I over 15 år har Thomas Eng jobbet ute. Etter fire år tar han farvel med Burundi og legger en krevende jobbperiode bak seg.
– Hva har vært det mest spesielle med jobben?
– I begynnelsen av perioden så det tilsynelatende fredelig ut på overflaten. Så skjer det som dessverre litt for ofte skjer i sårbare stater hvor befolkingen er fattige og strever med å få nok å mat til seg selv og sine barn. Presidenten og hans nærmeste utnytter situasjonen og vil ikke gå av. De finner smutthull i fredsavtaler og lover for å stille til et nytt valg. Så begynner spenningene. I Burundi utløste dette store demonstrasjoner. Målet var å få presidenten til å innse at hans tid var over, men myndighetene hadde politi og deler av militæret på sin side, og de benyttet seg av våpen. Vi vet ikke hvor mange som ble drept under demonstrasjonene. Vi antar det er rundt 2000. Det er i tillegg 400 000 flyktninger og mange blir bare ”tatt” og ingen vet hvor de forsvinner.
– Den 13. mai 2015, hadde vi en stabssamling der vi drøftet satsing innen vårt vannprogram. Rundt klokka 12 tikket det inn en melding på min mobil om at det foregikk et statskupp. Vi var blitt litt vant til sporadisk skyting gjennom flere uker, så vi hadde ikke reagert på at det var noe ekstra skyting denne formiddagen. Det hele endte med et feilet statskupp, og sittende president fikk styrket sitt mandat. Mange fra opposisjonen og menneskerettighetsorganisasjoner har måttet flykte fra landet. I dag er det et hardt autoritært styre som ikke tillater andre meninger. Og en president som blander benytter seg av sin kristendommen i sin politikk.
– Hva har vært den største utfordringen i arbeidshverdagen og hvorfor?
– Det har vært dager med store utfordringer. Jeg har måttet ta hensyn til at flere av de ansatte utsetter seg for fare, bare ved å komme til jobb. Jeg har selv måttet frastå fra å uttale meg om situasjonen i Burundi for å ikke utsette ansatte eller organisasjonen for farer .
– Etter 2015 og utover 2016 ble forholdene bedre, men fortsatt styres landet med jerngrep - fra de samme personene. For dem handler alt om makt, posisjoner og økonomisk vinning. Man får bare har lyst til å skrike høyt, be folk om å gå ut i gatene og demonstrere, få disse menneskene avsatt og gjerne straffet.
– På den annen siden rettferdiggjør denne umulige situasjonen for befolkningen flest Kirkens Nødhjelps tilstedeværelse. Og jeg kjenner stadig på at vi skulle gjort så mye mer, vi skulle hatt mer ressurser for å støtte våre nasjonale partnere til å gjøre enda mer og stått sammen med dem i å påvirke myndighetene til å endre sin poltikk. Det er ikke så komplisert, men først ser det ut som man må få i gang en prosess hvor tiår med krig og konflikt blir historie – og at de som har bidratt til massakrer og drap blir stilt til ansvar.
– Hva er det mest spennende du har opplevd?
– Jeg har kjørt en del i ørkenlandskap i Mali. En av de flotteste turene var til Timbuktu. Jeg minnes landskapet som helt fantastisk. Det var sanddyner, busker og virket veldig øde. Det er skrevet mye om Timbuktu og det er mye sant. Det er en spennende by å komme til, noe som dessverre ikke er mulig i dag, da også dette fantastiske landet er blitt en del av dagens politiske krise. I Burundi har jeg møtt noen jeg hadde kontakt med i Mali for over 20 år siden. Du vet aldri når du møter noen igjen, men…Jeg kjenner at det er tungt å ta avskjed med mange flotte mennesker. Noen vil jeg se igjen, andre ikke. Det er også tungt å forlate et land jeg ble betatt av, og barn og ungdom som har behov for et kraftig løft for å sikre noen minimum levevilkår for at de skal kunne bidra til å utvikle sitt samfunn videre.
– Hva slags råd har du til folk som besøker landet?
– Burundi er ikke landet man bør besøke for tiden. Den 17. mai var det folkeavstemming om endring av grunnloven. Her fikk presidenten endret det slik at han kan sitte enda to perioder, samt endre lengden på periodene. Det ble også endringer på maktfordelingen mellom de to gjeldene etniske gruppene. Nå har det vært slik at makten skal fordeles 60/40. Dette vil sittende styresmakter ta bort, og landet er tilbake i gamle konflikter mellom disse to gruppene.
– Men Burundi er et frodig land med utallige høyder og folket er hjertelige overfor fremmede. Hovedstaden Bujumbura ligger ved Tanganyika sjøen, som er en av verdens største og dypeste innsjøer. Her er det sandstrender og forskjellige typer restauranter, av den mer lokale varianten til ”business class”. En periode hadde vi en flodhest gående rundt i hovedgatene. Den måtte dessverre avlives da den ble for farlig for beboerne.
– Hva er den beste lokale retten du har spist?
– Det er ikke så viktig med selve maten, men hvem man spiser med. Jeg har fått oppleve å spise ris blandet i fersk melk under stjernene inn i Niger-deltaet i Mali - med hendene. Hel sau har jeg vært med å delt i annet område. I Burundi er det geitespyd som er favorittretten til de fleste, og det er godt.
– Jeg liker kaffe, og det finnes ikke bedre kaffe enn den fra Burundi. Jeg har møtt flere norske kaffeimportører og det er også et selskap som eksporterer ett par containere til Norge. Var jeg besøkende hadde jeg tatt meg en tur på Buju cafe i hovedstaden, bestilt en dobbel espresso og en croissant. Den er langt bedre enn noen croissant eller kaffe jeg har smakt både i Paris og Milano.
– Hva har vært en største utfordringen med å flytte fra Norge – bortsett fra å dra fra venner og familie?
– Det er ikke så vanskelig å flytte fra Norge og det har blitt enklere med årene. I Mali i midten av 1990 årene var det fortsatt ikke internett, og det var dyrt å ringe. Etter det har jeg vært i DR Kongo og Sør-Sudan. Da var internett ganske bra og sosiale medier var på full fart inn. Dermed var det enkelt å holde kontakt med venner og familie.
– Det vanskeligste er å flytte med barn, og særlig hvis de blir syke. Selv om helsesystemet er bra for oss som kan betale, er det likevel ikke som i Norge, særlig angående hygiene og moderne instrumenter.
– Det er vanskeligere å komme hjem til Norge Jeg oppdager at dagene blir mye mer fylt av at vi skal være med på så mye. I de landene jeg har bodd i, i Afrika, har det handlet mye mer om å være sammen. Ikke alltid for å gjøre så mye eller konkurrere, men for å prate, drikke og spise sammen. Så skal man avslutte etter noen år, en annen skal overta, og innen kort tid blir oppgaven å gjøre "handover”. Noen vet jeg er det siste gang jeg møter, andre er det stor mulighet for å møte igjen. Og jeg kan dra hjem til min familie, venner og Norge, helt til neste gang, sier Thomas Eng.
