Var arbeidsledig, blakk og sint: – Jeg trodde al-Shabaab var svaret

– Første gang de kom til oss, snakket de ikke om al-Shabaab eller jihadisme. De snakket om problemene våre, sier 31 år gamle Said Muhsin.

– De sa: «Hvordan skal du overleve uten en jobb? Hvordan skal du betale husleia? Hvordan skal du kunne brødfø barna dine eller hjelpe foreldrene dine uten cash?»

Bistandsaktuelt møter Muhsin i Kisauni, en av de fattigste og røffeste bydelene i den kenyanske kystbyen Mombasa – et område ingen utenfra besøker etter mørkets frambrudd. Men akkurat nå er det full sol og minst 35 varmegrader. 

Unger løper barbeint rundt i sanden, mens mannfolka henger uvirksomme på gatehjørnet. Asfalterte veier fins ikke her, og strømmen kommer og går som den vil.

Det var her Muhsin vokste opp med moren og seks søsken. Faren så han nesten aldri, og moren slet for å sørge for å mat på bordet. Å sende barna på skole hadde hun ikke råd til. Omsorg – eller livsveiledning – var også mangelvare. En klassisk historie i denne delen av byen.

«Vi bryr oss»

Muhsin var i begynnelsen av 20-årene første gang han kom i kontakt med en gruppe som vanket i den lokale moskeen.

– De snakket om at «folk utenfra» tok jobbene våre, at myndighetene i Kenya var korrupte og ikke brydde seg om innbyggerne her langs kysten, forteller han. 

De visste akkurat hvordan de skulle appellere til den unge frustrerte mannen fra gettoen.

– Og så sa de: «Men vi bryr oss. Vi vil hjelpe deg med å skaffe penger, betale husleia, oppdra barna og hjelpe foreldrene dine».

Det var først etter hvert at det egentlige budskapet kom fram.

– «Vi er ikke frie. Vår religion blir undertrykt». «De undertrykker oss, fordi vi er muslimer». De sa mye som ga meg mening, sier Hussein.

– Jeg husker at jeg tenkte: «JA! Dette er det rette for meg!»

Da spørsmålet endelig kom om å reise til Somalia for å delta i jihad – hellig krig – var Muhsin allerede overbevist.

– Jeg tenkte at jeg heller ville dø for min religion og komme til himmelen, enn å dø sulten i min egen seng...

– Alle er i faresonen

Fattigdom, arbeidsledighet og følelsen av å være marginalisert gir god grobunn for radikalisering. Men også barn fra velstående familier og gode skoler er i faresonen, ifølge den norskstøttede organisasjonen, MUHURI – Muslims for Human Rights.

– Mangel på fremtidshåp bidrar til at mange sårbare ungdommer er lette å lure inn i al-Shababs rekker, sier lederen fro MUHURI, Hassan Abdille.

– Men ingen er trygge, for vinden er kraftig, legger han til.

Et av MUHURIs viktigste mål er å forebygge radikalisering og rekruttering til ekstremistiske grupper i befolkningsgrupper langs kysten av Kenya.

De jobber også med demokratibygging, desentralisering og sosiale tiltak som gjør sårbare lokalsamfunn mer robuste. Og organisasjonen er en viden kjent vaktbikkje, som ikke nøler med å påpeke brudd på menneskerettigheter begått av myndighetene, politiet eller andre aktører.

Ingen er trygge. Hvem som helst kan bli radikalisert

Hassan Abdille, menneskerettighetsaktivist

For å forebygge voldelig ekstremisme det må man prøve å forstå alle de ulike «push and pull»-faktorene, understreker Abdille.

– I mange år, under skiftende regjeringer, har innbyggerne følt at denne delen av landet har blitt nedprioritert. Helse- og utdanningstilbudene er dårlige. Mange mangler tilgang på rent vann og strøm. Og selv de som har gått mange år på skole har problemer med å finne seg jobb, sier han

– Mange av de unge langs kysten føler seg som annenrangs kenyanere.

Turistindustrien langs de flotte strendene kunne gitt dem arbeidsplasser, men her velger rike hotelleiere fra Nairobi å ansette «sine egne» fra hovedstaden, forteller Abdille.

