Dette er to av skjebnene vi møter i dokumentarfilmen "Ghost Fleet", som vises på Film fra Sør-festivalen i Oslo fredag og lørdag. Den dokumenterer at slavearbeid i høy grad eksisterer, selvom mange tror dette er avskaffet.
Moderne slaveri er et av verdens raskest voksende menneskerettighetsproblemer. Over 40 millioner mennesker er utsatt for moderne slaveri. Den verdensomspennende fiskerinæringen er en av de næringene som er hardest rammet.
I dokumentaren blir vi kjent med skjebnen til flere av dem som har vært forsvunnet på havet i årevis. De visste ikke hvor i verden de befant seg. Kun at det var et flytende helvete, der de ble tvunget til å jobbe gratis under umenneskelige forhold. Ofte i mange år. En var tvunget til å arbeide som slave i 25 år.
"Ghost Fleet" er laget av den amerikanske journalisten Shannon Service, som blant annet har jobbet for The Guardian, The New York Times og BBC. Ghost Fleet er hennes debutfilm.
Thrilleraktig dokumentar
Bistandsaktuelt har sett den thrilleraktige dokumentaren der vi følger den thailandske menneskerettighetsaktivisten Patima Tungpuchayakul og hennes medarbeidere. De har mektige fiender.
Men gir seg ikke i sin kamp for å avsløre slaveriets bakmenn og ikke minst spore opp og redde slavearbeidere ut av de illegale fiskeselskapenes klør.
Etter et iherdig oppsporingsarbeid greier Patimas team å finne og frigjøre folk. Hun finner flere i fiskeselskapenes eget grusomme fengsel i Indonesia. Slavearbeiderne stenges inne her om de har forsøkt å rømme eller om det er fare for rømning.
Ved hjelp av indonesiske myndigheter skaffer hun seg til slutt tilgang til fengslene. I 2014 krever nemlig indonesiske myndigheter at alle båter som fisker i deres farvann skal legge til kai, for at arbeidsforholdene skal undersøkes.
Et av de andre hovedoppdragene Patima hadde gitt seg er å finne slavearbeidere, som har klart å stikke av. De var spredd på ulike øyer i Idonesia - uten muligheter til å komme hjem. En hadde blitt sittende fast på Benjina Islands i 24 år. Familien hans hjemme i Thailand trodde han var død.
Et av hovedelementene i filmen er jakten på den tidligere slavearbeideren Pong. Han var på samme båt som en mann som de kaller Munken og kan kanskje være vitne for ham. Munken jobber i et tempel i Nordøst-Thailand. Han er blitt frarøvet et øye og viktige år av livet og vil ha hevn. Han ønsker en rettssak.
I en rørende scene ringer Pong hjem til sin far . Han har ikke hørt fra sønnen på tre år. Faren er på vei til jobb i Thailand. Han blir målløs og må svinge bilen inn til veikanten før han greier å si noe.
Den thailandske menneskerettighetsaktivisten Patima Tungpuchayakul (til venstre) har fått mektige fiender i sitt arbeid med å spore opp forsvunne slavearbeidere. Her med researcher og journalist Chutima Sidasathian. Foto: Esther Nordland.
Utfordrer illegale redere
Bistandsaktuelt har møtt menneskerettighetsaktivisten Patima Tungpuchayakul, som har turt å utfordre disse selskapene. Til å tolke har hun med seg Chutima Sidasathian som jobbet som researcher på filmprosjektet. Chutima er journalist og har jobbet mye med menneskerettighetsspørsmål blant annet knyttet til forfølgelsen av rohingyaene. Av sikkerhetsgrunner bor hun nå i Østerrike.
Menneskerettighetsaktivisten Patima Tungpuchayakul jobbet i flere år med migrantbarns rettigheter. Hun kom over historiene om flere fedre, som hadde vært slavearbeidere på fiskebåter.
Etterhvert skjønte hun at dette var et stort problem som ikke bare var knyttet til Thailand, men hadde forgreninger til andre land som Myanmar og Indonesia. De siste årene har hun ledet Labour Protection Network (LPN) og kastet seg inn arbeidet med å finne disse mennene og skaffe dem kompensasjon.
