Hun drømte om å bli politi, men endte i terrorgruppe

– De kom til oss med mennesker de hadde tatt til fange og tvang oss til å drepe dem, forteller Jamila. 

30-åringen sitter i et lite gråbrunt murhus, i en bakgate, i en liten kenyansk kystby, noen få mil fra grensen til Somalia. Det er 35 pluss i skyggen. Hvitmalingen på veggene flasser. Og det er ingen antydning til vindpust i de fillete oransje gardinene. 

Hun forteller om fortiden sin. Ett ord går igjen.: «Kill». Å drepe. Se andre bli drept. Truslene om at du kan bli den neste. Det var daglig kost de tre årene hun tilbragte «i skogen» med en av verdens mest brutale og beryktede terrorgrupper.  

– De tvang oss til å drepe folk i leiren også, sier hun.  

– Våre egne. De som nektet å adlyde ordre. 

En ung livsglad kvinne i begynnelsen av 20-årene. Hun drømte om å bli tv-stjerne eller jobbe i politiet. Hvordan havnet hun der? I en teltleir med hundre andre kvinner kledd i helsort, til tjeneste og fri disposisjon for krigerne i den muslimske terrororganisasjonen al-Shabaab?

Skremmer turister 

Bare et par kilometer unna det lille murhuset og de forsøplede bakgatene: Turister i bikini eller badeshorts, med Coca Cola eller parasolldrinker i hånda, ved bassengkanten på et «all inclusive» luksushotell eller under en palme på en av de idylliske kritthvite strendene.  

Turistene kommer hit fortsatt. Men turistindustrien i Kenya er definitivt rammet av det alle snakker om. Det alle frykter: Voldelig ekstremisme. 

Mellom 2011 og 2017 ble det i gjennomsnitt utført seksti terrorangrep i Kenya i året – av varierende styrke og omfang. Al-Shabaab er angivelig ansvarlig for mer enn halvparten av angrepene, ifølge den britiske nettavisa The Conversation.  

Det første angrepet som fikk internasjonal oppmerksomhet skjedde i 2002, da selvmordsbombere tok seg inn på Paradise hotel i Mombasa, sprengte store deler av hotellet og tok livet av 15 turister.  

Mange husker nok enda bedre angrepet på Westgate kjøpesenter i Nairobi i 2013, der en norsk statsborger av somalisk bakgrunn var blant terroristene. Minst 67 mennesker ble massakrert. Mens mer enn 150 ble drept i terrorangrepet på universitetet i Garissa i 2015.  

Og 15. januar i år skjedde det igjen. Voldelige ekstremister tok seg inn på et hotell og kontorkompleks i et av Nairobis mer fasjonable strøk. Mer enn 20 mennesker ble drept og mange skadet. Denne gang var flere av terroristene «deres egne»; kenyanske statsborgere. 

Les mer: Dette er (de farligste) jihadist-gruppene i Afrika

Slike hendelser er blant grunnene til at kampen mot radikalisering og voldelig ekstremisme er på toppen av agendaen i dette landet, både for myndighetene, giverland, internasjonale samarbeidspartnere og lokale grasrotorganisasjoner. 

Historien om hvordan en vanlig ung jente fra en liten kystby endte opp som drapskvinne, sier noe om hvor vanskelig dette er.  

«Drømmemannen» 

– Jeg vokste opp i en familie med sju barn, forteller Jamila.  

Hun har kort naturlig hår, med diskré små gulldobber i ørene. Den kortermede kjolen i sort og hvitt mønster dekker så vidt knærne. I en grå skinnveske har hun et tynt svart sjal, som hun kan dekke seg til med hvis det trengs. 

30-åringen har mye til felles med andre unge mennesker som vokser opp langs Kenyas kystområder. 

– En dag stakk faren min av med en ny kvinne. Og moren min hadde ikke lenger råd til å betale det det kostet å ha oss barna på skolen. Jeg sluttet skolen etter sjuende klasse, forteller Jamila.  

I stedet prøvde den unge jenta å finne seg arbeid – i et område av landet der utdanningsnivået er lavt og arbeidsledigheten høy. Jamila fant seg sporadisk noen dårlig betalte strøjobber. Og en periode jobbet hun som servitør i restauranten på et lite hotell. Det var her hun traff mannen som skulle forsegle hennes skjebne.  