Med begrepet «sine egne» mener han at folk i eliten tilgodeser sin egen etniske gruppe, gjerne fra samme nabolag eller egen familie. Selv vaskehjelpen på hotellet blir hentet fra en annen del av landet.

– Ungdommer langs kysten føler seg oversett. Og så kommer al-Shabab og frister dem med penger og en følelse av tilhørighet og mening.

Ikke «ekte» kenyanere

Det gjør ikke saken bedre at mange sliter med å få ID-kort som bekrefter at de faktisk er kenyanske statsborgere, forteller Rahma Gulam som er nestleder for MUHURI. Uten ID-kort er det vanskelig å få seg ordentlig jobb eller mulighet til å skaffe seg pass for å reise ut.

– Mange av innbyggerne langs kysten har somalisk, arabisk eller asiatisk bakgrunn. Men de er født, oppvokst og har bodd mange generasjoner i Kenya, forklarer Gulam.

Hun er selv av asiatisk bakgrunn og hadde store problemer med å bli registrert som statsborger.

– Da jeg skulle få meg ID-kort, måtte jeg oppdrive fødselsattester for både besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre på både morssiden og farssiden, for å bevise at jeg er «ekte» kenyaner, sier hun.

Med kort sjøvei til muslimske land i Midtøsten og Asia har folk langs kysten lange tradisjoner for å besøke, drive handel og ta seg arbeid i andre land. Noen har også funnet seg en ektefelle og bosatt seg i utlandet, eller tatt ektefellen med hjem.

Denne mobiliteten har gjort at folk har blitt påvirket av hverandre. Derfor er også majoriteten av befolkningen langs kysten muslimer, mens de kristne er i flertall i hovedstaden og «up-country».

Voldsspiral

Tross forskjeller, fattigdom og mangler; Kristne og muslimer langs Kenyas kyst har levd side om side i fred og fordragelighet i generasjoner, forteller lederen for MUHURI. Det var først i 2011 at motsetningene vokste til et problem.

– Etter at noen turister ble angrepet på øya Lamu, bestemte kenyanske myndigheter seg for å sende tropper til Somalia for å bekjempe al-Shabaab. Som svar slo jihadistene tilbake med stadig hyppigere terrorangrep i Kenya, forklarer ifølge Hassan Abdille.

Det var også rundt 2010-2011 at al-Shabaab begynte å infiltrere byer og distrikter langs Kenya-kysten for å rekruttere ungdommer i området. Kenyas myndigheter svarte med å sette inn harde tiltak for å bekjempe rekrutteringen.

– Voldspiralen var i gang, sier den kenyanske menneskerettighetsaktivisten.

Anti-terror-skvadroner

Rahma Gulam, som er jurist, er kritisk til Kenyas anti-terrorlov, som ble innført i 2012.

– Denne loven er en tro kopi av USAs anti-terrorlov. Den setter hardt mot hardt, og det rammer også uskyldige, sier hun.

– Politiets anti-terrorskvadroner oppfører seg selv som terrorister. Har de bare den vageste mistanke mot deg, er du en «dead man walking» – du risikerer å miste alt, hevder Gulam.

Tortur, utenomrettslige likvideringer og sporløse forsvinninger er stikkord.

Muslims for Human Rights har i flere år protestert høylytt mot slike overgrep. Derfor ble de i en periode urettmessig anklaget for å «stå i ledtog med ekstremistene». De ble til og med stilt for retten.

Politiet og sikkerhetsstyrkene må bygge opp tilliten i lokalsamfunnene. De må lytte til folk, samarbeide og engasjere lokale krefter. De må bruke myk makt, ikke hard.

Rahma Gulam, jurist og menneskerettighetsaktivist

Norge var blant de få samarbeidspartnerne som støttet MUHURI i rettsprosessen, men det er en annen og lengre historie. Kort fortalt: MUHURI ble frikjent, og organisasjonen lyktes samtidig å få frem sitt viktigste budskap:

– Du kan ikke bekjempe terror med terror. Det virker mot sin hensikt, understreker nestlederen i MUHURI og utdyper:

– Politiet og sikkerhetsstyrkene må bygge opp tilliten i lokalsamfunnene. De må lytte til folk, engasjere og samarbeide med lokale krefter. De må bli venner med innbyggerne, slik at innbyggerne blir velvillige og deler den informasjonen de har.

