Yayan Suprianto ser ut over vannet som omgir familiens hus. Det har enkel plankevegg og blikktak, og står på påler drevet ned i det grønne vannet, som er fullt av alger og plastsøppel. Fabrikkarbeideren fra Java kom, akkurat som millioner andre indonesere, til hovedstaden i håp om bedre jobb og framtidsutsikter.
Jakarta har over ti millioner innbyggere, men hele storbyområdet rundt byen har om lag 30 millioner innbyggere, og er en av de største urbane befolkningskonsentrasjonene i verden.
Yayan Suprianto bor i kampung Teko (kampung brukes ofte om urbane slumområder), eller Jakartas eneste «flytende landsby», som bydelen med 300 familier også kalles. Tidligere var det frodige rismarker i området. Gjennom årenes løp har industriutbygging, regnvann og husholdningsavfall imidlertid påvirket dreneringssystemene og samlet vannmassene i det som nå ligner en stor sjø. De sterkt forurensede vannmassene er ubrukelige, og når det regner går elvene over sine bredder og truer de som bor der.
Vannet stiger år for år
– Vi blir nok tvunget til å flytte tilbake til landsbyen vi kom fra, sier Suprianto. Han vet ikke når hans eget hus kommer til å forsvinne helt i vannet. Regjeringen har tidligere forsøkt å pumpe vannmasser ut av området, men det kommer raskt tilbake. Og vannet stiger år for år.
– Tidligere hadde vi oversvømmelser bare i regnperioden, men nå kommer de hele tida, fortsetter Suprianto.
Sjøveggen er det eneste som hindrer den fattige bydelen Kampung Pompa fra å bli oversvømt av sjøen. Jakarta synker med opptil 20 cm i året. Dersom man ikke lykkes i å snu denne utviklingen innen ti år, vil store deler av byen havne under Javasjøen. I så fall må mange millioner mennesker evakueres.
Av verdens megabyer er Jakarta den som synker raskest, fra én centimeter i året til over 20 centimeter i de nordlige bydelene. Siden 1970-tallet har byen sunket mellom to og fire meter. Allerede i dag ligger 40 prosent av Jakarta under havnivå.
Klimaendringene, med havnivåstigning, kraftigere stormer og heftigere nedbør, truer kystnære områder over hele verden. Så også Jakarta. Men den viktigste årsaken til at Jakarta synker er ikke klimaendringene, men mangelen på rent vann.
Under halvparten av byens befolkning har tilgang til vannledningsnettet. Mange pumper derfor opp grunnvann gjennom tusentalls, ofte ulovlige, brønner. Dermed tømmes naturlige, underjordiske vannmagasin, med det resultat at den porøse jorda synker sammen. Byen tar årlig imot store vannmengder, med sine 300 regnværsdager og tretten elver, men vannet har ikke noe sted å gjøre av seg. Våtmarkene og mangroveskogene som tidligere holdt på vannet, er erstattet av shoppingsentre og skyskrapere.
Barn pumper grunnvann. Mange av brønnene er ulovlige. Pumping av grunnvann fra flere tusen brønner har ført til at underjordiske vannmagasiner har blitt tømt for vann. Dette har igjen ført til at jorda over vannmagasinene, og dermed også byen, synker.
Det anslås at 97 prosent av byens myrområder er forvandlet til betongjungel. I løpet av de siste to tiårene har Jakarta sunket med opp til fire meter, og gjort det nesten umulig å drenere bort vannet.
Dårlig tid til å snu utviklingen
Byen har ti år på å gjøre noe som monner, ellers kommer store deler av Jakarta til å havne under Javasjøen, og millioner av innbyggere må evakueres.
Men regjeringen har begynt å sette inn tiltak for å snu utviklingen. Togas Braini er provinsregjeringens sjef for grunnvann og geologi. Ifølge han er det viktig at byen kontrollerer og bevarer grunnvannsnivåene, dels ved å stenge ulovlige brønner og dels ved å bygge flere infiltrasjonsbrønner. Disse brønnene samler opp regnvann som kan brukes til drikkevann.
– Det finnes om lag 4500 registrerte brønner i Jakarta, og et ukjent antall ulovlige. Vi fokuserer på å anlegge nye infiltrasjonsbrønner, bare i år har vi bygd 1300, sier han.
