Statens pensjonsfond utland (SPU) er koblet til en lang rekke brudd på menneskerettigheter gjennom beholdninger i selskaper med virksomhet på okkupert palestinsk område, ifølge en fersk rapport som lanseres i Oslo i dag.

Rapporten – som er skrevet av en gruppe menneskerettighetseksperter ved Essex Business and Human Rights Project på oppdrag fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp – påpeker at SPU er inkonsekvent i sin håndtering av disse koblingene.

– Oljefondet følger ikke de internasjonale retningslinjer som de selv sier de gjør. Resultatet er at det norske folks pensjonsfond er investert i selskaper som bidrar til rettighetesbrudd, sier Norsk Folkehjelps Andrew Preston til Bistandsaktuelt.

Som Bistandsaktuelt tidligere har omtalt, har Statens pensjonsfond utland (SPU) beholdninger i Bank Hapoalim, Bank Leumi, First International Bank of Israel, Israel Discount Bank og Mizrahi Tefahot Bank – som alle finansierer bygging av bosettinger på Vestbredden. Den nye rapporten påpeker at Oljefondet i tillegg har investert i det meksikanske selskapet Cemex og tyske Heidelberg Cement.

– Flere av selskapene Oljefondet har investert i bidrar til å finansiere bosettinger, eller med utstyr og materialer til å bygge bosettingene. Dette er problematisk fordi verdenssamfunnet har sagt tydelig at de israelske bosettingene på Vestbredden er ulovlige. Dersom vi – med våre oljepenger – bidrar til å opprettholde et slikt regime, så bidrar vi også indirekte til brudd på folkeretten, sier Preston.

– Oljefondet henger etter

– Du sier at Norges Bank (NBIM) selv sier at de følger internasjonale retningslinjer. Betyr det at banken lyver?

– Nei, dette handler om hvordan man tolker de internasjonale retningslinjene, fra OECD og FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter. Dette er gullstandarden og de siste årene har det vært en enorm utvikling der man har kommet frem til en klarere tolkning av disse. Vi mener Oljefondet henger etter i forhold til implementering av retningslinjene, sier Preston til Bistandsaktuelt.

Rapportforfatterne anbefaler en mer helhetlig tilnærming til aktsomhets-vurderinger for investeringer, en rask håndtering av enkelte problematiske investeringer i okkuperte områder, og revidering av de etiske retningslinjene.

Preston sier at andre store investeringsfond har trukket seg ut av virksomheter som bidrar til brudd på folkeretten og menneskerettigheter i okkuperte områder.

Rapporten fastslår Oljefondet har valgt en annen vei, sier Preston.

Blant eksemplene gitt i rapporten er SPUs beholdning i det tyske selskapet Heidelberg Cement som ifølge rapporten bryter internasjonal humanitær rett og bidrar til brudd på menneskerettigheter som følge av sine aktiviteter på Vestbredden. Mens danske Sampensjon og norske Storebrand og KLP har gått ut av selskapet hadde Oljefondet en beholdning på over 1,3 milliarder kroner i selskapet ved slutten av 2018. Oljefondet har investert i selskapet i over 10 år.

– Systemproblem?

Norsk Folkehjelp har en god dialog med både Etikkrådet og ledelsen i Norges Bank, ifølge seniorrådgiveren:

– Norges Bank er interessert i å høre hva vi har å si, men vi mener fortsatt at de har en vei å gå når det gjelder investeringer i konfliktområder som krever en forhøyet krav av aktsomhet. Alle investeringene må følges ekstremt nøye, og det er her det skorter på forvaltningen av den norske oljeformuen.

– Selskapene som trekkes frem i denne rapporten er gjengangere: Hvorfor er disse selskapene fortsatt del av beholdningen, tror du?

– Det er et godt spørsmål. En del av svaret ligger i ansvarsfordelingen mellom Etikkrådet og Norges Bank. Banken har et selvstendig ansvar for å ikke bidra til rettighetsbrudd, men slik systemet er innrettet i dag er det Etikkrådet som har størstedelen av jobben med å finne de dårligste selskapene.

Preston forklarer at Etikkrådet gjør en vurdering av de mest alvorlige bruddene:

– Det er kanskje en manglende forståelse av de internasjonale retningslinjene, men i stedet for å se på alle selskaper – på helheten i investeringene, plukker Etikkrådet ut de verste selskapene og utelukker disse. Dette er et systemproblem der enkelte selskaper er utelukkes, mens andre – som driver med nokså lik virksomhet – fortsatt er i porteføljen. Det må Norges Bank og norske politikere ta tak i.

• Det har ikke lyktes Bistandsaktuelt å få en kommentar fra Etikkrådet til denne saken, men i en kort epost-kommentar skriver kommunikasjonssjef Thomas Sevang i Norges bank Investement managment (NBIM) følgende: «Retningslinjene for utelukkelse som danner utgangspunktet for tilrådninger fra Etikkrådet er en konkret, uavhengig mekanisme for vurdering av de groveste former for etiske brudd. I tillegg er media og frivillige organisasjoner er viktige kilder til informasjon for fondet, og vi oppfordrer interessenter til å dele informasjon som de tror kan være av betydning for våre investeringer. Vi leser alle rapporter med interesse. Vi har tydelige forventninger til hvordan selskapene håndterer menneskerettigheter. De gjelder for alle selskaper vi er investert i - uavhengig av hvor de har virksomhet. Vi har løpende overvåking av risiko knyttet til bærekraft og sosiale spørsmål og tar opp menneskerettighetsspørsmål i eierskapsdialogen».