Jakten på Akons «Wakanda»

Første gang jeg leste tittelen, trodde jeg det var tull, et desperat stunt fra en falmet popstjerne. «Akon wants to build ‘real-life Wakanda’ using a currency called Akoin», meldte BBC.

Artisten Akon planla altså å bygge et «virkelighetens Wakanda», det vidunderlige fantasilandet fra superheltfilmen «Black Panther», med en kryptovaluta han hadde oppkalt etter seg selv...

Jeg måtte bare klikke meg inn.

Der satt han, med oppkneppet skjorte, diamanter i ørene og et sløret flir. Til deg som er for gammel eller ung til å vite hvem Akon er, så er han den amerikanske R&B-stjernen som på midten av 2000-tallet pumpet ut hit etter hit med umiskjennelig autotune og fengende refrenger.

Senere har karrieren hans tatt nye og overraskende vendinger, viste det seg, og denne BBC-saken handlet om hans siste påfunn.

 

Afrikas redning

«Akoin». En helt ny kryptovaluta med revolusjonerende potensial. Aliaume Damala Badara Akon Thiam, som er Akons fulle navn, tilbragte store deler av oppveksten i foreldrenes hjemland Senegal. Han har sommerhus der. Han har spilt konserter der. Han er til og med venn med president Macky Sall.

Og nå skulle han altså gi noe tilbake.

– Jeg tror på kryptovaluta og blockchain kan redde Afrika på mange måter, sa Akon ifølge BBC.

Amerikaneren hadde ikke bare planer om skape en helt ny kryptovaluta. Han hadde planer om å bygge en hel kryptoby! Et «real-life Wakanda», som han kalte den. Intet mindre.

 

Noen måneder tidligere hadde «Black Panther», den første superheltfilmen som utspiller seg i Afrika, gått sin seiersgang på kinoer verden over. Handlingen foregår i det fiktive landet Wakanda, som takket være supermineralet vibranium er verdens rikeste og mest høyteknologiske nasjon.

Nå skulle Akon skape et tilsvarende paradis i Senegal. På en 2000 hektar stor tomt utenfor hovedstaden Dakar, som han hadde fått av sin venn presidenten. På spørsmål om de tekniske aspektene ved prosjektet, hadde Akon ifølge BBC bare svart:

– Jeg kommer med konseptene. Resten overlater jeg til nerdene.

 

Kryptisk by

Da jeg hadde lest ferdig artikkelen, ble jeg sittende og se på bildet av Akon. Var han seriøs? Akon var riktignok blitt en anerkjent forretningsmann med solcelleprosjektet Lighting Africa. Men å frelse kontinentet, med blockchain og blockchain-byer? Jeg var ikke overbevist, men klarte heller ikke å la saken ligge.

Jeg klikket meg inn på Akoins hjemmeside. Der ruvet «verdens første kryptoby» i all sin prakt, med skoler, universiteter, parker og boliger. Jeg kunne lese at handel og menneskelig omgang skal «kryptoniseres» for å skape «en radikalt ny måte å eksistere på». Det var et prospektbilde av byen, med brede gater og buede skyskrapere i glass. «CRYPTO CITY» sto det skrevet på bildet.

Hva var det egentlig Akon prøvde på? Og kunne det overhodet la seg gjøre? Kunne Senegal bli en teknologisk stormakt, et «ekte Wakanda»? Og hva skulle i så fall til?

Jeg sendte epost til artistens presseteam, men hørte ikke fra dem. Jeg meldte meg inn i Facebook-gruppa, men ble ikke klokere. Etter uker uten annet enn kryptiske nyhetsbrev og ryktebaserte nettsaker, var det bare én ting å gjøre:

Jeg måtte til Senegal og finne svar.

 

 

En plakat i mørket

Jeg lander en sen mandagskveld i april, i et land som er svært langt unna Wakanda på veldig mange måter. Senegal er fortsatt en av verdens fattigste stater, halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensa, de fleste er bønder og fiskere. Det finnes ikke vibranium her, bare fosfor og litt olje.

Likevel pågår det en voldsom teknologisk utvikling i Senegal, her som i resten av Afrika. Allerede i ankomsthallen bærer et neonfarget reklameskilt fra telegiganten Orange bud om den digitale revolusjonen alle snakker om, en teknologisk omveltning som i stor grad drives av smarttelefonens innmarsj.

