– Forrige gang sønnen min hørte bombing, så bare lo han. Han syns lyden var morsom.
Mahmoud Harara (28) sitter under en enkel taklampe i en spartansk innredet stue, mens han vugger på fem måneder gamle Abaida.
Mahmoud Harara ha giftet seg siden siste, med 20 år gamle Abeer. Og sammen har de fått en liten sønn.
Forrige gang jeg møtte Mahmoud hadde han små skjeggstubber. Nå er skjegget blitt tett og markert. Forrige gang bodde han med sin mor, nå har han fått egen leilighet i familiehuset.
– Det å leve i krig er ikke så rart. Du blir på en måte vant til det, men vi er jo lei. De fleste her vil jo leve i fred. Du ser vennene dine dø og du blir redd for døden.
Det har vært bombing på Gaza denne natten også, som så mange andre dager og netter i hans 28 år gamle liv. Det er nærmest blitt en rutine nå, Hamas fyrer opp en rakett eller fem eller femti, Israel svarer med flyangrep.
Det er gått fem år siden vi traff hverandre i dette huset i nabolaget Shejaiya i utkanten av Gaza by. Det er også fem år siden den forrige krigen her, den i 2014 som varte sommeren igjennom. Den hvor Hamas, som regjerer på Gaza, drepte 67 israelske soldater og seks sivile. Den hvor Israel drepte 2251 mennesker, hvorav over halvparten var sivile.
Det var også den sommeren hvor familien Harara måtte flykte fra hjemmet deres.
– Selvfølgelig kan dere bo hos oss!
Mahmoud, som da var 23 år gammel, møtte meg og kollega Per Christian Selmer-Anderssen rett etter de hadde flyttet hjem til hjemmet sitt igjen. Bare noen uker etter de siste rakettene hadde falt fra israelske jagerfly, traff vi familien. Murhuset deres hadde fått et stort gapende hull, tettet igjen med et vevd teppe i rødt og gult. Teppet skjulte utsikten ut mot endeløse murhauger av knust betong, vridd armeringsjern og ødelagte drømmer.
Der skulle vi få bo en natt, for å bli kjent med dem og konsekvensene av krigen.
Gutterommet til Mahmoud hadde blitt ødelagt. Skolebøkene til søsteren Imen hadde blitt til svart støv. Lekesykkelen til minstebror Amir hadde smeltet, kjøleskapet vrengt, vaskemaskinen ødelagt. Fetteren Mo’men holdt opp to udetonerte granater. De hadde skrapt ut sprengstoffet fra dem og puttet gule plastblomster i.
Hver kveld gikk strømmen i familiehuset på tre etasjer. Lillesøsteren til Mahmoud, Imen, tok oss med inn på hennes utbrente rom. Derfra kunne hun se en stripe av lys der borte i horisonten, over til Israel.
– Når jeg ser lysene, tenker jeg på at jødene har lys, og det har ikke vi, sa hun.
Slik var det i 2014: Barna i Haraara-familien i Gaza henger opp tepper for å skjule ruinene utenfor soverommet dems. Familien flyttet tilbake i leiligheten siden de ikke har noe annet sted å bo. Nabolaget deres ble svært ødelagt av krigen sommeren 2014.
Den kvelden 2014 hvor krigen kom til nabolaget deres, hadde de trodd det skulle være trygt. Men plutselig hadde de hørt et smell. Imen hadde løpt over til storebror Mahmoud, vekket ham og skrek at de måtte komme seg vekk. Utenfor var sommernatten omvandlet til et inferno av redsel, smell og flammer. Duene i hagen flyktet. Hønene i bakgården ble drept av røyken og støvet. Men hele familien overlevde, alle som en.
– De ødelegger hjemmet vårt. De vil at de skal forlate jorden. Hvis de vil at vi skal dø for landet vårt, får det så være. Vi vil ikke forlate det, fortalte Imen.
Hennes drøm for fremtiden var å studere videre på universitetet og bli engelsklærer, men hun skulle også hjelpe sin mor.
– Jeg skal jobbe hardt for å gjøre huset finere enn det er her nå.
Fem år siden krigen er gått. Flesteparten av de 17.000 palestinske hjemmene som ble ødelagt, er bygd opp. Også familiehjemmet til Harara. Med giverstøtte ble hullet i veggen tettet igjen, skolebøker ble kjøpt inn, en ny sofa kom på plass.
Men Harara-familien har også endret seg. Imen har ikke fortsatt på universitetet, hun har giftet seg og fått barn, og venter nummer to. Hun har også gått fra hijab til niqab, fra universitetet til hjemmeværende.
– Mannen hennes spurte henne om å gå med niqab, så da må hun det. Han er litt konservativ, så du kan nok ikke treffe eller snakke med henne igjen, forteller Mahmoud.
Nå har Imen giftet seg og fått en liten datter, og venter på en til. Samtidig har hun gått fra å bruke hijab til heldekkende niqab, og kunne ikke lenger snakke med oss.
Mahmoud har også giftet seg, med 20 år gamle Abeer. Og sammen har de fått en liten sønn.
– Jeg har kjent Abeer siden jeg var en liten gutt, så en gang jeg kom hjem fra skolen hadde jeg bestemt meg. Henne ville jeg gifte meg med, for hun var både pen og snill. Jeg spurte henne og hun tenkte på det i fem dager, før hun endte med å si ja. Da ble jeg så utrolig glad.
– Salam alaikum!
Mahmoud hilser på to gutter som sitter og drikker kaffe.