– De må bruke myk makt, ikke hard.

– Og hvordan kan det internasjonale samfunnet og giverland bidra?

– Internasjonale samarbeidspartnere spiller en stor rolle når det gjelder å støtte initiativer som gjør lokalsamfunn og sårbare unge mennesker mer robuste og motstandsdyktige mot radikalisering. Norge og Tyskland er viktige støttespillere i vårt arbeid på dette feltet, svarer Hassan Abdille.

Relevant yrkesutdanning og jobbskaping for ungdom, å styrke den folkelige deltakelsen i beslutningsprosesser, og bevisstgjøring blant foreldre, lærere, lokale ledere og andre i lokalsamfunnene er også viktige deler av arbeidet til MUHURI, opplyser Abdille.

Også de rike

Alle foreldres store skrekk er at de unge skal la seg forlede og reise over grensa til Somalia. Nesten ingen i foreldregenerasjon er selv radikale muslimer, og enda færre støtter terrorgruppa al-Shabaab. Men ingen kan føle seg trygge – selv ikke de som er velstående og lever et godt liv, forteller nestlederen i MUHURI.

– Ingen foreldre kan slappe av og si: «Jeg har en god jobb, en trygg inntekt, og barna mine går på en god skole». Alle unge her er i faresonen, sier Rahma Gulam.

Bistandsaktuelt møter lederen og nestlederen for MUHURI i et luftig møterom på deres hovedkvarter i Mombasa. Foran oss på det store, sorte bordet ligger den riksdekkende avisa Daily Nation. Den tidligere ingeniør-studenten Ahmad Iman Ali er avbildet på forsiden.

«The student who joined al-Shabab» er overskriften.

Ali avsluttet aldri studiene. Han ble i stedet ansvarlig for al-Shabaabs propagandavirksomhet og rekruttering i Kenya. Han skal også ha stått bak terrorceller i Tanzania, Mosambik, Uganda, Burundi og DR Kongo, ifølge avisa.

Gulam viser også til angrepet på universitetet i Garissa i 2014, der 147 studenter ble massakrert av al-Shabaab-terrorister.

– Det var en velutdannet og nesten ferdigutdannet jus-student fra vårt distrikt som var hjernen bak.

– Må være årvåkne

– Alle foreldre må være årvåkne. De må følge med på hvem barna deres henger sammen med, om de begynner å forandre oppførsel og holdninger. Vi må følge med og undersøke hva som er problemet til barna våre, hvis ikke risikerer vi å miste mange av våre unge, sier Rahma Gulam.

Før var det mange som ble radikalisert i moskeene. Men nå er alle de moskeene som åpent støttet al-Shabaab og radikale ideologier stengt av myndighetene. Rekrutteringen foregår mer i det skjulte, forteller Abdelli.

– I disse dager har vi også sosiale medier og Internett. Mange unge blir rekruttert online. Dette er det svært vanskelig å følge med på, påpeker han.

Internasjonale forhold

Det er ikke bare lokale forhold som bidrar til at unge mennesker radikaliseres, understreker lederen for organisasjonen. Det som skjer ellers i verden påvirker også de unge.

– Langs kysten er det mange som har forbindelser til Midtøsten. Derfor gjør det ekstra inntrykk å se underernærte barn i Jemen, ofrene for krigen i Syria og lidelsene til palestinerne i Gaza, sier lederen for Muslims for Human Rights i Mombasa.

– Mange unge kjøper al-Shabaabs ideologi om å føre en hellig krig mot de som undertrykker muslimer. Vi har fortsatt en vanskelig jobb å gjøre for å overbevise dem om at al-Shabaab og voldelig ekstremisme ikke er svaret, hverken på deres lokale problemer eller urettferdighet i verden.