Ingen andre kontinenter har like kraftig vekst i telekom-sektoren som Afrika, selv om mobilbeholdningen fortsatt er mye lavere enn i USA og Europa. I 2013 hadde én av fem smarttelefon i Senegal, ifølge Pew Research. Nå er det én av tre.

Taxisjåføren min har minst to. Han betaler bomavgiften med den ene og setter kursen mot Dakar.

– Hva skal du her?, spør han.

Jeg forklarer og han nikker. Sjåføren kjenner selvsagt til Akon, «alle senegalesere gjør det». Men til min store skuffelse har han ikke hørt om Akoin, selv om han bruker tre mobilbetalingstjenester og virker som en oppdatert type.

– Har du hørt om Wakanda, da?

Spørsmålet mitt blir bare hengende, for en av mobilene hans ringer. Jeg blir sittende og titte ut av vinduet. Gatelyktene glir hypnotiserende forbi den støvete ruta, og jeg forsvinner inn i min egen verden. Idet jeg kommer til meg selv igjen, ser jeg en klynge med halvferdige høyhus ute på en slette.

På motsatt side ruver en ensom plakat ved veien. Bildet er falmet og vanskelig å tyde i mørket, men det minner meg om noe jeg har sett før. Nøyaktig hva, skal jeg snart finne ut.

 

«Silicon Savannah»

Det er en ny dag, og jakten er for alvor i gang. Jeg har det prisbelønnede Black Panther-soundtracket på øret, inspirert av senegalesisk musikk som det er, og stø kurs for en av Dakars stadig flere oppstartsbedrifter for å lete etter svar.

I løpet av det siste året har antallet «huber» økt med 40 prosent i Afrika, ifølge bransjeorganet GSMA. De fleste ligger i Sør-Afrika og i kontinentets engelsktalende land: især Kenya og Nigeria, hvor gründere bygger nettverk og suksess på steder som «Silicon Savannah» og «Yabacon Valley».

Nylig gikk den nigerianske handelsplattformen Jumia på New York-børsen som første afrikanske teknologibedrift. «Afrikas Amazon» er verdsatt til over én milliard dollar og har for alvor rettet oppmerksomheten mot kontinentets gryende teknologisektor.

Fransktalende Afrika har foreløpig hengt etter, av grunner jeg skal forstå senere. Men utviklingen er i ferd med å skyte fart her også. Og motoren, det er Senegal.

Landet er politisk stabilt, og internettilgangen er relativt god. Dakar er både tiltalende og lett å komme seg til, universitetene har godt rykte, og byen er full av unge, kloke hoder fra hele Vest-Afrika som har kommet for å studere og jobbe.

 

Ikon-forvirring

– Senegal har enormt mye uførløst potensial, sier Nadia Tedfridj når hun omsider løfter blikket fra Mac-en.

Den unge interaksjonsdesigneren sitter bak hjørnepulten i et lite kontorlandskap i Dakar sentrum. Nylig la 26-åringen fra Togo legestudiet på hylla og søkte jobb her i YUX, et designbyrå som har slått seg opp på å skreddersy digitale løsninger for det lokale markedet.

– Se her, sier Tedfridj og peker på et ikon hun har tegnet.

Det symboliserer en seddel. Men det forsto ikke brukerne, forklarer hun. De trodde det var en mobiltelefon, og dermed måtte hun starte på nytt.

– Mange store selskaper sliter med å etablere seg i Afrika, fordi de ikke kjenner kundene her. De kan ha et produkt som slår an i USA og Europa, men som flopper her fordi folk ikke forstår ikonet!

Med YUX går det bra. Byrået har både FN og Orange på kundelista. Staben på 28 vokser stadig, og selskapet er i ferd med å bli internasjonalt. I morgen reiser en av grunnleggerne til Elfenbenskysten for å starte en ny avdeling i Abidjan.

Før kollegene stikker ned på «Dakars beste pizzeria» for å ønske ham lykke til, drister jeg meg til å spørre om Akon og hans «Wakanda».

– Vi så Black Panther sammen på kino og hadde det veldig moro, sier utviklingssjef Moussa Diallo og åpner et velkjent dokument fra mailboksen sin.

