Det er økende erkjennelse i afrikanske land av at en mer aktiv sosialpolitikk kan bidra til å redusere fattigdom, motvirke sårbarhet - og dessuten at slike investeringer også har positive ringvirkninger for økonomien, fastslår en ny Verdensbank-studie som vil bli publisert om kort tid.
Skolestipender, mat for arbeid og støtte til sårbare grupper er blant tiltak som blir vanligere og vanligere. Noen ordninger er basert på kontantoverføringer, andre kan dreie seg om leveranser av mat eller ulike tjenester. Barn og eldre er de som særlig tilgodeses.
De nye programmene som iverksettes i afrikanske land er som oftest del av større nasjonale utviklingsstrategier, der sosial sikkerhet inngår som en sentral komponent. Bistandsgivere har vært med å støtte de fleste programmene i en oppstartsfase, men tanken er at afrikanske land gradvis skal overta en større del av finansieringen. FN-satsingen "Leave no one behind" er en viktig del av ideologien bak programmene.
Forskerne applauderer
De fleste utviklingsforskere applauderer de nye satsingene, særlig for «cash transfer»-programmer. Et hundretalls evalueringer de siste årene har nemlig pekt i samme retning: Kontantoverføringer direkte til fattige mennesker er et treffsikkert og billig virkemiddel til å bekjempe fattigdom. Fattige mennesker prioriterer som oftest pengene fornuftig, selv når det ikke er bistandsarbeidere i nærheten.
Selv små beløp gitt til enkeltmennesker kan gi betydelig bidrag til redusert fattigdom og styrket motstandskraft mot kriser som rammer husholdningen. Dødsfall i familien, arbeidsledighet eller tørke, flom og krig kan være eksempler på slike kriser.
– Det finnes ikke noen «golden bullet» innen bistand, men kontantoverføringer til sosiale programmer er kanskje det nærmeste man kommer, sier Bjorn Gelders som er ekspertrådgiver ved forskningsinstituttet Development Pathways til Bistandsaktuelt.
Det britiske forskningsinstituttet har vært en sentral rådgiver for etableringen av alderstrygdprogrammene i Uganda og Kenya.
Det begynte i Latin-Amerika
Resultatene er i hovedsak svært gode, enten det gjelder pilotprogrammer i enkeltland eller større satsinger over lengre tid. De første store programmene i utviklingsland ble etablert i Latin-Amerika. Brasil, under president Luiz Inácio Lula da Silva, startet sitt program i 2003 – et program som har nådd ut til 12 millioner mennesker.
Mexico og Colombia er andre land som også har hatt store satsinger, med enorm betydning for landets fattige. I kjølvannet av suksessene i Latin-Amerika har andre regioner kommet etter, også verdens fattigste region: Afrika.
Kenya innfører alderstrygd «for alle»
Zanzibar (øydelen av Tanzania) var først ute i Øst-Afrika med å etablere sin statlig-finansierte alderstrygd for alle over 70 år i april 2016. En månedlig utbetaling på 20 000 tanzanianske shilling (drøyt 70 kroner) vekker økende interesse og misunnelse blant tanzanianere på fastlandet.
Kenya har annonsert sine første utbetalinger i 2018, et sentralt valgløfte fra president Uhuru Kenyattas regjerinsgparti. I løpet av de nærmeste månedene skjer de første utbetalingene - med etterbetalinger fra og med januar. Alle over 70 år, uten annen type pensjon, skal få.
Uganda, som du kan lese mer om i Bistandsaktuelts papirutgave 2-2018 (samt nettutgave), har vedtatt en gradvis nasjonal «utrulling» av sin alderstrygd, distrikt for distrikt. Dette skjer at et pilotprogram, finansiert av Storbritannia og Irland, har vist seg å gi svært gode resultater. Landets folkevalgte presser nå på for at ordningen skal bli innført så raskt som mulig i deres valgdistrikter.
Universelle ordninger
Tidligere har Botswana, Kapp Verde, Lesotho, Mauritius og Namibia fått på plass universelle ordninger for å sikre sine eldre. Sør-Afrika har lenge hatt alderstrygdordninger på plass, mens også vellykkede erfaringer fra ulike satsinger i Etiopia har gitt inspirasjon til afrikanske land. Mange andre land ser nå på mulighetene av å innføre lignende ordninger rettet mot marginaliserte grupper.
Cash transfer-programmer rettet mot fattige eller sårbare husholdninger er den typen velferdsprogrammer som vokser raskest, ifølge Verdensbanken. Programmene varierer i karakter. Noen er universelle (for alle innen en større befolkningsgruppe), andre er avgrensede og behovsprøvde.
Utviklingen av programmene har skjedd parallelt med utbygging av statlige institusjoner og systemer som kan takle nasjonale programmer.
Dataregistre, ID-kort og biometriske målinger inngår som en del av teknologien som støtter opp om alderstrygd-satsingen i Uganda. Foto: Sofi Lundin
Mange land har investert i systemer for personregistrering med sikte på å kunne målrette tiltak optimalt og redusere faren for overlappende tiltak. Flere av systemene gjør det mulig å utveksle og dele informasjon mellom ulike statlige organer. Slike sosiale registre er nå etablert i 23 land, mens 13 andre holder på med å etablere sine.
Bygge motstandskraft
Programmenes mål er å redusere fattigdom og å styrke folks motstandskraft mot ulike typer sjokk; menneskeskapte eller skapt av naturens luner. Å motvirke sosial ulikhet og å gi mennesker bedre muligheter for egen utvikling beskrives også som mål.
Samtidig som satsingen på sosiale velferdssystemer øker er ytelsene fortsatt på et beskjedent makroøkonomisk nivå. Afrika bruker om lag 1,4 prosent av sitt BNP på sosiale sikkerhetsnett, ifølge Verdensbanken. Beløpene ulike land bruker på slike programmer er for eksempel lave sammenlignet med kostnadene ved energi- og elektrisitetssubsidier.
Internasjonal bistand finansierer per i dag mer enn halvparten av programmene innenfor sosial sikkerhet. Variasjonene er likevel store. Myndighetene i Mauretania, Kenya, Sudan, Ghana, Senegal, Seychellene, Angola, Botswana, Gabon og Mauritius står selv for mer enn 60 prosent av støtten til slike nasjonale programmer.
Kilde: «Realizing the Full Potential of Social Safety Nets in Africa»,
World Bank/ Africa Development Forum, 2018.
www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/slik-ble-alderstrygd-en-vinnersak-i-uganda
www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/hver-natt-sover-hun-pa-museveni
