Palestinere i Libanon kan ikke bli libanesiske statsborgere. Regjeringen vil ikke risikere at de blir værende i Libanon, dersom de skulle få en sjanse til å vende tilbake dit de flyktet fra. Det betyr at til og med de som kom hit under den første masseflukten i 1948 fremdeles betraktes som flyktninger, og områdene der de lever omtales som leirer, selv om de likner mer på bydeler.
Krigen i Syria har ytterligere forverret situasjonen for palestinerne. Med verdens fokus rettet mot Syria har palestinerne blitt glemt, i enda større grad enn tidligere.
– Vi pleide å være 24 000 mennesker på én kvadratkilometer. Nå er vi 50 000 på det samme område, med de samme tjenestene, sier Mariam Shaar, leder for kvinneorganisasjonen Women’s Program Association (WPA).
Hun bor og arbeider i Burj Al Barajneh, en palestinsk leir sør i Beirut, nær flyplassen.
– Den er svært tettbefolket. Vi har ikke noe privatliv. Mange har også valgt å leie ut rom til syriske flyktninger, for å spe på inntektene. Noen ganger kan du finne ti mennesker på ett eller to rom.
Da USA i 2018 bestemte seg for å kutte støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), gjorde ikke det akkurat situasjonen bedre.
– Vi begynte å høre om narkotikamisbruk og seksuelle overgrep, og depresjoner grep om seg, sier hun.
– Det er ofte 40 elever i klassene, og det er vanskeligere å få medisinsk hjelp. UNRWA har fått økte bidrag fra andre land, for å erstatte USAs kutt. Men det har likevel gjort oss redde. Hva vil skje med barna våre i framtida? Vil de stenge skoler og helsetilbud? Hva vil skje om UNRWA blir nedlagt?
Men det største problemet er likevel fortsatt elektrisiteten, sier Shaar. Hun tar meg med på en tur i de trange smugene i Burj Al Barajneh. Jeg må dukke flere ganger for ikke å støte opp i lavthengende strømledninger. Og det er lett å glemme, når mopeder kommer mot deg i stor fart i det én meter brede smuget, med grønnsakboder og krimskrams-butikker langs veggene.
– Noen dør av strømstøt om lag annenhver måned. Vi bare lurer på hvem som blir den neste, forteller hun.
Hun forteller også at vannet i springen er saltholdig.
– Det er bare i dette området, ikke i resten av Beirut. Så vi vasker opp og dusjer i saltvann. Så må vi kjøpe drikkevann og vann til matlaging, og det blir dyrt. Men vi har fremdeles framtidshåp, og for å overleve så må vi ikke fokusere for mye på disse hverdagsproblemene.
Etablerte felleskjøkken
Én måte å gjøre det på, er å holde folk i aktivitet og gi dem noe meningsfylt å holde på med, så i 2014 startet Shaar et felleskjøkken for kvinner. WPA gjorde en vurdering av behovene for kvinner i Burj al Barajneh. Den viste at de fleste vil jobbe for å støtte familiene sine. Problemet var manglende utdanning. Men de elsket å lage mat. WPA slo seg sammen med det saudiarabiske filantropiske selskapet Alfanar, og etablerte et felleskjøkken-prosjekt kalt Soufra. De begynte å selge sine produkter på markeder og direkte til familier og frivillige organisasjoner. Etter hvert fødtes ideen om en egen mat-bil.
– Bilen kostet rundt 100 000 dollar, og for oss palestinere var det svært mye penger å skrape sammen. Alfanar organiserte en innsamling på nettet, men det tok svært lang tid.
Eller to år, for å være eksakt. Men i 2017 ble bilen omsider kjøpt inn. Arbeidet ble til og med dokumentert i filmen Soufra, produsert av Hollywood-stjernen Susan Sarandon.
– De siste fire årene har vi blitt velkjent i Beirut-området, og nå er det 40-50 mennesker som arbeider i ulike Soufra-prosjekter, de fleste av dem kvinner.
Grønne takhager
Et av disse prosjektene er en takhage over WPA-kontorene, sentralt i den travle leiren. Den grønne hagen liver opp de betonggrå bygningene som omgir oss.
–Det er ingen glade farger i leirene, så vi ville vise folk at de kan skape hager der det finnes plass. Kjøkkenet kan høste fra den og flere kvinner kan jobbe og lære forskjellen på organisk og ikke-organisk. Og det er et miljøprosjekt. Vi har en maskin for kompostering, så de har også lært å kompostere matrester og resirkulere avfall, noe de også kan gjøre hjemme. Jeg tror dette er det første prosjektet i sitt slag i en flyktningleir.
Vi får følge opp på taket av Mariam Issa, leder for prosjektet. Hun er en av kvinnene som har fått jobb gjennom WPAs prosjekter i Burj Al Barajneh.