Skjermen blir lilla og full av gullmynter med A i midten: Diallo abonnerer på Akoins nyhetsbrev han også, akkurat som jeg!

— Jeg har stor respekt for Akon og det han har gjort i Afrika, forklarer han.

– Men Akoins og kryptobyen, det tror jeg først og fremst handler om selvpromotering, selv om blokkjeder kan løse mange av problemene i Afrika.

 

Blokkjedens muligheter

Det er han ikke alene om å mene. Svært forenklet innebærer blockchain at informasjon lagres i «blokker». Disse blokkene danner kjeder, som lagres og drives av mange spredte datamaskiner.

Dette innebærer at innholdet ikke kan kontrolleres av én person eller aktør, men av alle som eier og drifter PC-ene blokkjeden kjøres på. Her ligger en av denne teknologiens store styrker, spesielt i utviklingsland: Det er nærmest umulig endre innholdet.

Med blokkjede-teknologi som utgangspunkt, eksperimenteres det nå med ID-papirer for papirløse flyktninger og digitale skjøter i land hvor tilliten til offentlige dokumentasjon er liten. Det norske selskapet Diwala har utviklet digitale CV-er det ikke går å forfalske. Teknologien gjør det mulig å merke stemmesedler og legemidler for å stoppe valgfusk og farlige medisinkopier. 

Og, slik Akon har ambisjoner om, er blockchain egnet til å lage digitale penger. Slik «kryptovaluta» har flere fordeler, mener tilhengerne. Selv om den fikk et frynsete rykte da BitCoin steg og stupte i verdi for to år siden, hevdes det at desentralisert kryptovaluta er mindre sårbar for inflasjon enn penger som er kontrollert av en sentralbank.

Siden det er mulig å merke kryptovaluta, for eksempel med et med et sporbart ID-nummer, er det også vanskeligere å underslå penger uten å bli avslørt. Innbyggerne i et land kan eksempelvis kreve at alle offentlige finanser legges i blokkjeder og dermed få fullt kontroll over hvor skattepengene blir av.

– Du kan ikke foreta deg noe uten at det blir synlig for alle. Blockchain åpner veien til gjennomsiktighet, oppsummerte Akon i magasinet Black Enterprise.

Akkurat dette er det få jeg har snakket som er uenig i. Men ideen om en Akoin-drevet kryptoby, den er ikke alle like begeistret for.

 

Ingen «Frelser»

– Afrika trenger ikke en amerikansk rapper til å redde seg. Afrika kan redde seg selv, snerret Stephany Zoo da jeg snakket med henne før avreise.

Zoo er markedssjef i BitPesa, et av de få blockchainbaserte selskapene som faktisk har lyktes. BitPesa benytter BitCoins for å overføre penger på tvers av grenser. Mye raskere enn hva tradisjonelle banker klarer,  og til en brøkdel av prisen.

Det er altså en tjeneste som bør ha gode utsikter i Senegal, hvor BitPesa nylig startet sin vestafrikanske ekspansjon. Migrantoverføringer utgjør hele 10 prosent av landets økonomi. Dessuten vil teknologien BitPesa bruker, kunne effektivisere internasjonal handel, mente Zoo. Ikke bare i Senegal, men overalt.

Da vi begynte å snakke om Akon, ble hun bare oppgitt. På dette tidspunktet var det fortsatt uklart om Akoins overhodet var tilgjengelig på markedet. Uansett vil blokkjede-teknologien aldri kunne «frelse Afrika», mente Zoo.

– Blokkjeder er et positivt tilskudd til den teknologiske utviklingen, akkurat som mobiltelefonen. Men hverken blockchain eller mobiltelefonen løser de virkelig store problemene i Afrika, som destruktiv identitetspolitikk og manglende tillit mellom de styrende og de styrte.

Zoo var også skeptisk til at Senegal kunne bli en teknologisk stormakt. Forutsetningene er ikke på plass ennå, mente hun. Fransk er ikke det internasjonale IT-språket. Forretningskulturen i Vest-Afrika er treg. Reguleringene strenge. Kompetansen for lav.

– For oss er det nok mer fristende å satse på Ghana og Nigeria.