– I 2014 dro hun for første gang til Indonesia for å forsøke å finne de savnede slavearbeiderne, forteller Chutima Sidasathian. Hun samarbeidet med thailandske og indonesiske myndigheter for å redde mennene og prøve å få dem hjem. I seks måneder jobbet Associated Press sammen med henne for å dokumentere dette - noe AP vant Pullitzer-prisen for.
Hadde greid å rømme
Flere av de savnede slavearbeiderne, som hadde klart å rømme, hadde blitt værende på øyene i Indonesia. Ofte bodde de under svært i fattige kår. De hadde ingen penger til å komme seg hjem og visste ikke hvordan de skulle finne sin opprinnelige familie. Mange hadde fått familie og syntes det var vanskelig å forlate sin nye familie for å ta seg hjemover.
– Men vi viste dem at de hadde et valg. Med pass og visum kunne de komme på besøk til Thailand og så fly tilbake til Indonesia om de ville tilbake dit. Og om vi fant vitner på at de var holdt som slaver kunne de også gå til rettssak, forteller Patima Tungpuchayakul.
Gjennom iherdig arbeid er 5000 slavearbeidere frigjort - de fleste fra Myanmar og Thailand.
– Omlag 2000 personer har kunnet komme tilbake til Thailand. Men bare omlag 400 har fått etterbetaling av lønn fra selskapene. Veldig få har greid å få kompensasjon. Det krever en rettssak og det er vanskelig å bevise at man har vært slave uten lønn. Dessuten må de betale for advokat og rettsprosessen selv, sier Chutima Sidasathian.
– Hvordan er det mulig at så mange folk har vært forsvunnet over så mange år?
– vårt land mangler de fleste utdanning og folk liker ikke å lese "harde" nyheter. Og de fleste journalister og media er kontrollert av reklamebransjen. Men slaveproblematikken skriver seg fra lang tid tilbake. Ingen gjorde undersøkelser eller skrev om dette problemet før LPN og Patima tok tak i det i 2014, sier Chutima og legger til at man må betale for tilgang til seriøse medier noe de fleste ikke koster på seg.
– Hvordan finner den illegale fiskeindustrien sine ofre?
– Ofte finner de folk rundt kollektiv-knutepunkt og noen ganger på barer. Som oftest er det ressurssvake og hjemløse mennesker. Noen ganger kidnapper de folk. Andre ganger overbeviser de folk om at de kan smugle dem ut av landet, slik at de kan få seg en bra jobb i et annet land. Husk dette er fattige folk som lar seg friste, sier Patima. Hun forteller at 500 dollar er en vanlig sum fiskerederne betaler til menneskesmuglere for å kjøpe slavearbeidere de i prinsippet kan utnytte resten av deres liv. De har ikke tall på hvor mange som er døde av sult, tortur og sykdom. Men Patima viser oss bilde av en brønn der over tusen lik var dumpet.
Et komplisert nettverk
Den ulovlige fiskerivirksomheten består gjerne av en morbåt, som henter fisken, en forsyningsbåt, som kommer med drivstoff, mat, vann og eventuelt nye arbeidere og en fiskebåt. Fiskebåten er ofte ute i åpent farvann i tre til fire år avhengig av båtens tilstand.
Chutima og Patima sier at for å få bukt med den illegale fiskeindustrien trenger man global transparens. Forbrukerne må få vite hvor fisken kommer fra.
– Men det er jo svært vanskelig idag da fisken som oftest ikke er merket med opprinnelsesland. Hvordan kan vi være bevisste forbrukere?
– Det er derfor vi må etterspørre hvor disse produktene kommer fra. Enten det er dyrefòr eller tunfisk til eget konsum, sier Patima.
– I september var vi i Colombia. Der visste de som fanget fisken hvem som spiste den. "På den restauranten selger de min fisk", sa de. Men thailandske fiskere vet aldri hvor fisken ender opp.
Lå et barn på trappa
Patima Tungpuchayakul har hatt en operasjon og kunne ikke få barn, men en dag lå det en liten gutt på trappa som hun og mannen adopterte. Nå er han sju.
