Sinne og vold. To nøkkelord i romanen Det ble natt i Caracas av den venezuelanske debutforfatteren Karina Sainz Borgo. Og to ord som går igjen når hun snakker om boka.
Allerede før boka ble utgitt, hadde den solgt til 22 land. For forfatteren selv var den enorme suksessen en overraskelse:
– Jeg vet ikke hva som skjedde. Det er min første bok, og jeg er fortsatt overrasket, sier forfatteren om av yrke er journalist og har bodd i Madrid siden 2006.
Hovedpersonen i Det ble natt i Caracas er den unge venezuelanske kvinnen Adelaida, som bor i en dystopisk Caracas, der virkeligheten kunne ha vært rammen for science fiction-verk av dimensjoner.
– Jeg vil gjerne tro det at boka har hatt en så stor suksess, skyldes at den reiser universelle spørsmål. At vi er mange som føler oss litt som bødler og som foreldreløse. Det er liksom vår tids følelser, sier Karina Sainz Borgo.
Sterke scener
Et tidspunkt da Adelaida føler seg som en bøddel, er når hun kaster liket til naboen Aurora ut av vinduet, slik at hun selv har et sted å bo, for sin egen overlevelse. "Du er ikke skyldig, Adelaida," sier hun til seg selv, "mens bylten fjernet for verdighet og liv" glir ut fra vinduskarmen og ned fra høyhuset. Og treffer asfalten med hodet først.
Scenene er sterke, det er vold, død, ødeleggelse og menneskelig fordervelse. Som da Adelaides mor dør og begravelsen er alt annet enn menneskelig. Eller da en gruppe "Barn av revolusjonen" invaderer Adelaidas leilighet og knuser hennes tallerkener rett foran henne.
– Jeg er som Adelaide, som også har kommet for å lete etter de knuste tallerkenene sine. Jeg følte et dypt behov for å få opplevelsen i orden, jeg følte at jeg var i ferd med å glemme den, sier forfatteren.
Karina Sainz Borgo er ikke den eneste forfatteren som har latt seg inspirere av Venezuelas voldelige virkelighet. Men hun er en kvinne:
– Jeg er nok blitt min generasjons kvinnelige forfatter fra Venezuela. Og det at jeg er kvinne, gir alltid et annet synspunkt, sier hun.
Det er sterke følelser forbundet med å være borte fra sitt eget land midt i en så stor krise.
– Boken handler også om å bo borte fra landet sitt. Der borte. Alla. Det er et ord som klør som stubben til en amputert arm. Slik følte jeg meg. Mange motstridende følelser. Forholdet man har til sitt land er sammensatt. Som forholdet til en mor eller far. Det er ikke svart og hvitt.
Samtidig insisterer hun på at romanen, som er sterk kritisk til dagens venezuelanske samfunn, er politisk, men ikke politisert.
Virkeligheten?
Hun blir tydeligvis irritert når jeg kommer inn på romanens forhold til virkeligheten:
– Jeg trenger ikke be om unnskyldning for å ha skrevet en roman. Det er en roman, det er fiksjon. Hvorfor forstår dere ikke det? Jeg har ikke skrevet boka for å forklare noe som helst. Dette er også grunnen til at jeg har valgt at det ikke er navn eller årstall i boka.
– Jeg følte et dypt behov for å skrive boka og skape en historie som er så vakker som mulig. Det er litteratur vi skal snakke om, ikke sant?
Mens Karina Sainz Borgo tar avstand fra at boken er nært knyttet til virkeligheten, er hun åpenbart veldig berørt av situasjonen i hjemlandet.
– Hvordan tror du jeg føler om det som skjer i landet mitt. Folk krysser grensen til fots. Jeg føler stor og dyp smerte. Det er en veldig stor humanitær krise som Venezuela opplever.
Og så kommer vi tilbake til sinne.
– Jeg kjenner en enorm frustrasjon, en stor smerte. Og et viktig sinne. Det er den jeg skriver på. Vreden. Og en dyp trass. Men først og fremst er boka fylt av sinne.
Hun rister på hode over at noen, for eksempel venstreorienterte i Europa blir opprørt over innholdet og samfunnskritikken:
– Jeg skulle ønske at boka var en utopi, slik noen europeere leser den. Men mest av alt sier det noe om hvor langt vi er fra å forstå hvor prekært det står til i verden generelt og i Venezuela spesielt. Det overrasker meg faktisk at noen kan bli fornærmet av fremstillingen av Venezuela i boka. Vi vet jo godt at Supermann ikke er virkelig, ikke sant?
Der et tydelig at temaet for romanen berører henne dypt.
– Det var som om min mor hadde dødd. Det Venezuela som jeg kjente døde. Døden og vold er virkelig sentralt i boka. Veldig viktig. Det er folk som skriver om kjærlighet og familie. Jeg skriver alltid om vold og sinne. Jeg tror jeg valgte å bli journalist for å kjenne til den delen, som handler om vold.
Universelle temaer
– Når fremtidens lesere leser boka mi, håper jeg at de vil lese om universelle temaer som skyld og overlevelse. Som ofrene for Auschwitz for eksempel. En slags skade som vedvarer. En person som føler seg skyldig for å ha overlevd.
Og så siterer hun den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa: “Jeg skriver fiksjon for å tillate meg å lyve, for å snakke om virkeligheten.»
– Og min forteller er veldig kritisk til Venezuela.
Romanen veksler mellom et nåværende / fremtidig science fiction-univers i Caracas – og så tilbakeblikk til en idyllisk skildring av Adelaidas barndom.
– Den delen som var mest smertefullt å skrive handler om barndommen. Barndommen er den døde moren. Det er et dødt land. Fortiden er Adalaidas tilflukt fra redslene.
– Ingen liker å la din mors defekter komme fram. Men hun har selvfølgelig dem. Å skrive denne boka var som å legge min mors, mitt lands mangler på bordet, sier Karina Sainz Borgo.
Det ble natt i Caracas er utgitt på norsk (oversatt av Kaja Rindal Bakkejord) i 2019 på Kagge forlag.