Det er søndag 12. desember 1971. Vi befinner oss i Kenyas hovedstad Nairobi. Jeg er blant 17 unge, norske fredskorpsdeltakere. Vi har ankommet en snau uke i forveien, men er allerede klare for fest og feiring.
Akkurat i dag, altså 12. desember, er det nemlig Kenyas nasjonal-dag, selveste «Uhuru Day». Dette er bare åtte år etter landets uavhengighet fra koloniherren Storbritannia, og det er ingen tvil om at solidariske norske FK-ere vil delta på feiringen.
Det er et mektig syn som møter oss når vi ankommer den store «Jamhuri Park», litt i utkanten av Nairobi. 60.000 - 70.000 forventningsfulle og festglade mennesker har møtt fram. Sammen med dem skal vi oppleve forskjellig slags underholdning og oppvisninger, med sang, dans og militærmusikk.
Landets høyt respekterte leder
Mannen som alle de fremmøtte spesielt ventet på, var deres høyt respekterte president, uavhengighetsforkjemperen Jomo Kenyatta, eller «Mzee», «den gamle», som han gjerne ble kalt.
Allerede i 1971, i sitt sjuende år som president, var han blitt en eldre herre i slutten av 70-årene. Han var likevel en meget kraftfull person, som fortsatt nøt stor aktelse i det kenyanske samfunnet. (Om dagens president i Kenya, Uhuru Muigai Kenyatta, var til stede denne dagen sammen med sine foreldre, er jeg mer usikker på. Han var da bare 10 år, og var det nest eldste av 4 barn som president Kenyatta hadde med sin fjerde og 40 år yngre kone, Mama Ngina Kenyatta.)
Som for alle slike store anledninger, skulle det selvsagt holdes taler, hvorav hovedtalen naturlig nok ble holdt av president Kenyatta. Han talte da ikke på engelsk, ei heller på sitt morsmål kikuyu, men på kiswahili. Dette var og er det offisielle språket i Kenya, og også et viktig fellesspråk, «lingua franca» i flere øst-afrikanske land.
Nå skulle jo dette, i teorien, være greit for oss «nyutdannede» FK-ere. Vi hadde jo nettopp avsluttet forberedelseskurset på Frambu, litt øst for Oslo, der vi også hadde hatt god opplæring i swahili. Men det må innrømmes at for mange av oss var swahili-kunnskapene noe begrensede. I alle fall hadde undertegnede problemer når samtalen gikk ut over de vanligste høflighetsfrasene.
Kraftfull tale
President Kenyattas talte både lenge og kraftfullt denne dagen, og publikum hyllet entusiastisk sin leder. Såpass forsto vi, men selve innholdet i talen forble en tåkefull og uklar affære.
Noe annet vi også hadde lært på forberedelseskurset, var hvordan vi skulle opptre i store folkemengder: Ikke stikke oss ut med noen form for provoserende adferd, men følge det gamle rådet om at «when in Rome, do as the Romans!». Følgelig fant vi det riktig med stor kraft å støtte opp om publikums jubel, herunder å istemme det nasjonale slagordet «Harambee!», som betyr «La oss arbeide sammen!».
Dette slagordet ble gjentatt flere ganger under talen, og norske FK-ere var ivrig med hver gang.
...og så stilte presidenten et spørsmål
Likeledes fant vi det klokest å gjøre som folkemengden da Kenyatta åpenbart stilte dem et viktig spørsmål som de ble bedt om å ta stilling til. Også her var det stor begeistring, og alle som én rakte sin høyre hånd, eller rettere sagt pekefingeren på denne, i været.
Dette var den tradisjonelle KANU-hilsenen, altså tegnet på at man støttet landets «ruling party», KANU, Kenyan African National Union!
Oppfordringen fra president Kenyatta ble fremsagt i alt tre ganger, med den samme entusiastiske respons: En finger i været og ivrige tilrop, som tilsa at folkemengden, herunder altså de norske fredskorpsdeltakerne, sluttet opp om forslaget. Men ingen av oss visste egentlig hva vi hadde gitt vår tilslutning til…
Dagen derpå leste jeg avisen
Det forsto vi først dagen etter. Da kunne vi lese i avisen Daily Nation at Kenyas president hadde foreslått at det nå skulle innføres dødsstraff for «robbery with violence», altså for tyveri eller ran som involverte fysisk vold.
Avisen kunne videre rapportere at alle som én i forsamlingen i Jamhuri Park gav sin entusiastiske tilslutning til forslaget, og president Kenyatta ville nå sørge for at dette ble innført i lovverket!
Undertegnede følte utvilsomt et stikk i samvittigheten senere når jeg leste i avisene at lovbrytere i kategorien «robbery with violence» var blitt henrettet. Vi hadde jo på en måte selv vært med på å gi presidenten fullmakt til å innføre den barbariske straffemetoden.
En ny Kenyatta tar grep
Heldigvis, får man si, sluttet Kenya i praksis i 1987, å iverksette sine statlige henrettelser, men landet fortsatte likevel i mange år å dømme tusener av mennesker til dødsstraff - blant annet for «robbery with violence».
Det var faktisk først for to år siden, i 2017, at Kenyas høyesterett fastslo at dødsstraff var i strid med grunnloven.
Året før i 2016, hadde imidlertid president Uhuru Kenyatta omgjort alle dødsstraffer til fengsel for livstid. Dette vedtaket, gjort av Jomo Kenyattas sønn, fjernet 2747 innsatte fra listen over dødsdømte.