Hun forteller at hun stadig opplever trusler.
– Jeg får trusler på telefon og i sosiale medier, de har sendt politi på døra og tatt bilder av familien, sier Patima alvorlig. Men legger til med en liten oppgitt latter: "Vi skal kaste deg på sjøen som fiskefòr!" Det er en trussel jeg har fått høre noen ganger.
Chutima Sidasathian sier at de etterhvert slutter å føle frykt.
Selv har den thailandske journalisten ikke tall på alle truslene hun har fått. Hun forteller hun har sittet i fengsel og at hun risikerer en straff på sju år fordi hun lagde saker om rohingyane.
Chutima mener grasrotorganisasjoner kan gjøre en forskjell. Hun oppfordrer folk til å gå inn og se hva LPN jobber med på lpnfoundation.org.
Chutima Sidasthian forteller at Thailand på grunn av internasjonale konvensjoner nylig fikk en lov, som skal beskytte arbeidere til havs på samme måte som arbeidere til lands. Tidligere har arbeidsforholdene for sjøfolk ikke vært regulert. Men hun sier at den nye loven i liten grad blir håndhevet. Dels på grunn av mangel på prioritering og dels fordi politiet ikke kjenner til loven. Folk blir fortsatt kidnappet uten at noe skjer, men det er blitt mer oppmerksomhet om dette blant annet på grunn av Patima og LPNs arbeid.
Lyssky virksomhet
De to forteller om en lyssky næringskjede bygd opp på en intrikat måte. Selve fiskebåten kan være eid av thailandsk reder, arbeiderne kan være fra andre land som Laos, Kambodsja eller Myanmar. Subkontraktøren er kanskje iransk. Mens båten kan være til havs i indonesisk eller somalisk farvann. Når så et stort fiskekompani kjøper opp fisken fra fiskebåten, bruker de en annen kontrakt, så det blir vanskelig å finne ut hvilken båt som selger til hvilket selskap. Tilførselskjeden er så lukket.
Bistandsaktuelt er til stede på en debatt etter filmen. I panelet sitter Tina Davis, forsker og assisterende redaktør av Journal of Modern Slavery. Hun etterlyser et bedre sertifiseringssystem i butikkene og fra produsentenes del som forteller hvor en vare er produsert, slik at forbrukerne kan ta bevisste valg.
Gunnar Stølsvik er fagdirektør i Nærings- og fiskeridepartementet og leder Interpols arbeidsgruppe om fiskerirelatert kriminalitet.
– Det som er spesielt ved fiskeindustrien er at det er mye penger involvert. Der det er mye penger er det også mange fristelser. Fristelsen til ikke å betale skatt, til å gjemme vekk penger men også en fristelse til å maksimere profitt ved å bruke sårbare folk man tvinger til å jobbe for seg, sier Stølsvik.
Han forteller at kriminaliteten følger hele verdikjeden fra begynnelse til slutt. Det sitter profittjegere rundt om i verden og prøver å finne ut hvordan de kan maksimere mest mulig profitt med minst mulig innblanding fra myndighetenes side.
– De vet de må bruke bestikkelser for å sørge for at fisken blir tatt inn til land, de tvangsrekrutterer folk, de setter opp stråselskaper i Panama eller Jomfruøyene og så bestemmer de seg for hva slags nasjonalitet de ønsker å ha på båten. De finner en"flagg-stat" til båten - som de vet ikke kommer til å bry seg om hva som skjer på disse båtene. De velger seg kanskje Tonga, Vanuatu eller Mongolia. Sistnevnte brukes ofte som "flagg-stat" selvom landet ikke har noe tilgang til havet. De vil garantert ikke sende noe politi ut for å finne ut hva som skjer på båtene, sier Gunnar Stølsvik.
Han tar til orde for at det internasjonale samfunnet må ha bedre lovgivning og sette av mer politiressurser i kampen mot denne kriminaliteten.
Filmen Ghost Fleet vises fredag 15.11 og søndag 17.11 i Oslo som en del av programmet på Film fra Sør.