– Dette er grønnkål, dette er rød bladsalat, her er det vårløk og der borte ser dere koriander, forteller hun mens hun peker ut de forskjellige grønnsakene.
– Vi bruker dem i kjøkkenet når vi lager salater eller kyllingretter.
For å utnytte plassen best mulig er grønnsakene plantet i vertikale plantebokser laget av resirkulerte plastposer fra supermarkeder. Hun forteller at de har kompostert nesten ett tonn matavfall, og har fått over 500 kilo kompost. Blandet med like mye tørkede planterester og rød jord har det skapt 100 kvadratmeter hage, der de kan dyrke 2600 planter.
Vann fra klimaanlegget
– Så neste gang noen forteller deg at vi har en alvorlig avfallskrise, svar dem at de ser saken fra feil vinkel.
I tillegg utnytter de vann fra byggets klimaanlegg.
– Det slapp ut renset vann rett ned i gata, så vi koblet opp alle de tolv enhetene for å samle opp avløpsvannet og pumpe det opp til taket. Dermed fikk vi et irrigasjonsanlegg med krystallklart vann, sier hun entusiastisk. Hun er meget engasjert, og jobben i WPA har endret livet hennes fullstendig, sier hun.
– Det har oppmuntret meg voldsomt. Jeg har utviklet meg fra å være en sjenert person med lite selvtillit til å bli en sterk ung dame. Jeg tør å ta avgjørelser og si min mening. Det har også styrket mine evner på det personlige og mellommenneskelige plan.
Det er en forandring hun ser hos alle kvinnene som arbeider for Soufra.
– Vi møter mange utfordringer i livet, men godtar ingen grenser. Selv om levekårene i leiren er vanskelige gjør vi vårt beste for å puste fritt, og denne hagen er som oksygen for kvinnene.
Selv om hun elsker jobben, er det ikke dette hun er utdannet til. Missa er interiørdesigner, men det er vanskelig for henne som palestiner å få en slik jobb, for det er over 70 yrker der palestinere ikke får lov til å arbeide.
– De jobbene vi kan få er ofte noe helt annet enn det vi drømte om. Lønna er lav og arbeidsforholdene vanskelige, men vi gjør vårt beste som unge palestinere. Vi studerer og jobber hardt for å realisere våre drømmer. Vi er aldri pessimister.
Så er det virkelig håp? Samer Chehade, visegeneralsekretær i Røde Halvmåne, er enig med Mariam Shaar i at situasjonen er forverret etter at krigen i Syria brøt ut. Men han legger til at det har vært en gradvis forverring helt siden masseflukten i 1948.
– Dette er ikke første gangen de har økt tallet på elever i hver klasse eller kuttet bemanningen på sykehusene. UNRWA har ikke et fast budsjett, slik som andre FN-organer, men er avhengig av donasjoner fra år til år. Så hvert år er det krise, sier han.
Men han tror ikke det internasjonale samfunnet vil tillate at UNRWA bryter sammen, uansett hvor hardt Trump prøver.
– For palestinske flyktninger er ikke dette bare et spørsmål om mangelfulle tjenester. De ser UNRWA som vitne til undertrykkelsen av palestinske flyktninger, et signal om at de fortsatt finnes. Om UNRWA blir borte frykter de at deres rettigheter også vil forsvinne, og de vil miste muligheten til å vende hjem. Dersom det internasjonale samfunnet godtar at UNRWA bryter sammen, må det også handtere konsekvensene av det.
Takhagen i Burj Al Barajneh handler ikke om å finne ro og trøst, eller finne seg selv, i en ellers bråkete og stressende hverdag, som i vestlige storbyer. Det handler om selvrespekt og daglig overlevelse i et usikkert samfunn, der vannet i springen er salt og en rekke yrkesveier er stengt for en stor del av innbyggerne.
Utvidelsesplaner
– Jeg tror dette gir folk håp, spesielt til kvinner, sier Shaar.
– Dette beviser at de kan arbeide, og vi vil at folk skal se den lyse siden av tilværelsen, ikke bare den mørke. Det gjelder særlig for ungdommen. Vi hører mange ungdommer som tviler på om det er noen vits i å fortsette utdannelsen, når det uansett er så mange områder der de ikke tillates å arbeide. Hvorfor kaste bort penger på utdannelse, når de til slutt uansett ikke har andre muligheter enn å åpne ei lita sjappe, sier de.
Men WPAs ideer sprer seg. Det er allerede blitt etablert andre felleskjøkken i forskjellige flyktningleirer. Det neste skrittet er flere takhager.
– WPA er nå til stede i ni leirer, og det er planer om å etablere hager i mint sju eller åtte av dem. Vi ser en hel bevegelse av sosial nyskaping og bærekraft. En som ikke er avhengig av donorer, sier hun.