Det er også bygd utallige kanaler og reservoarer. Problemet er at fabrikkutslipp og forurensing fra befolkningen har gjort vannet, som ellers kunne vært pålitelige vannkilder, ubrukbart.
I Manggarai, et område sør i byen, renner svart sørpe gjennom kanalene. Det stinker kloakkvann. Vannledningene fungerer bare av og til, og innbyggerne er enten avhengige av å kjøpe vanntanker, eller av å bruke grunnvann. Det er kun tillatt å pumpe opp dette grunnvannet mellom visse tidspunkter.
– Vi må stole på lastebilene som kommer med vannbeholdere. Det har ikke regnet på lenge, og det finnes nesten ikke grunnvann igjen, sier Hayana, som bor i området.
Boligbygging på en ny kunstig øy utenfor Jakarta. Elisa Sutanudjaja, som jobber for tenketanken Rujak Center for Urban Studies, var sentral i arbeidet for å få stoppet byggetillatelsen for totalt 17 kunstige øyer.
Utbygging må begrenses
Det er ikke nok å kontrollere grunnvannet. Nye byggetillatelser må også begrenses, sier Elisa Sutanudjaja i tenketanken Rujak Center for Urban Studies.
Hun arbeider med en rekke organisasjoner og lokalbefolkningen for å få til bærekraftige urbane løsninger. Hun sto også sentralt i arbeidet med å få stoppet byggetillatelsen for 17 kunstige øyer som inngår i prosjektet The Great Garuda.
Elisa Sutanudjaja forteller om Jakartas problemer mens hun går under trærne som er plantet langs Citra Lake, et av flere hundre anlagte ferskvannsreservoar.
– Det er regnvann som kan drikkes, og det svømmer fisk her, sier hun.
– Når det regner og elvene går over sine bredder har vannet ofte ingen steder å gjøre av seg, når jorda er dekket av asfalt og betong. Vi må stoppe eksisterende byggeplaner, og i stedet anlegge nye grønne områder.
Bærekraftige løsninger
Et av provinsregjeringens mål er å skape fritt rennende vannveier som demper oversvømmelser og fungerer som drikkevannskilder. Arbeidet med å rense elvene har pågått noen år og begynner å gi resultater. Dudi Gardesi er regjeringens ansvarlige for Jakartas vannressurser, inkludert rensing av elvene. Han forklarer at det lenge har vært et problem at nærliggende distrikt forurenser, derfor er det nødvendig med et samarbeid mellom ulike aktører.
– Vi skal subsidiere renseprosjekter i andre distrikt, bygge nye infiltrasjonsbrønner og reservoarer, samtidig som vi må redusere tappingen av grunnvann, sier Dudi Gardesi.
Etter at arbeidet med å rense elvene i Jakarta begynte i 2016, har plante- og dyrelivet begynt å vende tilbake. Likevel er elvene som renner gjennom byen fortsatt svært forurenset.
Byens største problem er mangelen på rent vann, mener han. Problemet forsterkes av at vannledningene ikke når alle innbyggerne, fordi ulike private vannaktører setter profitthensyn foran det sosiale ansvaret for å distribuere vann til hele befolkningen. Det er grunnen til at bare drøyt halvparten av Jakartas innbyggere har tilgang til vannledningsnettet, oftest i de mer velstående, sentrale bydelene.
For å få til en skikkelig endring må folk slutte å kaste søppel i elvene, og det må bli slutt på urenset avløpsvann og utslipp fra fabrikker. En holdningsendring skal skje fra tidlig av, og provinsregjeringen har innført miljøkunnskap i grunnskolens læreplaner, som underviser barna i bærekraftig framtid.
– Vi har avsatt av en større budsjettpost til undervisning. Jeg tror vi kan nå målet om rent vann i Jakarta til 2030, fortsetter Dudi Gardesi.
Dudi Gardesi er regjeringens ansvarlige for Jakartas vannressurser, inkludert rensing av elvene.
Utenfor regjeringsbygget er en gruppe menn, ansatt av miljødepartementet, i ferd med å rense elva Banjur Kanal Barat for plast og annet søppel, som flyter på overflata. Arbeidet med å rense denne og andre elver begynte i 2016. Sumarto, en av de ansatte som har vært med fra starten for tre år siden, ser en klar forskjell fra da til nå.
