Hun snakker av smertelig erfaring. Det var nemlig slik hun startet sin yrkeskarriere – som ung hushjelp i Cape Town på slutten av 60-tallet.
– Vi jobbet sju dager i uka, og tjente 3-4 dollar i måneden. Vi hadde ikke noe vi skulle sagt. Vi var stuck på bakrommene. Vi kunne ikke gå noen steder på kveldene. Og på grunn av apartheid på den tiden kunne du ikke en gang gå inn i en butikk, forteller Witbooi.
– Barna vi passet kunne sette seg ned på benker i parkene vi besøkte, mens vi måtte stå ved siden av – vi hadde ikke lov til å sette oss ned, det var for «whites only». Du tok med barna du passet på stranda, men kunne ikke gå ut i vannet selv – fordi de mente vannet ville «skifte farge», forteller hun videre og bryter ut i en rå latter.
Det gjør hun flere ganger under samtalen med Bistandsaktuelts reporter. Men under latteren ligger det mye alvor og vonde minner.
– Du var degradert som kvinne, sier hun.
– Jeg fikk ikke mulighet til å passe mitt eget barn, fordi jeg passet andres barn. Jeg husker at jeg fikk fri én dag på meg til å gravlegge min egen mor da hun døde, og én dag til å gravlegge min far. Jeg følte at alt som er viktig i livet ble frarøvet meg.
Enda verre i andre land
I dag er Winterbooi generalsekretær i Sør-Afrikas fagforening for hushjelper og hun er president for the International Domestic Workers Federation.
Hun har kjempet for hushjelpers rettigheter i mer enn 50 år, og hun kjemper fremdeles. Hun har vunnet mange kamper, men det er fortsatt mye igjen å kjempe for, understreker hun.
– Da jeg ble mer internasjonalt engasjert oppdaget jeg at det var mange som hadde en mye tøffere kamp å kjempe enn meg. Vi hadde vunnet mange kamper i Sør-Afrika, vi hadde vunnet våre rettigheter.
Hun kunne nesten ikke tro det. Hun ble dypt sjokkert over å høre om hvor dårlig hushjelper ble behandlet andre steder i verden, forteller den sør-afrikanske fagforeningslederen. Hver eneste dag får Witbooi fortvilede mailer og rapporter fra land som Qatar, Saudi-Arabia og Jordan.
– Du får høre at hushjelper blir utsatt for grov vold, seksuelle trakassering og til og med at hushjelper blir drept – uten at gjerningsmannen blir straffet, sier hun.
– Og du føler deg hjelpeløs for du kan ikke gjøre noe i disse landene. De har ingen lover som beskytter hushjelper.
Mistet kontakten med datteren
Hun forstår hva de føler, sier hun. Hun har kjent på smerten selv. Og det er noe av det viktigste hun tar med seg i den internasjonale kampen for hushjelpers rettigheter, understreker Myrtle Witbooi.
– Og tenk på arbeidsmigrantene som jobber i et annet land i fem og ti år uten å se sine egne barn, fordi de må reise til utlandet for å få seg jobb, sier hun videre, og utdyper:
– Du jobber hele dagen, så går du til et lite rom med fire vegger, der sitter du langt borte fra familien din og barna dine. Du er alene. Du har ingen å snakke med, ingen å dra til – spesielt hvis du er i et fremmed land.
Myrtle Witbooi vender tilbake til sin egen historie for å underbygge poenget.
Mens hun var som en mor for de hvite barna i familien der hun jobbet, forsømte hun sitt eget barn. Hun jobbet sju dager i uka, 52 uker i året, hos en annen familie, og hadde ikke lov til å ta med seg barnet sitt dit.
– Jeg glemmer aldri da min eldste datter sa: «Jeg vokste ikke opp med deg, jeg så deg nesten ikke før jeg var 10-11 år gammel. Jeg hadde ikke noe forhold til deg i mine første leveår. Jeg husker deg ikke fra barndommen».
– Det tok lang tid før min eldste datter kalte meg «mor».
Måtte ta et valg
Det var mye i hennes egen situasjon som hushjelp som fikk henne til å stille spørsmål og begynne å engasjere seg; alt fra dårlig lønn til lange arbeidstimer og det at hushjelper ikke fikk noen kompensasjon hvis de ble alvorlig skadet på jobben.
Men det som til slutt ble det avgjørende for hennes retning i livet var at hun fikk sitt andre barn.
– Da sa mannen min: «Du må velge nå».
– Jeg innså at jeg ikke kunne bære det å skilles fra nok et barn, og da måtte jeg slutte i jobben. Samtidig lovte jeg meg selv at jeg skulle endre våre liv – både for meg selv, min familie og for andre i samme situasjon.
Den første fagforeningen
Med sitt brennende engasjement klarte Myrtle Witbooi å tenne gnisten hos andre hushjelper i området, og en avisjournalist hjalp henne å samle flere hundre til et møte. Sakte men sikkert bygget de opp en sterk organisasjon i Sør-Afrika.
– På 70-tallet var vi en liten organisasjon, uten noen rettigheter overhodet. Men vi ga oss aldri, vi fortsatte å sloss. Og på 80-tallet begynte vi å kjempe full tid for at hushjelper skulle få rettigheter på linje med andre arbeidstakere.
Og det resulterte etter hvert i at den første fagforeningen for hushjelper i Sør-Afrika offisielt ble stiftet i 1986, med 50 000 medlemmer.
– Vårt slagord var «our work make all work possible», for å understreke hvor viktig vår jobb var.