Alt var bra i forholdet vårt, helt til den dagen jeg fant en ladd pistol under senga vår.  

– Han likte meg. Og jeg likte han. Vennskapet vårt startet der på restauranten. Han kom dit ofte sammen med kollegaene sine. Etter en stund ba han meg slutte å jobbe der. Han ville at jeg skulle flytte inn til han, forteller Jamila. 

Hun snakker tydelig og konsist. Hun er bare tretti år gammel, men har stemmen og blikket til en som har levd mye lenger og opplevd mye. 

– Han hjalp meg. Ga meg mat. Ga meg penger. Han hjalp moren min og søsknene mine. Han var en bra mann, en mann med et godt hjerte. Alle pengene han fikk tak i delte han med meg. Han var drømmemannen. 

En ladd pistol 

Jamila sier at hun elsket han. I begynnelsen. De flyttet sammen, ble gift. Hun sluttet å jobbe, ble forsørget. Han jobbet som «sikkerhetsvakt». Trodde hun. Han jobbet ofte «nattskift» og sov mye om dagen.  

– Alt var bra i forholdet vårt, helt til den dagen jeg fant en ladd pistol under senga vår.  

Først prøvde han å bortforklare det. Men etter hvert innrømmet ektemannen til Jamila at han var en gangster. Han var en ettersøkt i Mombasa. Han hadde både bankran, biltyverier og drap på samvittigheten. 

– Jeg ville gjøre det slutt med han. Komme meg bort fra det hele. Men han sa: «Hvis du forlater meg, dreper jeg deg. Du er min kone. Vi må holde sammen». 

To menn fra Somalia 

Ektemannens bakgrunn er en historie i seg selv. I korte trekk handlet også den om manglende skolegang, arbeidsledighet, strøjobber, utbytting og frustrasjon. Mannens kriminelle løpebane startet etter at en fabrikkeier ikke betalte lønnen hans på flere måneder. Sjefen overlevde ikke arbeidernes sinne. Mannen hennes var ettersøkt for overlagt drap. 

Etter hvert ble livet til Jamila og ektemannen mer og mer komplisert. De måtte leve i skjul, stadig på rømmen, med politiet pustende i nakken. De kunne ikke bevege seg ute i dagslys.  

Så en dag fortalte ektemannen at han hadde truffet to menn fra Somalia. De kunne hjelpe dem... 

– Han kom hjem den kvelden og sa: «Siden vi er blant de mest ettersøkte her i Kenya, må vi dra til Somalia. Der vil det ikke være noe politi eller myndigheter som jakter på oss. Der vil vi bli frie». 

Jamila husker følelsen hun hadde den kvelden for snart åtte år siden. 

– Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli med ham. Alle visste at jeg var kona til en gangster. 

Inn i skogen  

De reiste i tre dager, via byen Garissa, over grensen til Somalia, så innom Mogadishu, før de endelig ble satt av i en stor teltleir «dypt inne i en skog». De var kommet til Boni forest, et grønt teppe (cirka tre ganger større enn arealet til Oslo kommune) på grensen mellom Somalia og Kenya. Den frodige og tette urskogen var tidligere et yndet reisemål for både turister og forskere, på grunn av sitt rike økosystem.  

Men det var – og er – også det perfekte skjulestedet for terrorister.  

Det tykke teppet av skog gjør luftovervåking nesten umulig. Det er heller ingen mobildekning der, og veiene er nærmest uframkommelige, spesielt i regntiden. Og ønsker du å utføre bakholdsangrep mot fienden, er de tette buskvekstene perfekte å gjemme seg bak. 

Hun visste det ikke da, men Jamila og ektemannen var kommet til en av al-Shabaabs hovedbaser. 

Ble radikalisert 

– Jeg trodde vi skulle til Somalia for å få oss vanlige jobber, eller fortsette med gangster-virksomhet. Men beskjeden vi fikk var: «Dere er her for å krige. Vi gir dere trening. Her kriger vi ikke for penger, vi kriger for vår religion».  

