Svimlende 20 milliarder dollar årlig, allerede innen 2030.

Dét kan bli kostnadene for å svare på humanitære behov etter klimarelaterte katastrofer, ifølge en rapport fra Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger.

Om vi ikke klarer å bremse den globale temperaturøkningen, vel å merke.

Denne uka er klodens beslutningstagere, forskere og sivilsamfunnsaktører samlet i New York, der klimaendringer er et av de heteste temaene. Den internasjonale Røde Kors-komiteen (IFRC) sparket i gang FNs høynivåuke med et frokostseminar der rapporten «The Cost of Doing Nothing» ble presentert.

– Rapporten viser belastningen klimarelaterte katastrofer kan påføre hjelpeorganisasjoner og givere, sier IFRC-president Francesco Rocca i en uttalelse i forbindelse med lanseringen.

Nødhjelp ingen løsning

Med «kostnaden ved å gjøre ingenting» anslår Røde Kors at 200 millioner mennesker kan ha behov for nødhjelp etter tørke, flom og stormer, hvert eneste år innen 2050. Rapporten, som er utarbeidet i samarbeid med Verdensbanken, tar for seg konsekvensene av klima- og værrelaterte katastrofer og anslår at nær dobbelt så mange vil ha behov for humanitær hjelp i 2050 som i dag.

Allerede ved utgangen av det neste tiåret vil antallet som rammes av ekstremvær kunne øke med femti prosent. Det betyr at også de økonomiske kostnadene for humanitærhjelp i forbindelse med ekstremvær vil nær dobles.

– Røde Kors-rapporten peker på helt realistiske scenarier. Alle mennesker på jorda vil påvirkes av klimaendringene, og ekstremt mange mennesker vil ha behov for humanitærhjelp som følge av mer ekstremvær, sier Karen O´Brien.

Hun er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved universitetet i Oslo og sier det er ekstremt viktig, som rapporten påpeker, at verden forbereder seg på mer voldsomt vær.

– Vi ser jo allerede at vi må være mye bedre forberedt, sier O´Brien og viser til syklonen Idai som herjet Mosambik, og orkanen Dorian som slo inn over Bahamas.

O´Brien mener den ferske rapporten løfter frem en rekke viktige temaer, men sier løsningene er mer komplekse enn det bildet som tegnes opp av Røde Kors:

– Spørsmålet er hvordan vi kan takle disse utfordringene, for vi kan ikke tilpasse oss klimaendringer med mer nødhjelp, sier professoren.

Hun mener det viktigste vi kan gjøre er å redusere sårbarhet og risiko.

– For det første må man gå til roten av sårbarheten, og da mener jeg ikke bare den fysiske sårbarheten, men også den økonomiske, sosiale og kulturelle. Her holder det ikke med å bygge mer robuste bygninger. For det andre; man må reduserer selve klimarisikoen. Det betyr at vi radikalt må endre samfunnet for å få ned utslippene, og slik styre unna de farligste farlige klimaendringene. Dét vi gjør de nærmeste årene vil avgjøre hvordan dette går, sier O´Brien.

Eksplosivt og nedslående

«If world leaders choose to fail us, my generation will never forgive them», sa Greta Thunberg i en mye omtalt tale til verdens toppledere i FN-bygningen tirsdag, og onsdag lanserte FN enda en rapport om klodens tilstand (se sidespalte). Med den ferske havrapporten har FNs klimapanel kommet med to spesialrapporter – en om land og en om hav – som sammen gir et tydelig bilde avat viktige økosystemer er i ferd med å forsvinne – og at dét kan få dramatiske konsekvenser.

– De menneskelige lidelsene vil bli enorme om klimautviklingen får fortsette som nå. Rapporten viser at antallet mennesker som trenger akutt hjelp etter tørke, stormer, oversvømmelser og skogbranner vil eksplodere om verdenssamfunnet ikke gjør noe nå, sier generalsekretær Bernt G. Apeland i Norges Røde Kors.

En gruppe eksperter fra det internasjonale Røde Kors-forbundet og ledende klimaøkonomer har i arbeidet med «The Cost of Doing Nothing» brukt tilgjengelige data fra blant annet Verdensbanken for å se på hvordan situasjonen kan bli i henholdsvis 2030 og 2050:

«Dersom vi lar antallet mennesker i nød øke, vil dét koste mye», heter det fra rapportforfatterne som påpeker at finansiering til humanitært arbeide etter klimarelaterte katastrofer allerede er for lav. Avhengig av hvordan man avgrenser begrepet «humanitær støtte til naturkatastrofer» og hvilket tallmateriale man inkluderer, er det brukt mellom 3,5 og 12 milliarder dollar årlig på nødhjelpsoperasjoner etter ekstremvær.

Innen 2030 kan dette tallet øke til over 20 milliarder dollar, ifølge rapporten.

– Disse beregningene er nedslående. Allerede i 2030 kan antallet mennesker som årlig vil ha behov for nødhjelp etter klimarelaterte hendelser ha økt med 50 prosent, sier Apeland.

Han slår fast at stadig flere mennesker som allerede lever i fattigdom eller defineres som sårbare på andre måter, vil rammes hardt av klimarelaterte katastrofer.

