Det er et lite og svært utilgjengelig område for folk flest. Barn som lever på Gazastripen opplever et uvanlig høyt nivå av såkalte traume-mareritt. Barna viser også tegn til forverret psykososial tilstand i kjølvannet av Israels voldelige reaksjoner mot demonstrasjonene på Gazastripen. En del av jobben til Hauges team er å bidra til å bearbeide traumene.
– Hva er spesielt med jobben du har?
– Gaza og Vestbredden utgjør ett land - Palestina, men er separerte geografisk og politisk. Dette gjør det utfordrende for de som bor der. 1,3 millioner av befolkningen på to millioner er å regne som flyktninger. Mange bor fortsatt i flyktningleire inne i Gaza 70 år etter at de ble fordrevet fra sine hjem i historiske Palestina ved opprettelsen av staten Israel i 1948. De har vært gjennom tre brutale kriger de siste ti årene, og de har vært under blokade i snart 11 år.
– Dette betyr at mange varer ikke er tilgjengelige, eksport er ikke mulig og fattigdommen øker dag for dag. Mer enn 80 prosent er avhengig av bistand, sykehusene har ikke tilgang til de medisiner de trenger, pasienter får sjelden tillatelse til å reise ut for medisinsk behandling, familiemedlemmer innenfor og utenfor Gaza har ikke anledning til å besøke hverandre. Ikke minst er det en katastrofal elektrisitet og vannsituasjon i Gaza. I øyeblikket har vi gjennomsnittlig fire timer strøm i døgnet, mens i fjor hadde vi bare to timer i gjennomsnitt. 98 prosent av grunnvannet er salt, og mesteparten av kloakken fra en befolkning på to millioner går ubehandlet rett i havet.
– Hva er den største utfordringen i arbeidshverdagen og hvorfor?
– Sikkerhet, tilgang på varer, områder og tjenester og strømsituasjonen er utfordrende ting for oss, men vi er et fantastisk team som står på og løser det meste. Det er selvsagt utfordrende at vi ikke kan hjelpe alle som trenger det, men vi er glade for at vi klarer å hjelpe noen av de aller mest sårbare.
– Hva er det mest spennende du har opplevd?
– Jeg synes det var veldig spennende å bli kjent med bestefaren til en kollega av meg, Abu Atif. Han er noen og åtti år og husker flukten fra Palestina i 1948. Siden da har han bodd – og bor fortsatt - i flyktningleir i Rafah som ligger sør på Gaza-stripen, langs grensa til Egypt. Og så er det jo spennende og svært givende å treffe den helt unge generasjonen, spesielt barna som får hjelp av oss til å behandle mareritt, slik at de får bedre søvn og presterer bedre på skolen.
– Hva slags råd har du til folk som besøker landet?
– Dessverre er det kun hjelpearbeidere, diplomater og journalister som kan reise inn i Gaza. Men jeg anbefaler alle å besøke alle de spennende stedene på Vestbredden; gamlebyen i Jerusalem, Betlehem, Jeriko, Hebron, Ramallah og Nablus for å nevne noen.
– Hva er den beste lokale retten du har spist?
– Jeg liker all den palestinske maten. Noen av favorittene er Mansaf, Maglobeh, Hommos, Tabbouleh, Al Kabsa, linsesuppe…
– Hva har vært en største utfordringen med å flytte fra Norge – bortsett fra å dra fra venner og familie?
– Man mister og savner hverdagshendelsene; man forstår ikke alltid det politiske og det samfunnssosiale som foregår hjemme da man ikke ser tv-debattene. Man er ikke tilstede i de uformelle lunsjdiskusjonene, man får ikke med seg alle nyansene. Spesielt i Gaza er det svært begrenset, for ikke å si ikke-eksisterende, tur og rekreasjonsmuligheter; noe vi er svært bortskjemt med i Norge, men en spaser tur på stranden for å nyte de vakre solnedgangene i ny og ne hjelper på, sier Inger-Anne Hauge.