Det var for sent å snu. De var fri fra pusten av kenyansk politi i nakken, men fanget i en helt annen virkelighet. Jamila og mannen var moderate muslimer fra før av. Men sakte men sikkert ble de radikalisert. De begynte å tro på al-Shababs syn på verden og det terrorgruppa kjemper for.  

– Jeg trodde på dem, fordi jeg hadde sett mange mennesker lide i dyp fattigdom. Jeg hadde opplevd arbeidsledigheten, frustrasjonen og følelsen av å være marginalisert. Jeg forsto at muslimer langs kysten av Kenya følte seg urettferdig behandlet av myndighetene, som annenrangs borgere. Og jeg kjøpte al-Shabaabs versjon av skjevheter og urettferdighet i verden, sier hun. 

– Jeg begynte å tenke at de hadde rett. 

Drømmen om paradis 

I leiren møtte Jamila rundt hundre kvinner som kom fra Midtøsten, Somalia og andre afrikanske land. Tjue av dem kom fra Kenya, forteller hun. Noen av hennes medsøstre fra Kenya var blitt truet på livet, dopet ned og kidnappet. Andre var blitt lokket og lurt av løfter om jobb, gull og grønne skoger. Og noen var lurt med av ektemannen.  

Men noen av kvinnene i leiren hadde også reist helt frivillig. Det var hovedsakelig arabiske og somaliske kvinner fra veldig religiøse familier, forteller Jamila. 

– Disse kvinnene reiste til Somalia for å støtte jihad – hellig krig. Målet var å gifte seg med en ekte jihadist, i den tro at de ville komme til paradis. De mente at muslimer er ikke frie i denne verden, og ville sloss for å drepe alle kristne. De sa de var lykkelige for å ha kommet til leiren.

Også Jamila følte seg hjemme her, en stund. Men etter hvert skulle overbevisningen og lojaliteten hennes settes på prøve. 

Krig og koranundervisning 

Etter at kenyanske myndigheter i 2015 oppdaget at al-Shabaab-krigere holdt seg skjult i Boni-skogen – og fant ut at de opererte herfra for å infiltrere og terrorisere kenyanske kystbyer – ble skogen erklært en krigssone. 

Ektemannen til Jamila ble sendt ut i skogen for å krige mot både somaliske og kenyanske styrker, mens Jamila og de andre kvinnene holdt stand i leiren.  

De sa: «Hvis ikke du dreper ham, dreper vi deg».  

Sammen med de andre kvinnene laget hun mat, sanket ved og vartet opp soldatene når de kom hjem om kvelden. Og fordi hun allerede hadde lest mye i Koranen, fikk hun etter hvert oppgaven med å gi Koran-undervisning til andre nyankomne kvinner. Jamila sørget for at de som ikke allerede var muslimer konvertere. 

Jamila hadde også som oppgave å vokte krigernes våpenlager. Og hun fikk opplæring i å bruke våpen selv. Men det var først da hun selv måtte ta et av våpnene i bruk, at hun følte at alt var feil. 

Ber Gud tilgi 

Jamila blir stille når hun tenker på første gang det skjedde. Hun husker det som det var i går – første gang hun sendte et annet menneske inn i døden.  

– De sa: «Hvis ikke du dreper ham, dreper vi deg».  

Jamila trekker pusten dypt. Stemmen synker. Hun snakker lavt, men fortsatt tydelig. 

– Det forfølger meg. Jeg ser det fortsatt tydelig for meg. Etter at jeg hadde gjort det, brøt jeg fullstendig sammen i gråt. 

Jamila var blitt en drapskvinne. 

– Jeg bodde sammen med en gangster og drapsmann, men jeg hadde aldri før gjort det samme selv. 

Hun blir stille og tankefull. Den hvite viften på gulvet går rundt og rundt i jevn dur. 

– Jeg ber til gud om å tilgi meg. 

Bestialske drap 

Jamila forteller at hun også var vitne til enda mer bestialske drapshandlinger enn de hun selv utførte. Terrorgruppens soldater drepte med macheter, kniver og sverd.  

«Er det dette som er den gode muslimske verden?» tenkte Jamila. «Er det dette ‘jihad’ betyr?». 