Slik er det nok flere selskaper som tenker. Nettgiganter som Facebook, Amazon, Alibaba og Microsoft er i ferd med å bygge datasentre på kontinentet. Men i Senegal er det nesten bare Akon som har et uttalt mål om å satse stort. Og planene har jeg ikke funnet noen som vet noe om, ikke ennå.

 

Froskehopp til framtiden

Likevel er jeg er optimistisk idet jeg entrer hjørnekontoret til Omar Cissé. Er det én mann som har oversikt over hva som rører seg i Dakars teknologimiljø, så er det byens mest vellykkede tech-gründer.

Cissé startet landets første inkubator da han var ferdig med IT-studiene. Her ga han fødselshjelp til andre gründere, før han ble lei og satset alt på sin egen idé isteden: Handelsplattformen InTouch, hvor han samlet mange av Senegals betalingsløsninger på ett sted.

– Nå er vi på plass i syv land og skal ekspandere til ti nye i løpet av kort tid, sier han fornøyd.

Cissé ser mye lysere på fremtiden enn Stephany Zoo. Joda, det mangler fortsatt investeringsvilje, kompetanse og «forretningsideer som faktisk fungerer». Men samtidig er forutsetningene for «leapfrogging» – altså at et land kan hoppe over visse utviklingstrinn og eksempelvis satse på høyteknologi istedenfor tungindustri – på plass i Senegal.

Mange har allerede droppet strømnett og fasttelefon og gått rett på solcellepaneler og mobiltelefon. Og mange som aldri har vært i en bank, har fått seg konto på mobilen. Det finnes over ti mobilbetalingstjenester i Senegal, forklarer Cissé. Med dem kan brukerne veksle inn fysiske penger til telefonkreditt, som de kan sende, betale med eller ta ut igjen.

På kontinentet sendes det 500 millioner dollar via mobil hver eneste dag, og selskaper som M-pesa fra Kenya har for lengst etablert seg utenfor Afrika.

– Vi startet med mobilbanktjenester i 2008, lenge før mange europeiske land. Jeg tror vi kan «leapfrogge» inn i den digitale økonomien, mener Cissé.

Idet jeg skal spørre om Akons Wakanda, får InTouch-sjefen en telefon. Han unnskylder seg. Det er kona som ringer, forklarer han. Og når kona ringer, «da er det alvor».

 

Akoin-forvirring

Tilbake på Hotel Waka.., eh, Wakola, gjør jeg opp status. Jeg dro til Senegal for å lete etter Akons kryptoby, men også for å undersøke hvilke vilkår en teknologi-basert økonomi har i Vest-Afrika. For artistens idé har ikke oppstått i et vakuum.

Over hele kontinentet pågår det en diskusjon om den unge befolkningen og muligheten den har til å løfte landet ut av fattigdom om det finnes nok skole- og arbeidsplasser. I Senegal håper myndighetene at flere vil få jobb innenfor teknologisektoren, og har som mål at 10 prosent av økonomien skal være digital innen 2025.

Men selv om det finnes flere vellykkede bedrifter her i Dakar, er meningene likevel delte om hvorvidt disse ambisjonene er realistiske. Meningene er også delte i spørsmålet om blokkjede-teknologiens betydning for den digitale utviklingen i et land som Senegal.

Én ting er i hvert fall sikkert: Jeg har ikke funnet Akons Wakanda ennå, og derfor bruker jeg resten av kvelden på Google. Flere artikler påpeker at CRYPTO CITY, slik den ble avbildet på Akoins nettside, er påfallende lik en annen by som allerede er under oppføring utenfor Dakar.

Den heter Diamniadio og skal romme sportsarenaer, næringsbygg, departementer og 350.000 mennesker. Og, viser det seg, CRYPTO-CITY-bildet er fjernet fra Akoins nettside. Det lover jo ikke godt. Jeg har stilt spørsmål om alt dette til presseteamet, men har ikke fått svar. Det får jeg ikke i kveld heller.

Når jeg legger meg til å sove, har jeg en likevel følelse av at oppklaringen er nær.

 

«Jeg kjenner Akon»

Først tror jeg gjennombruddet skal komme i en diger i hage i den gamle byen Saint-Louis, noen timer nord for Dakar. Her har jeg fått audiens hos byens ordfører, som også er Senegals utviklingsminister.