«Kan ikke tenke selv»
Myrtle Witbooi minnes med et smil om munnen den aller første tiden, da kampen for hushjelpenes sak fortsatt foregikk i det skjulte.
– Det beste var samholdet, at hver og en ikke lenger følte seg alene. Når politiet kom på sine raid, husker jeg at vi gjemte bort ulovlige dokumenter og tok fram bibelen, så det så ut som vi bare var en gudfryktig og veldig religiøs bibelgruppe.
Den karismatiske fagforeningslederen ler høyt igjen, og forteller videre:
– Etter hvert var det mange som begynte å spørre: «Hva skjer? Hushjelper kan jo ikke tenke selv... Det eneste de kan er å vaske!»
– De kunne ikke forstå at vi hadde de kreftene og den styrken i oss.
Men det hadde de. Og kampen har ført fram.
– Mange ønsker å gjøre ting riktig
Sør-Afrikanske hushjelper er i dag sikret en minstelønn, de har organisasjonsfrihet, og de må ikke jobbe i helgene som før. De har kun 35 timers uke, forteller Witbooi.
– Men hvis hushjelpen ikke vet dette, så vil heller ikke arbeidsgiver hennes fortelle henne om det. Så vi har fortsatt en jobb å gjøre når det gjelder å spre kunnskap og bevissthet, både blant hushjelper og arbeidsgivere, understreker fagforeningslederen.
– Føler du at arbeidsgivere har begynt å behandle sine hushjelper med mer respekt?
– Det vi har lagt merke til de siste par årene er at arbeidsgivere har blir mer oppmerksomme på verdien av sine arbeidstakere. Og de kontakter oss hvis de har spørsmål. Mange ønsker å gjøre ting riktig, og de respekter oss som fagforening, konstaterer Witbooi.
– Det er selvfølgelig noen som fortsetter å utbytte sine hushjelper akkurat som før. Men forholdene er definitivt blitt mye bedre for hushjelper i Sør-Afrika, sier hun.
Juni 2011: Myrtle Witbooi sto i spissen for arbeidet som ledet fram til ILO-konvensjon 189 om hushjelpers rettigheter. I 2013 ble Witbooi president i den første internasjonale føderasjonen av husholdhjelper, som representerer en halv million medlemmer. Foto: IDWF
Internasjonalt engasjement
Etter hvert ble det kjent over landegrensen hvordan hushjelper i Sør-Afrika var begynt å organisere seg og kjempe for sine rettigheter. Den handlekraftige sørafrikanske hushjelpen ble involvert i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, og for å gjøre en lang historie kort:
I 2011 vant Myrtle Witbooi og nok en stor seier på vegne av verdens hushjelper – ILO-konvensjon 189 om husholdsarbeidere ble vedtatt i FN av 178 land.
– Men kampen fortsetter, for per i dag har kun 26 land ratifisert og effektuert konvensjonen. Norge er ikke av dem, men jeg håper dere snart følger etter.
Dette er en av grunnene til Myrtle Witbooi er på Norgesbesøk. Hun er opptatt av at Norske myndigheter snarest må ratifisere hushjelpkonvensjonen – og også at Norge må engasjere seg for nok en ILO-konvensjon som er på trappene: En konvensjon om kjønnsbasert vold på jobb.
– I 189-konvensjonen er det allerede et par klausuler som skal beskytte hushjelper vold og overgrep på arbeidsplassen. Men en ny slik konvensjon vil beskytte hushjelpene enda bedre som kvinner, sier presidenten for den internasjonale fagforeningen for hushjelper.
Hun virker optimistisk og glad på vegne av verdens hardarbeidende og undetrykte hushjelper.
– Og det at vi blir dratt inn i arbeidet med denne nye konvensjonen får oss til å føle oss som en del av et større kvinnefellesskap.
Myrtle Witbooi på Oslo-besøk, her i møte med LO-leder Hans-Christian Gabrielsen. De er begge opptatt av at Norge må ratifisere ILO-konvensjonen om husholdsarbeidere, og at Norge skal gå i bresjen for en ny konvensjon om vold og trakassering i arbeidslivet. Foto: Nina Bull Jørgensen.
Har ikke alltid svar
– Men tror du ikke det fortsatt være millioner av hushjelper som aldri vil tørre å heve stemmen eller organisere seg, uansett om det fins en konvensjon eller to?
– Jeg har møtt mange som føler at det ikke fins en vei ut, at de ikke kan gi opp jobben selv om de har det forferdelig, fordi de jobber for at deres egne barn skal få utdanning, svarer Witbooi, og legger til:
– Ingen hushjelp ønsker at deres egne barn også skal bli hushjelper. Ikke fordi vi skammer oss over å være hushjelper, men vi alle ønsker jo et bedre liv for våre barn.
På tross av sitt enorme pågangsmot og sine gudegitte talegaver, hender det at hun ikke har noe svar. Det hender at også hun kan føle seg hjelpeløs, innrømmer Myrtle Witbooi.
– Det hender jeg prøver å oppmuntre med å si: «Se på meg. Jeg har opplevd den samme smerten. Og se, her står jeg i dag og har kommet meg et helt annet sted.» Men av og til har jeg virkelig ikke noe svar.
– Det eneste jeg i det minste kan si er at jeg føler smerten deres. Jeg vet hva det handler om.
– Vi har oppnådd mye, men det er fortsatt mange kamper å kjempe for at hushjelper rundt i verden skal få det bedre og bli behandlet med verdighet og respelt, sier den sør-afrikanske fagforeningslederen Myrtle Witbooi.
