Den 9. januar 2005 ble fredsavtalen for Sudan signert av John Garang, lederen for «the Sudan Peoples Liberation Army/the Sudan Peoples Liberation Movement» (SPLA/SPLM). Avtalen ble signert sammen med Sudans visepresident. Den ga håp til befolkningen i Sør-Sudan som hadde lidd i mange år under borgerkrigen i Sudan.
Snaut to uker etter at avtalen ble signert var det kjempestemning i byen Rumbek. Der ventet folk på å ta imot Garang, som skulle besøke regionen for første gang etter freden.
Rumbek skulle være overgangshovedstad i Sør-Sudan inntil representantene fra Khartoum hadde forlatt Juba. Med istykkerskutte bygninger, humpete grusveier og mange krigsminner var det ikke så mye som minnet om en hovedstad.
Ble møtt av æresvakter og glade folkemasser
Det hersket en viss usikkerhet rundt tidspukter for når det historiske skulle skje. På det annonserte tidspunktet for når Garangs fly skulle lande, skjedde det ingenting. Seinere på dagen kom det et par mindre fly. Garang var ikke blant passasjerene. Dagen etter, 22. januar, gjorde imidlertid en velkomstkomité seg klar på flystripa. Komitéen bestod visepresident Salva Kiir og andre ledende politikere. De var kommet for å ta imot John Garang.
Under fredsforhandlingene representerte Garang flere millioner krigstrøtte mennesker. Derfor var Garangs besøk en festdag for folket, som var preget av optimisme. Flere hundre mennesker hadde samlet seg nær flystripa i Rumbek.
Begeistringen var enorm, og alle ville se den store mannen. Noen klatret opp i trær for å få bedre oversikt, andre prøvde å komme seg lengst mulig opp på en havarert flykropp som lå i nærheten av flystripa. Soldater sto æresvakt, og hornmusikere marsjerte og spilte. En okse gikk rundt med den nye nasjonens flagg, og stolte syklister hadde pyntet sykkelen med det sør-sudanske flagget.
Da flyet hadde landet og Garang kom til syne i flydøra, sang og jublet folk av begeistring. Så ble en hvit okse ført mot flyet og avlivet. En del av velkomstritualet var nemlig at hedersgjesten Garang skulle stige over den døde oksen. Dette var et fredssymbol for dinkaene, folkegruppa som Garang tilhørte. Etterpå ble han tatt vel imot av Salva Kiir.
På et stort folkemøte på Frigjøringsplassen i Rumbek seinere på dagen fortalte Garang at SPLMs nasjonale frigjøringsråd kom til å godkjenne fredsavtalen. Det samme regnet han med ville skje i Khartoum.
Planen var at internasjonale fredsstyrker skulle kalles inn for å sørge for at fredsavtalen ble etterlevd både i nord og sør. Etter hvert ville Sør-Sudan kunne dele oljeinntektene med regjeringa i nord og styrke økonomien.
«Gjør krigspolitikk om til utvikling»
Flere skoler stilte med plakater denne dagen. Jeg la spesielt merke til plakaten til Deng Nhial Primary School for barnesoldater: “Our victorious SPLM/SPLA should immediately transform war policies into development”.
Dette var en gledens dag, og forhåpningene var skyhøye. Samtidig lå det nok en undertone hos noen: Ville den nye nasjonen etter så mange år med borgerkrig og med så lite infrastruktur være i stand til å innfri folkets ønsker om varig fred og utvikling? Det var fortsatt mange uløste konflikter i regionen og mye som ikke var avklart.
I juli 2005 ble John Garang utnevnt til visepresident i unionen Sudan og samtidig president i Sør-Sudan. Så skjedde det tragiske bare noen uker seinere, etter at Garang hadde besøkt Ugandas president Museveni. Været var dårlig da han skulle returnere, og helikopteret han var ombord i styrtet i fjellområdet mellom Uganda og Sør-Sudan. Garang omkom.
På kort varsel måtte frigjøringsbevegelsens nestleder Salva Kiir overta som president. Kiir var en mann med militær bakgrunn og lite formell utdanning. Det har vist seg i land etter land at overgangen fra borgerkrig til fred og utvikling er krevende, og oppgaven for Kiir ble ekstra vanskelig da Garang døde så brått.
Lederne innfridde ikke forventningene
De ansvarlige for plakaten fra skolen Deng Nhial hadde påpekt noe viktig, men i ettertid må det kunne fastslås at de nye lederne dessverre ikke levde opp til forventningene deres.
Tross en fredsavtale med Sudan, og tidvis betydelige oljeinntekter, har det skjedd lite utvikling for landet. Landet har vært preget av mange interne krigshandlinger, vanstyre og korrupsjon. «Sør-Sudans ledere plyndrer det unge og fattige landet, i nært samarbeid med utenlandske oljeselskaper og regjeringer», het det i en NTB-melding nylig.
Meldingen var basert på en rapport fra The Sentry, en organisasjon av journalister, menneskerettighetsaktivister, politietterforskere og økonomer. «Mennene som frigjorde Sør-Sudan har kapret landets institusjoner og ressurser, og de innledet i 2013 en krig som har kostet hundretusener livet og drevet millioner på flukt», konkluderer rapporten.
For befolkningen i Sør-Sudan er det viktigere enn noen gang at ledere og kommandanter legger vekk våpnene og begynner å samarbeide. Først når det skjer, vil folk kunne oppleve stabilitet og utvikling i form av goder som bedre helse- og utdanningstilbud. Først da vil plakaten fra barnesoldatenes skole kunne tas fram igjen.