– Jeg kjenner Akon, svarer Amadou Mansour Faye etter at jeg har dristet meg til å spørre.

Ministeren er uformelt kledd i sandaler, joggebukse og en oransje Marseille-drakt. Likevel utstråler han en troverdighet som fyller meg med forventning.

– Det vil si, jeg kjenner til ham. Jeg møtte ham sist da han var her i forbindelse med presidentens gjenvalg.

Selv om Senegal har ambisjoner om å bli en digital økonomi, kjenner selv ikke mannen med ansvar for landets utvikling til Akons planer.

Smått desperat spør jeg om han kan prøve å finne ut av det. Det er jo Fayes egen sjef som skal ha gitt bort tomta, og han har sikkert presidenten på telefonlista.

– Jeg skal høre med ham, forsikrer ministeren.

– Nå!?

– Hehe, ler han faderlig.

– Når det passer seg.

Så forsvinner han inn i sin digre villa og etterlater meg etterlater meg med nummeret til IT-direktoratet og en følelse av at CRYPTO CITY neppe blir førsteprioritet neste gang han møter presidenten.

 

Akon som president!

Gjennombruddet kommer under den lange kjøreturen tilbake til hovedstaden. Jeg begynner å prate med sidemannen i baksetet, som viser seg å være en ung IT-ingeniør fra Saint-Louis. Abdoukhadre Coulibaly kommer fra enklere kår enn gründerne jeg hittil har møtt.

Brødrene hans er fiskere, forteller 35-åringen. Nesten alle han kjenner er fiskere. Coulibaly var en av få i klassen som begynte å studere og en av få i kullet som fikk seg en relevant jobb, eller jobb overhodet. På et kontor i Dakar.

– Jeg har en drøm om å starte min egen bedrift, sier han etter en stund, lett stammende.

– I Saint-Louis, nær familien min. Jeg vil starte med å ansette brødrene mine.

– Hva hindrer deg i å gjøre det?

– Jeg har ikke penger eller tid. De eneste IT-jobbene er i hovedstaden. Det koster penger å bo i Dakar, og det koster penger å reise hjem. Resten sender jeg til familien.

Vi snakker litt om reportasjen min. Det viser seg at Coulibaly er fan av både «Black Panther» og Akon, men han har aldri hørt snakk om noen kryptoby i Dakar.

– Jeg synes likevel det er en god idé. Akon er inspirerende. En entreprenør. Jeg tror han kunne ha blitt en bra president for Senegal, sier Coulibaly.

– President!?

– Ja, den som kan forandre Senegal kan ikke være politiker. Akon er en forretningsmann, en handlingens mann. Han bør komme hit og overtale befolkningen til å utvikle landet sitt.

 

Oppklaringen

Vi tar av mot Dakar og solnedgangen, og det er da det skjer. Idet horisonten tar fyr, ser jeg skiltet igjen, det blasse skiltet jeg passerte på vei fra flyplassen. Og denne gangen ser jeg hva det forestiller.

Det er CRYPTO CITY, «virkelighetens Wakanda», med brede gater og buede skyskrapere. Men til forskjell fra prospektet på Akoins hjemmeside, er ikke CRYPTO CITY skrevet over denne plakaten. Det står «Diamniadio Lake City».

Så var det altså hold i dem, alle spekulasjonene om at Akons kryptoparadis, slik han i starten promoterte det, er en annen by. Diamniadio Lake City er kanskje moderne, men...

– Tror du Senegal kan bli et Wakanda? spør jeg Coulibaly stille idet byggeplassen forsvinner i bakspeilet.

– Oui! svarer han uten å nøle.

– Befolkningen er ung, intelligent og har drømmer. Vi ønsker å se et annet Senegal, vi er lei av politikerne, de jobber bare for seg selv, vi ønsker forandring!

Coulibalys optimisme får meg til å glemme skuffelsen. Han har sluttet å stamme, og øynene hans gløder som vibranium.

– Om du vil forandre Senegal, kan du ikke migrere til Europa. Du må jobbe hardt, det kreves hardt arbeid! Men Afrika er i ferd med å forandres. Se på Rwanda! Forandring er mulig, men vi klarer det ikke uten ungdommen, og vi klarer det ikke uten teknologi.