Teater ble redningen

MUHURI støtter en rekke grupper og lokale initiativ langs kysten av Kenya, både ungdomsgrupper, kvinnegrupper og teatergrupper.

Og det var nettopp teater som reddet Said Muhsin fra å ta steget fullt ut og reise til Somalia for å bli jihadist. Det er nå tre år siden han bestemte seg for å snu.

– Jeg kom i kontakt med en teatergruppe og oppdaget at jeg hadde skuespillertalent. Jeg fikk noe å drive med, en grunn til å stå opp om morgenen.

Det var i moskeen Muhsin møtte de som ville rekruttere han til al-Shabaab. Og det var også i moskeen han møtte de som klarte å få han ut av det, forteller han.

– De sa: «Du må gå tilbake til Koranen og lese den på nytt. For Koranen tillater ikke drap på kvinner, barn og eldre. Du planlegger å bombe en kirke med kvinner, barn og eldre... Det er IKKE jihad!»

Jeg leste koranen med nye øyne, og innså at Islam betyr 'fred'.

Said Muhsin, skuespiller og eks-ekstremist

Flere av ungdommene i teatergruppa MANYUNYU har selv vært i Somalia. De er såkalte «returnees». Andre i gruppa har tidligere vært medlemmer av kriminelle gjenger, ofte med samme beveggrunn som de som havnet i en terrorgruppe.

De nye vennene i teatergruppa fikk Muhsin til å innse at han var på feil spor.

– Jeg leste koranen med nye øyne, og innså at Islam betyr 'fred', sier Said og spør retorisk:

– For hvordan skal man drive business, ta vare på barna sine og dyrke sin Gud, hvis det ikke er fred? 

Said Muhsin innrømmer at det var en vanskelig prosess – ikke bare å komme seg ut av gruppa han var med i, men også å fri seg fra det ekstreme tankegodset deres.

– Jeg fryktet lenge at andre i gruppa ville komme etter meg og drepe meg, forteller han.

– Dessuten, jeg var virkelig radikalisert. Og det hender fortsatt jeg kjenner på de samme følelsene jeg hadde da. Det hender fortsatt at det koker inni meg hvis noe provoserer meg, og hvis noen ikke viser meg respekt. Jeg kan fortsatt bli skikkelig «angry, angry, ANGRY», sier Muhsin med kraft i stemmen.

Bygger broer

Den kraftige stemmen får han også brukt foran et hundretalls barn og foreldre – under et stort tre på en støvete plass, foran den lille lokale skolen i bydelen Kisauni.

Muhsin er tilbake i nabolaget der han vokste opp, sammen med en livlig gjeng fra teatergruppa han er med i. Et litt ruskete lydanlegg spilles på full guffe. De synger, danser og arrangerer morsomme leker. Det litt mer alvorlige budskapet blir pakket inn i et humoristisk, farseaktig teaterstykke.

– Det handler om hvordan foreldre kommuniserer med sine barn. Eller mangel på kommunikasjon mellom foreldre og barn. Det handler også om dårlig kommunikasjon mellom politiet og innbyggerne. Målet vårt er å bygge broer; skape dialog, forståelse og samarbeid i stedet for sinne, frustrasjon og konflikt.

Det hører med til historien at Said Muhsin, etter at han ble med i den lokale teatergruppa, fikk hovedrollen i en kenyansk spillefilm.

«Watatu» har gått sin seiersgang verden over på en rekke internasjonale filmfestivaler. Og reiser du til Afrika med et av Kenya Airways fly, kan du se  Said i aksjon på den lille tv-skjermen som sitter fast i stolsetet foran deg.

Filmen handler om en arbeidsledig, blakk og sint ung mann i Mombasa, som blir radikalisert og havner i en voldelig ekstremist-gruppe.

Ved hjelp av gode filmatiske grep får publikum en forståelse av hvordan og hvorfor han havnet der, samtidig som den på snedig vis peker på hva hovedpersonen og familien hans kunne gjort annerledes.

– Filmen er fiksjon. Men å spille den rollen var som å spille meg selv, sier skuespilleren og eks-ekstremisten Said Muhsin.