Det er litt før klokka ti om formiddagen i Costa Ricas hovedstad San José. I en privat leilighet sitter to journalister klare ved et bord. Foran dem står et tripod-stativ med en mobiltelefon.
Det kokes kaffe på komfyren halvannen meter fra journalistene, mens en liten gutt kommer og kikker ned fra trappen. Han må hysjes på flere ganger.
Nicaragua Actual er navnet på prosjektet. Siden 1. mars har mediekanalen produsert daglige live tv-sendinger via internett.
Redaksjonen består av en rekke kjente, unge nicaraguanske tv-journalister. De har alle sammen måttet søke asyl i Costa Rica. Det har skjedd etter trusler mot deres sikkerhet i hjemlandet Nicaragua.
Det improviserte tv-studioet er stablet på beina med det journalistene selv har klart å legge i potten. Noen av dem har blant annet solgt eiendeler de hadde hjemme i Nicaragua; som kjøleskap, komfyrer og stuemøbler. De har også begynt å motta små donasjoner, forteller de.
Farlig for journalister
Den erfarne tv-journalisten Dino Andino leder kanalen. Intervjuet med Bistandsaktuelt er det første han gir siden han forlot Nicaragua med sin familie sist juni.
– Det finnes ingen ytringsfrihet i Nicaragua. Mange medier blir sensurert og andre utøver selvsensur for å ta vare på seg selv, sier Andino.
Myndighetene undertrykker mediene, for å hindre at de skal være kritiske og rapportere om de pågående angrepene på menneskerettighetene, mener den erfarne tv-journalisten.
Han gir konkrete eksempler på at journalister er blitt angrepet mens de er på jobb. Flere har opplevd å bli frastjålet sine kameraer og annet utstyr. Noen har også fått arrestordre mot seg, og er anklaget for å oppfordre til hat eller terrorisme.
Fortsatt på jobb, i Nicaragua
Noen få dager i forveien har jeg truffet en av kollegaene hans, som fortsatt er journalist i Nicaragua.
Geraldine Domínguez jobber i tv-kanalen Acción 10. – Vi er svært påpasselige med hva slags språk vi bruker, at det skal være så nøytralt som mulig slik at vi ikke får problemer, forteller hun.
Men å arbeide som journalist i Nicaragua i dag innebærer en stor risiko. 19. april i fjor ble kollegaen Ángel Gahona skutt og drept. Det skjedde mens han rapporterte live fra en demonstrasjon i sin hjemby Bluefields.
Hjemme hos Geraldine hører jeg datteren hennes protestere:
– Hvorfor vil dere være journalister? Det er jo så farlig. Jeg synes det er en veldig dårlig jobb, å være journalist, sier hun bryskt fra skinnsofaen. Hun er tydeligvis veldig redd for at det skal skje moren noe når hun er på jobb. Og det er god grunn til å være bekymret.
Noen dager i forveien var det en skyteepisode i forbindelse med en demonstrasjon ved et kjøpesenter i Managua, og fire mennesker ble såret. Noen av Geraldines kollegaer i Acción 10 ble brutalt overfalt under hendelsen.
– Myndighetene er imot oss journalister, for med videoene og bildene våre har vi bidratt til å dokumentere de alvorlige bruddene på menneskerettighetene og forbrytelsene mot menneskeheten, sier Geraldine Domínguez.
Nekter å forlate landet
Minst 70 journalister har søkt asyl i Costa Rica, andre i Miami. Men Geraldine ønsker ikke å forlate Nicaragua.
– Hvis jeg blir direkte truet på livet eller noen kommer hjem til meg med våpen, så må jeg stoppe mitt journalistiske virke. Men jeg nekter å forlate Nicaragua.
Hun forteller at det ofte står biler parkert utenfor huset henne, at de holder øye med henne. Det er også vanlig at det er biler som følger etter henne når hun er ute og kjører.
Den politiske krisen i Nicaragua ble mye mer alvorlig da myndighetene grep inn mot demonstranter i april i fjor. Minst 325 mennesker blitt drept siden uroen startet, ifølge Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen.
Dino Andino var på jobb den dagen, ved den regjeringsvennlige TV-kanalen Canal 2. Den dagen da 20 studenter ble drept under protestene. Han fikk utlevert et ark hvor det sto hva han skulle si om utgangspunktet for demonstrasjonene.
– Jeg sa at unge vandaler hadde angrepet sandinistisk ungdom og at det var årsaken til volden.
Etter det begynte folk å pepre stjernejournalisten med kritiske meldinger.
– Det var forferdelig da det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Jeg følte meg som verdens mest elendige menneske og journalist.
Han skrev en rettelse på Facebook den samme kvelden og leverte sin skriftlige oppsigelse neste dag.
– Med det mistet jeg også den økonomiske sikkerheten for min familie. Men jeg kunne ikke leve med meg selv hvis jeg skulle fortsette som journalist underlagt den slags betingelser, sier han.
Blir overvåket
Samtidig var det mange andre journalister som også sa opp sine stillinger etter hvert som regjeringens svar på demonstrasjonene ble stadig mer voldelige og voldsomme. Dino Andino mottok mange trusler og forteller at han ble beskyldt for å stå bak masseoppsigelsene.
– Siden det har vi aldri sovet i våre egne senger i Managua igjen. Det ble for farlig. Det sto konstant en bil utenfor og holdt øye med oss. Naboene våre ba oss om å reise, for det var farlig for dem også at vi bodde der. Det endte med at læreren til barna mine sa at vi måtte ta dem ut av skolen av sikkerhetsmessige årsaker.
Situasjonen ble stadig mer tilspisset, og Dino Andino var oppriktig bekymret for familiens sikkerhet.
– Så hørte jeg Daniel Ortega si i en tale at vi vil forsvare freden. Og jeg forsto godt hva det betød. Vi vil drepe. Og det er jo det som har skjedd, sier Dino Andino på en stol på parkeringsplassen utenfor det improviserte studioet i San José.
Med de ordene begynte han å forberede familiens eksil i Costa Rica.
Får ikke avispapir
Et annet eksempel på mangelen på ytringsfrihet i Nicaragua er at den store nasjonale avisgruppen La Prensa, som utgir nasjonale storaviser som La Prensa og Hoy, ikke får utlevert trykksverte og 92 tonn avispapir som de har liggende i tollen. Og som har ligget der siden september i fjor.
Avisen regner med å kunne komme ut til midten av 2019 med det de har liggende av oppsparte materialer. Andre aviser har redusert sideantallet og melder at de vil gå tom for papir denne måneden.
Ifølge organisasjonen Violeta Barrios er det registrert 712 angrep mot pressen i Nicaragua fra april til desember 2018. I Managua tar Geraldine Domínguez sine forholdsregler som journalist:
– Det er lett å bli drept når du er journalist, hvis noen vil ha deg til å tie. Jeg unngår å besøke foreldrene mine så de ikke skal motta trusler på grunn av meg og jobben min. Jeg går ingen steder alene. Jeg prøver alltid å være steder hvor det er folk. Så hvis noen gjør meg noe, vil det i det minste være vitner til det.
