– Mer enn 29 millioner mennesker er nå på flukt utenfor hjemlandet, sier seniorrådgiver i Flyktninghjelpen Pål Nesse til Bistandsaktuelt.
Manglende internasjonalt samarbeid har bidratt til den ekstreme situasjonen, mener Nesse. En del av årsaken er et svekket FN og mer fokus på nasjonale interesser.
– Syria-krisen er sjokkeksempelet, men også langvarige konflikter i Afghanistan, Colombia og DR Kongo har bidratt vesentlig til det dystre bildet. Det er mindre vilje til internasjonalt samarbeid. Russland og Kina har lagt ned veto gang på gang i Sikkerhetsrådet.
Nesse viser til Balkan på nittitallet for å tydeliggjøre sitt budskap.
– Den gang samarbeidet Europa om en løsning, men etter 2015 har de fleste europeiske land søkt å unngå å forholde seg til de enorme fluktstrømmene.
Også i Norge har vi tatt et steg tilbake siden 2017, mener Nesse.
– Det året bidro norske myndigheter til relokalisering av syriske og eritreiske flyktninger fra Hellas og Italia – og i tillegg bidro Norge med to redningsskip til Middelhavet. Nå gjør vi ingen av delene og har sågar sagt nei til anmodninger fra Italia, Tyskland og Frankrike om å delta i «coalition of the willing» for å dele byrdene av de som reddes i Middelhavet mellom ulike land.
Nye grep for et nytt tiår?
Denne uka møtes stats- og regjeringssjefer, FN-topper og ledere for humanitære organisasjoner, samt næringslivsledere og flyktninger i Genève.
For første gang arrangeres Global Refugee Forum, med mål om å finne nye måter og tilnærme seg – og løse – en av vår tids største utfordringer:
70 millioner mennesker er på flukt i verden
Ifølge FNs Høykomissær for flyktninger (UNHCR), er mer enn 25 millioner av disse flyktninger, mennesker som har måttet flykte over internasjonale grenser, og som ikke har kunnet vende tilbake til sine hjemsteder.
60 prosent av flyktningene befinner seg i kun ti land – land som står overfor egne store utviklingsutfordringer.
– Global refugee Forum er en gyllen mulighet til å bruke det vi har lært det siste tiåret til å iverksette tiltak for flyktninger og vertsland i det nye tiåret, sier UNHCR-sjef Filippo Grandi i en uttalelse i forkant av møtet.
The Global Compact on Refugees (GCR) ble ferdigstilt og fikk støtte fra FNs generalforsamling i desember i fjor. Grandi mener nå at tiden er inne for å bekrefte et engasjement for Den globale flyktningeplattformen.
– Vi må nå samle oss om ambisjonene fra FNs bærekraftsmål om Ingen skal etterlates, sier høykomissæren.
GCR-avtalen har målsetning om å gi mennesker som har flyktet til et annet land bedre beskyttelse, for eksempel ved å redusere behovet for videre flukt, samt sikre at utviklingen i disse landene ikke lider på grunn av den ekstra belastningen mottak av flyktninger kan bidra til.
Avtalen viderefører forpliktelser gjort av 193 av FNs medlemsland gjennom New York-erklæringen om flyktninger og migranter fra september 2016, med mål om å gjøre dem om til praktiske, konkrete tiltak.
Det laveste antallet på 25 år
Ifølge UNHCR huser Tyrkia 3,7 millioner flyktninger, Libanon over 1,5 millioner og Uganda mer enn 1,3 millioner flyktninger. Bistandsaktuelt spør Nesse hvor mange flyktninger som nå bor i Norge.
– Det er ikke mulig å sammenligne tallene for det regnes forskjellig. I Norge blir de som får bli, statsborgere etter relativt kort tid. I tillegg til 3000 kvoteflyktninger via FN, kom det 2136 asylsøkere til Norge fram til slutten av november i år – det laveste tallet på 25 år. Når vi vet at det ikke har vært så mange flyktninger i verden siden man begynte å telle på 1950-tallet, må Norge – verdens rikeste land – ta et større ansvar, sier Nesse.
Selv om det viktigste er å hjelpe mange i de såkalte nærområdene, er også Norge avhengig av å ta imot flere for å beholde internasjonal legitimitet når «vi fortsatt ber de store mottakslandene huse millioner», mener Nesse.
– Det er ikke nok å betale seg ute av dette ansvaret ved å overføre penger til Uganda eller Libanon. Det blir litt som i klimadebatten; vi kan ikke betale oss ut av vårt klimaansvar ved å overføre penger til fattigere land, sier Nesse.
Han påpeker at Genève-konferansen er ekstremt viktig:
Mangel på penger og støtte presser desperate familier til å ty til farlige overlevelsesstrategier, inkludert barnearbeid og prostitusjon. Stengte grenser fører mennesker ut på livsfarlige reiser i søken etter trygghet, påpeker seniorrådgiveren.
– I New York-erklæringen fra 2016 lovte verdens ledere å ta sin del av ansvaret for beskyttelse og støtte til mennesker på flukt. Erklæringen var en viktig premissleverandør til det som senere skulle bli Den globale flyktningplattformen. Men siden erklæringen i 2016 er grenser stengt for folk med beskyttelsebehov, antallet kvoteflyktningsplasser redusert og fattige vertsland etterlatt med lite internasjonal støtte. Konferansen i Genève må reversere denne svært bekymringsfulle trenden.
Uganda: Budsjettvinner?
Nesse påpeker at antallet flyktninger som har fått reise til et annet land som kvoteflyktninger er nær halvert siden 2016, til færre enn 60 000 hittil i år.
– Nå mot slutten året er de humanitære appellene om støtte til noen av verdens største flyktningkriser mindre enn halvfinansiert.
FN har bedt om rundt 10 milliarder dollar for å møte behovene til flyktninger i nærområdene til Venezuela, Syria, Sør-Sudan, DR Kongo, Nigeria, Burundi og Myanmar.
Hittil i år har giverland bidratt med under 4 milliarder dollar, bare rundt 40 prosent av det beløpet som trengs, sier Nesse.
– Men enda en konferanse; vil dét vil bidra til mer penger og et større internasjonalt engasjement for å hjelpe alle de som nå er på flukt?
– Vi avhengig av mer enn gode intensjoner denne gangen, men dette forumet blir viktig om vi får nye konkrete initiativ på bordet. Svært mange høy- og mellominntektsland bidrar verken med finansiering eller ved å ta imot flyktninger. Da er det greit å poengtere at et land som Uganda nå huser flere flyktninger enn det totale antallet flyktninger som kom til EU og EØS til sammen i toppåret 2015.
– Utenriksminister Ine Eriksen Søreide leder den norske delegasjonen til Genève; hva er ditt budskap til henne?
– Norge må komme med ambisiøse forpliktelser som kan bidra til at løftene om bedre ansvarsdeling faktisk innfris.
Nesse mener regjeringen gjør mye bra i det internasjonale flyktningarbeidet, og peker spesielt mot det han omtaler en solid humanitær-strategi.
– Likevel er situasjonen slik at den humanitære andelen av bistandsbudsjettet bør økes. Vi har råd og mulighet til å øke både støtten til flyktninger i de såkalte nærområdene, samt å trappe opp antallet kvoteflyktninger til 5000, slik FN har anmodet oss om.
Han mener regjeringen bør bruke mer av de langsiktige bistandsmidlene i de landene som huser mange flyktninger:
– Jordan, Libanon og Uganda bør være budsjettvinnere på det norske bistandsbudsjettet neste år, sier Nesse.
