Tidlig på 1980-tallet skulle jeg tjenestegjøre ved ambassaden i Dar es Salaam. På forhånd hadde kolleger fortalt at de som kom fra Norge, måtte ta med seg forbruksvarer i stort monn; toalettruller, såpe, mel, lyspærer, m.v.
En del av det som for oss var dagligdagse nødvendighetsartikler fortonte seg den gang – sett med lokale øyne – som spennende og nærmest uoppnåelige luksusvarer. Kanskje var det derfor diplomater og bistandsarbeidere ved ankomst tidvis så at det var uforklarte mankoer i lasten sammenlignet med hva som ble sendt fra Norge.
Jeg måtte med andre ord ha øynene med meg for å hindre «svinn» når flyttelasset mitt ankom den tildelte bolig i Dar og flyttefolkene sto klare.
Aleneboer med god plass i flyttekassen
Familien min var etterlatt i Norge. Jeg skulle altså bo alene, og flytte til et fullt møblert hus. Derfor var mitt flyttelass heller ikke særlig stort og imponerende. Det besto i hovedsak av de nevnte forbruksartikler.
For å fylle opp det resterende tomrommet i den kjempedigre kassen, hadde UD sendt med diverse kontormøbler og -utstyr til ambassaden.
Det som dog var enda mer spesielt var at departementet også hadde sendt med to norskproduserte likkister.
Hensikten var god nok: Å ha en beredskap for å kunne betjene den store koloni av nordiske bistandsfolk og ambassadeansatte – «just in case», en gang i fremtiden.
I mangelens Tanzania fantes det nemlig heller ikke likkister. Det hadde ambassadene tidligere fått erfare – etter at nordiske borgere hadde havnet i trafikkulykker med dødelig utgang. At likhuset manglet frysemuligheter gjorde heller ikke saken bedre...
En litt skummel mzungu
Ambassadesekretærens bolig var selvsagt utpekt som det eneste praktiske lagringssted for kistene, og bæringen og utpakkingen av flyttelasset foregikk også der.
I starten på arbeidet hadde flyttefolkene smilt og pratet livlig og fornøyd. Men da de så likkistene, ble det plutselig en underlig og trykkende stillhet. I stedet for glade smil ante jeg i dette øyeblikk et drag av mistro, mistenksomhet og uhygge i ansiktene.
Det var tydeligvis ikke dagligdags – at en mzungu medbragte egne likkister i sitt private flyttelass.