Hun klarte aldri å forsone seg med at al-Shabaab kriget mot kenyanske soldater. Hennes egen ektemann var med på å drepe deres egne landsmenn. Hun begynte også å lengte hjem. Ble mer og mer fortvilet over at hun ikke kunne reise på besøk eller ha kontakt med noen i familien sin.

Og etter hvert som al-Shabaabs krigere feiret stadig flere «vellykkede» terroraksjoner og selvmordsangrep på den andre siden av grensen – i hennes eget hjemland – begynte den unge kvinnen fra Kenya å tenke: «Hva om de en dag dreper mine slektninger, mine søstre og brødre?» 

Sex-slaver 

Kvinnenes situasjon i leiren var en annen grunn til at Jamila begynte å tenke seriøst på å rømme. 

– De kvinnene som ikke var gift ble tvunget til å ligge med enhver mann. De måtte tilfredsstille hvem det måtte være. Al-Shabaab-krigerne kunne bare forsyne seg. Og ingen brukte beskyttelse. Mange av kvinnene fikk farlige sykdommer og ble gravide. De fikk ingen medisiner eller legehjelp. Det var ingen sykehus i nærheten.  

De første tre årene var Jamila forskånet for disse fornedrelsene. Hun hadde jo en ektemann.

– Mannen min dro ofte ut for å krige. Han forlot meg der, men kom alltid tilbake. Men én dag, etter tre år, dro han ut og kom ikke tilbake. 

«Hvis mannen din har vært borte i mer enn seks måneder, er han død. Du må komme deg ut av skogen, hvis ikke lever du ikke lenge du heller», sa en gammel somalisk kvinne til Jamila. Mennene i leiren hadde begynte å komme til henne også nå. 

– De sa: «Nå som mannen din er borte, må du tilfredsstille de andre mennene. Minst fem om dagen». 

Nok en gang ble hun truet på livet:  

– «Hvis du nekter blir det slutten for deg», fikk jeg høre.

 

Flukten

Den gamle somaliske damen hjalp Jamila med flukten. «NÅ er rette tidspunkt!», sa damen en dag det var kaos og kamphandlinger like i nærheten av leiren.  

Jamila løp gjennom skogen i flere dager, helt til hun ble tatt til fange av kenyanske soldater. Hun kunne blitt skutt på flekken, men klarte å lyve seg ut av situasjonen. Hun var blitt dopet ned og kidnappet av al-Shabaab, løy hun. Hun insisterte på at hun ikke hadde reist frivillig.  

Og for å gjøre en lang historie kort: Den ene soldaten ble forelsket og fridde til henne. Og han bragte henne trygt hjem.  

I dag er Jamila forsont med familie og venner. Hun har to barn og sier hun lever «et godt liv». Hun har allerede rukket å ta igjen tapt skolegang, og har tatt kurs i sosiologi på universitetet. 

Men veien tilbake til et normalt liv har ikke vært lett.  

– Jeg fikk høre at jeg egentlig skulle vært drept eller satt i fengsel. Men fordi jeg gikk til politiet og overga meg selv, ga de meg en sjanse. I lang tid ble jeg konstant overvåket av kenyanske sikkerhetstjenester. De ville forsikre seg om at jeg virkelig hadde forandret meg, sier hun. Og legger til:   

– De holder nok et øye med meg fremdeles.

 

Gatas justis

For fire år siden gikk myndighetene i Kenya høyt ut og lovet amnesti til alle kenyanske al-Shabaab-soldater, hvis de valgte å vende hjem. Likevel ble langt fra alle de hjemvendte ønsket velkommen tilbake.  

Menneskerettighetsorganisasjoner har flere ganger rapportert at såkalte «returnees» blir drept av myndighetenes anti-terrorskvadroner uten lov og dom. Mange uskyldige blir drept bare på mistanke, sies det også. Og mange av de som vender hjem velger å holde seg i skjul i frykt for hets og «gatas justis» i lokalsamfunnet, forteller Jamila.  

– Det er mange som er mistenksomme og tror det ikke er mulig å forandre seg. De tror jeg har kommet tilbake for å spionere, at jeg fortsatt er en av dem. Det hender fortsatt folk peker på meg og sier: «Ikke snakk med den dama! Hun er en returnee. Hun vet hvordan man bruker våpen». 