– Fra her kan du se utover byen. Det er det fineste stedet jeg vet om, sier han.
En stor olivenlund slynger seg rundt murbygningene inne på Gaza-stripen. Langt der borte, der horisonten blander seg med eksos og soldis, ligger Israel. Kun halvannen kilometer unna.
– Jeg husker første gang jeg tok med kona mi opp hit. Det var fantastisk. Rundt oss var det helt mørkt, strømmen hadde gått den kvelden. Så vi bare satt der og så utover. Plutselig kommer strømmen kom tilbake og la seg som et flytende, lysende teppe over byen.
– Men dette er også et bra sted å se fra når det bombes.
Mahmoud peker mot en bygning i det fjerne, en som for bare noen uker siden ble truffet av en israelsk rakett.
– Krigen i 2014 var grusom, men folk her foretrekker krig fremfor sånn det er nå. Nå bare dør vi saktere. Vi har ikke jobb, mat, ingenting. Det er ingen fremtid på Gaza.
Mahmoud er utdannet bioanalytiker, men som så mange andre på Gaza, er det ikke jobb å få. Derfor driver han en liten matbutikk, som ligger i første etasje i huset deres.
– Jeg studerte i seks år, natt og dag og når du da ikke klarer å få deg jobb, er det veldig hardt. Du mister på håpet. Jeg føler meg som en fugl uten vinger.
Omkring to millioner Palestinere bor på Gaza, men arbeidsledigheten er på rundt 50 prosent, og 80 prosent av innbyggerne er avhengige av nødhjelp utenfra.
– Hvis jeg skal oppsummere de siste årene, så er det gått fra ille til verre. Det går bare nedover. Det er mindre lønn, det er nesten ikke strøm og umulig å få seg jobb, forteller han.
Professor i historie, og Midtøsten-forsker Hilde Henriksen Waage ved Universitetet i Oslo, mener også alt er blitt verre de siste fem årene.
– Levekårene, arbeidsledigheten, fremtidshåpet - alt er blitt verre i det som i realiteten nå er et åpent fengsel. Samtidig forsøker Hamas etter beste evne å få det bedre for befolkningen på Gazastripen, men det går dårlig. Politisk har Israel lykkes i sin strategi i å prøve å skape konflikt og splittelse mellom de rivaliserende partiene Fatah og Hamas, noe som gjør at det ikke lenger finnes et enhetlig palestinsk mål ellernoen felles politikk.
Barn leker i nabolaget til Harara-familien. Kulehul og splintskader på husene vitner om dramet som utspilte seg her for fem år siden.
Gaza har blitt kontrollert av Hamas siden 2007, mens Fatah kontrollerer Vestbredden. Deres relasjon har også lenge vært konfliktfylt og de har slitt med å enes om en felles palestinsk politikk. Navnet til Hamas kan oversettes til «Den islamske motstandsbevegelse» og de anses som en terrororganisasjon av blant annet EU. De ønsker blant annet å erstatte dagens Israel med en palestinsk stat.
Waage mener at mye av grunnen til at det oppstår en plutselig oppblussing, ofte kan være for å få fortgang i forhandlingene rundt import av varer, penger og lignende inn til Gaza, som nå ofte er svært vanskelig på grunn av handelsblokaden Israel og Egypt opprettholder.
– Samtidig har det vært mange andre konflikter i Midtøsten og der sitter de og blir glemt av det internasjonale samfunnet. Så da pælmer de ut 600 raketter. De er ikke dumme, de vet at det ender med bombing og nye tapstall. Men de gjør for å få Israel i tale for å få dem til forhandlingsbordet, sier hun.
Fred, tror Waage innbyggerne og verdenssamfunnet kan se langt etter.
– Det har ikke vært, og kommer ikke til å bli noen fred. Israel har vunnet og palestinerne har tapt. Toget for fredsprosess har gått for veldig mange år siden. Vi ser hvordan det kommer til å utmeisle seg og det er at Gaza kommer til å bli holdt under en hard israelsk okkupasjon fremover.
Gjennomgående er innbyggerne på Gaza pessimistiske i sin tro på fremtiden. Verken vold eller fredssamtaler har ført frem i noen særlig grad.
– Hva de neste fem årene vil bringe? Det aner jeg ikke. I morgen kan det kanskje bli en ny krig, eller kanskje det vil bli slutt på okkupasjonen. Ingen vet. Kanskje treffer en rakett huset vårt, eller kanskje bestemmer Egypt seg for en løsning, mener Mahmoud.
– Jeg håper jo på en fremtid som er noe annet enn det her. Jeg tror alle mennesker ønsker å se barnet sitt vokse opp i et liv uten krig, og å være trygg. Men her i Gaza hører vi bombing og luftangrep. Det er jo ikke bra for et barn å vokse opp sånn.
Mahmoud ønsker en fremtid for familien sin utenfor Gaza, gjerne Tyskland om det skulle være mulig og forteller om den ene gangen han har vært utenfor Gaza. Da han var 12 år gammel fikk han lov til å reise ut av Gaza og til Egypt, for å få utført en komplisert øyeoperasjon.
– Da jeg kom utenfor muren rundt Gaza, var det som en fugl som endelig ble slapp fri. Vi dro i dyrehagen og jeg var lykkelig. Jeg ønsket jo ikke å reise tilbake, men det måtte vi.
– Jeg tror hvis situasjonen her ikke endrer seg, vil det presse frem en ny krig. Som de sier i mediene her, de vil starte en ny krig før folket dør.