– Før vi begynte å rense opp i elva kunne man spille fotball på den, sier han.
Det er fortsatt mye søppel i vannet, men nå vokser det sjøgras på bunnen, og fisk og insekter kan sees ved overflata. Dyrelivet har kommet tilbake. Neste skritt er å plante busker og trær langs elvebreddene, forteller Sumarto.
Byens ungdom er framtida
Den videregående skolen SMA Negeri 27 Jakarta er en av hovedstadens om lag hundre såkalte grønne skoler. Skoler der miljøkunnskap er integrert i læreplanen og der bærekraft er et tema i alle fag. SMA Negeri 27 Jakarta har tretten infiltrasjonsbrønner som samler opp regnvann på skoleområdet og kontrollerer oversvømmelser. Plastflasker og engangsemballasje er forbudt. I stedet tar elevene med seg sine egne flasker til skolen.
Inne i et klasserom er det biologitime, der elevene har en høylytt diskusjon om hvordan plastforbruket i samfunnet skal reduseres, for dermed å få renere vann i Jakartas elver.
– Vi i den yngre generasjonen har andre holdninger. Vi vil gjenvinne, fjerne plast og ha et mindre CO2-fotavtrykk, sier en av elevene, 16 år gamle Diah Oktavia.
Elever lærer om miljøvern og grønne verdier. Elevene ved Jakartas rundt hundre grønne skoler får undervisning i bærekraft i alle fag. I tillegg er miljøkunnskap integrert i skolenes læreplaner.
Usikker framtid
Til tross for grønne skoler og renere elver gjenstår problemet med at megabyen fortsatt synker, samtidig som klimaendringene gjør framtida uviss, med mer ekstremvær og verre oversvømmelser som resultat. Byen rammes allerede nå av årlige sykloner.
Nord i Jakarta ligger slumområdet Muara Angke. Inntil kaia i havna, der arbeidere fra miljømyndighetene fisker opp plastgjenstander med håver, er det reist en fire meter høy grå betongmur. Den skal beskytte mot havets frammarsj. Muren skal bli 20 kilometer lang, åtte er allerede bygd, og skal være det første konkrete vernet mot Javasjøen, har regjeringen bestemt.
Dahlan bor i et av trehusene som står på påler innenfor muren. Før 2017, da denne delen av muren ble bygd, hevet Dahlan huset med et par meter, for å komme klar av havnivået. Nå er det i stedet de kraftige regnskyllene som forårsaker jevnlige oversvømmelser i familiens hus. Regnvannet har ingen steder å gjøre av seg, og fanges som i ei felle her inne, sier han, og peker på slumområdet – som omgis av havmuren.
Klimaendringene, og det faktum at det nordlige Jakarta ventes å synke om lag 20 centimeter i året, gjør at Dahlan og hans familie snart kan bli tvunget til å flytte.
– Regjeringen har lovet å forflytte oss, spørsmålet er bare hvor. Vi har ikke råd til å bo i andre områder, sier han.
Den oransje hæren kalles rengjøringsarbeidere. De forsøker å få søppel ut av vannveiene rundt Jakarta.
Lenger bort, på utsiden av muren, ligger Waladuna-moskéen. Den er blitt et symbol på det synkende Jakarta, der den ligger halvt nedsenket i havet. Noen barn løper på muren og en mann fisker fra steinene inntil moskéen. De nedlagte fiskebrukene troner som grå betongskjelett og påminner om ei tid som var betydelig lysere enn framtida. I den nærliggende kampungen Gedung Pompa lager Ita Amaliah gatemat til forbipasserende kunder. Havmuren kjennes trygg, iallfall enn så lenge, sier hun.
Regjeringen vil flytte Ita Amaliah og de øvrige innbyggerne som bor i de enkle trehusene inntil muren, til «vertikale høyhus». Familien hennes har verken tilgang til vannledningsnettet eller brønner, men må kjøpe vann i tanker. De kommer ikke til å ha råd til husleie i slike høyhus.
Gutter leker og hopper nakne fra ei brygge. De skratter og ler, tilsynelatende ubekymret for sin framtid. Ita rister på hodet og sier regjeringen vil rense opp i slummen for å bygge dyre bolighus til mer velstående innbyggere.
- Jeg håper vi kan fortsette å bo her. Men jeg tror ikke det blir slik, sier hun.