Vi er fremme. Fasten er over for dagen, en av de første dagene i ramadan, og gata er full av mennesker som får opp blodsukkeret med dadler og søt te. Coulibaly og jeg avtaler at vi skal se Black Panther før jeg flyr hjem igjen, så forsvinner bilen i virvaret.

 

WA KA ND A

Reisen går mot slutten og jeg har forsonet meg med jeg ikke kommer til å finne Akons fremtidsby. Jeg vet ikke engang hvor den skal ligge, om den er påbegynt, om den noensinne vil bli bygget.

Men plutselig, mens jeg går ned mot havet, legger jeg merke til noe langs veien: I en vindusrekke i et grått og nøytralt bygg står det skrevet, med store blokkbokstaver:

WA KA ND A

Wakanda!?

Jeg går fram til bygningen, åpner døra og stiger inn i et dunkelt lokale. Det er ingen kryptoby. Det er en restaurant. Det er lunsjtid og bordene er dekket, men bortsett fra seks kvinnelige servitører og en mannlig avisleser, er det tomt. Det er fortsatt flere timer til fasten er over.

– Kan jeg hjelpe deg med noe? spør mannen mistenksomt. 

Eieren…

– Eh. Wakanda, stotrer jeg og peker mot bokstavene i vindusrekka.

Først skjønner han ikke hva jeg mener, for han kan omtrent like mye engelsk som jeg kan fransk. Men så sprekker ansiktet opp i et kritthvitt smil.

– Ah! Det er nattklubben i andre etasje... Kom tilbake i kveld!

Jeg begynner å le. Det nærmeste jeg skulle komme Wakanda, er tross alt et sted i Akons ånd. Jeg bestiller en kaffe og spør om hvor han fikk navnet fra. Eieren holder opp hendene og krummer fingrene til panterklør.

– «Black pointer», sier han med et glis.

Jeg betaler - i kontanter - og sjekker mailen mens jeg har Wi-Fi. Akoins presseteam har fortsatt ikke svart. Ikke presidenten, IT-ministeriet eller Coulibaly heller.

 

Reisens slutt

Jeg går ned til sjøen og det enorme renessansemonumentet som troner over byen. Det er en hyllest til afrikansk motstandskraft og fremtidstro, akkurat slik filmen «Black Panther» i manges øyne er.

En muskuløs mann i bronse stiger opp fra en klippe. Han har en lettkledd kvinne i den ene armen og et barn på den andre. De er på vei fremover, inn i fremtiden. En lys fremtid? En digital fremtid? Jeg vet ikke.

Men idet jeg kjører mot flyplassen, føler jeg meg likevel lett til sinns. Det er ikke sikkert det er Akon som skal føre Senegal inn i fremtiden, kanskje det er de som bor her som skal bygge sitt eget Wakanda, med eller uten blokkjeder.

Idet jeg passerer byggeprosjektet Diamniadio tenker jeg på Coulibaly. Han fortalte at han hadde en idé. En forretningsidé som ville kunne sysselsette langt flere enn bare brødrene hans, om han fikk sette den ut i livet.

Han ville aldri si hva den ideen var, men om den digitale utviklingen i Senegal fortsetter som i dag, vil han kanskje lykkes.

 

Etterord: Wakanda 4ever!

Etter jeg kom hjem, har Akon utgitt en ny låt med det fiffige navnet Wakonda, som ligger helt nederst i denne saken. Dessuten har nettsiden til Akoin blitt oppdatert. Det fremstår som om kryptovalutaen gradvis skal rulles ut i løpet av høsten. Og CRYPTO CITY, den skal angivelig påbegynnes neste år.

Jeg har fått kontakt med mannens som tegnet Diamniadio Lake City, Hussein Bakri ved arkitektkontoret BAD, og spurt ham om kryptobyen til Akon. Hva tenker han egentlig om det som har skjedd? Artisten har jo stjålet og manipulert arbeidet hans.

Arkitekten fremstår ikke sur. Det virker nesten som han unnskylder Akon: «Det var en misforståelse som ble raskt oppklart», sier han. Bakri vil ikke si så mye mer, selv om han later til å vite svært mye om «virkelighetens Wakanda». «Jeg kan fortelle deg én ting», røper han: «Akons by kommer til å bli enestående». 

Tips eller kommentarer? Send meg gjerne en mail!