Startet kvinnegruppe

Så et sceneskift: Rommet med den avskallede malingen og de fillete gardinene fylles med kvinner.  

Kvinnene synger så det runger over hele nabolaget. De vrikker på hoftene, klapper med hendene over hodet, smiler og ler. Kledd i kortermede kjoler og fargerike saronger – rosa, oransje, lilla, turkis, grønt og rødt.  

Jamila unner ingen å leve gjennom det hun har opplevd. Derfor har hun vært med å starte en egen kvinnegruppe: MAWAVE – Malindi Women Against Violent Extremism.  

Vi jobber for å forhindre at al-Shabaab skal klare å rekruttere enda flere av de sårbare og frustrerte unge menneskene i byen vår. Vi har ingen flere å miste.

Noen av kvinnene i gruppa er muslimer, andre er kristne. Felles for alle er at de på en eller annen måte har vært i kontakt med voldelig ekstremisme og rammet av dens konsekvenser. Noen har vært i Somalia selv. Andre har mistet sønner, døtre, ektemenn og slektninger, fordi de ble radikalisert og dro til Somalia. Noen har fått vite at deres kjære ikke lever lenger. Andre lever i uvisse.

De både synger og ber sammen. Sorg, smerte og frykt blir kurert med sang, samtaler og samhold.  

– Vi jobber for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Vi jobber for å forhindre at al-Shabaab skal klare å rekruttere enda flere av de sårbare og frustrerte unge menneskene i byen vår. Vi har ingen flere å miste, sier Jamila.  

MAWAVE henvender seg spesielt til mødrene, for at de skal følge med på endring i oppførsel og tegn som kan tyde på at barnet deres er i ferd med å radikaliseres. De reiser også rundt til skoler og snakker med lærere og elever, og de samarbeider med lokale myndigheter, tradisjonelle ledere og religiøse ledere, forteller hun videre. 

Kvinnene setter seg i en ring på de gulhvite plaststolene i rommet. Hver og en har en sterk historie å fortelle.  

– Jeg var forelsket og lykkelig, forteller en. – Men en dag dro samboeren min ut om morgenen for å møte en venn fra Somalia. Han kom aldri tilbake.  

– Jeg mistet en av mine sønner, forteller en annen. En seksbarnsmor. – Han var en snill gutt, flink på skolen og god i sport. Men han forandret seg gradvis. Og en dag stakk han til Somalia. Jeg har fått høre at han ikke lever lenger.  

– Nevøen min var så kjekk, høflig og hjelpsom, sier en tredje kvinne.  – Men så bare forsvant han en dag. Vi forsto ikke hvorfor, før vi fikk høre på nyhetene at han var en av landets mest ettersøkte terrorister. 

Advarsel og håp

Jamila hjelper og trøster de pårørende som har mistet sine kjære til terrororganisasjonen i nabolandet, og hun prøver å hjelpe andre som har vært gjennom det samme som henne. 

Hun har bestemt seg for å bruke livet på å forebygge voldelig ekstremisme. Derfor velger hun også å stå fram med sin historie. 

– Min historie er til skrekk og advarsel, samtidig som den gir håp til mange om at det faktisk er mulig å komme seg tilbake til et normalt liv. Jeg bidrar med terapi, rådgivning og omsorg. De har tillit til meg fordi jeg vet hva det handler om på den andre siden. De slipper å føle seg alene om alle de vonde følelsene. 

Der inne i skogen er «ikke et bra sted», oppsummerer 30-åringen. 

– Mitt viktigste oppdrag nå er å nå ut til ungdommen for å hindre at flere reiser til den sikre død. De dreper deg hvis du sier dem imot. De dreper deg hvis du vil reise hjem. Og ber du om lønn, får du høre at du får din lønn i himmelen. Det er en løgn det også! 

"Jamila" er ikke det virkelige navnet til kvinnen Bistandsaktuelt har intervjuet. Navnet er endret av hensyn til hennes sikkerhet. Dette er også grunnen til at hun ikke ønsker å vise hele ansiktet sitt på bildene.