– Det er de som ikke har ressurser til å sikre seg og sine som er de mest utsatte. Millioner av mennesker mangler trygge boliger, og lever også i samfunn preget av konflikter og ustabilitet. For dem er naturkatastrofer påvirket av klimaendringene en ekstra belastning.

Brennhett politisk tema

Rapporten tegner et dystert bilde ut fra et scenario med mer tørke, flere stormer og hyppigere oversvømmelser, men tar ikke hensyn til at ekstremvær også kan føre til matvaremangel, epidemier eller krig. Det betyr at rapporten risikerer å underestimere «kostnadene» av klimaendringer.

– Klimaendringer er en «threat multiplier» som kan øke risiko for konflikt, sier Karen O´Brien.

Professoren sier det er de mest sårbare – folk som bor i de minst utviklede regionene, med færrest ressurser til klimatilpasning – som vil rammes hardest av klimaendringene.

– Men det blir en farlig fortelling om klimaendringer om det blir et «oss» og «et dem», for vi vet nok nå for å kunne si at ingen vil være uberørt. Klimaendringene vil ramme hele verden.

– Det snakkes ofte om et «tipping point» der man ikke lenger vil klare å snu den negative utviklingen. Hvor langt unna er vi det vippepunktet, egentlig?

– Det vet vi ikke, for klimaforskningen har ikke noe klart svar på det, men det kan være mye nærmere enn vi tror – for vi har mange indikasjoner allerede, som at permafrosten tiner og isbreer smelter, og noen forskere vil argumentere for at vi allerede har passert et vippepunkt, at vi ikke lenger kan stanse farlige klimaendringer. Situasjonen tilsier uansett at vi må handle raskt.

O´Brien mener mange land vil oppleve at de ikke får hjelp når de trenger det, fordi rike land vil måtte bruke penger på egen klimatilpasning.

– Dette er jo et brennhett politisk spørsmål; hvem skal egentlig finansiere tilpasning til den situasjonen vi står i, sier O´Brien.

Klimatilpasning får bare en brøkdel sammenlignet med finansieringen for å bekjempe klimaendringer. O´Brien mener det viser at situasjonen ikke tas på alvor:

– Men dette handler ikke bare om penger, for tilpasning handler om mer enn å bygge en bro eller en demning eller andre infrastruktur tiltak. Tilpasning er først og fremst en endringsprosess, en måte å gjøre ting annerledes på. Det er ikke noe man kan bygge eller demme seg ut av. Det vil helt sikkert koste mye, men det blir billigere jo før vi kommer i gang med den endringsprosessen vi må gjennom.

Katastrofehåndtering, hver uke

Rapportforfatterne bak Røde Kors´ kostnadsrapport peker på tre tiltak som det haster med å få på plass for å hindre at enda flere mennesker blir ofre klimaendringer:

• Det må bygges sterkere bygninger og utvikles infrastrukturer som demninger og pumpestasjoner
• Både humanitære aktører og myndigheter må forvente katastrofer og forberede seg ved å innføre bedre varslingssystemer og nye måter å finansiere god beredskap
• Gjenoppbygging må skje med den neste katastrofen i tankene – for å sikre at de samme menneskene gang etter gang blir rammet av katastrofer

O´Brien er ikke helt overbevist av Røde Kors-rapportens tiltak. I en tale hun holdt i Paris i 2015 snakket hun om ulike typer risiko og sa bl.a «we are adressing the wrong problems». Bistandsaktuelt spør derfor hva som konkret må gjøres for at spådommene i rapporten ikke blir en realitet?

– Det korte svaret er at vi ikke kan fortsette som før. Vi fjerner ikke klimakrisen med finurlige teknologiske løsninger. Vi må se på de grunnleggende årsakene til menneskeskapte klimaendringer og foreta store systemiske forandringer. Om vi ikke svarer på de sosiale, økonomiske og politiske driverne bak klimaendringene, vil vi ikke lykkes. Vi må rett og slett ha grunnleggende endringer i organiseringen av samfunn – og det er derfor dette også er en så krevende og konfliktfylt tematikk.

– Neste år er det fem år siden Parisavtalen ble undertegnet. Da skal verdens ledere møtes i Glasgow for å konkretisere sine klimaforpliktelser. Hva skal til for at COP 26 blir vellykket?

– Hele klimasamtalen må endres, og gapet mellom ord og handling må minskes. De må forplikte seg til enorme endringer basert på likeverd og bærekraft. De, ja egentlig alle, må tilpasse oss ideen om at vi er den generasjonen som faktisk kan påvirke fremtiden på jordkloden.

– Dette ble litt uhåndgripelig, eller?

– Ja; for hvordan kan vi egentlig best kommunisere hvordan det blir å skulle tilpasse seg tre eller fire graders temperaturøkning? Om vi skulle klare å begrense den globale oppvarmingen til to grader, vil det fortsatt bety store endringer for liv på kloden, for mennesker og dyr. Om vi ser for oss fire grader, snakker vi en helt annen virkelighet med hetebølger og matvaremangel for store befolkningsgrupper. Hver grad har store konsekvenser, og forskjellen på to og fire grader er to forskjellige verdener, sier O´Brien.

– Så om vi ikke tar grep og temperaturen fortsetter å stige...

– Da må vi drive katastrofehåndtering, med kontinuerlige nødhjelpsoperasjoner. Dét er jo ikke bærekraftig – og det vil selvfølgelig bli ekstremt kostbart.