Hvem kan si de har dratt på ferie til Sør-Sudan som barn? Det kan Camilla. Det gamle ordtaket «drikker du fra Nilens kilder» – har fulgt med henne hele livet. Det ble en karriere i FN og norske organisasjoner.
– Hva er spesielt med jobben du har?
– Jeg tror kanskje det er i hvor stor grad jeg har vært veldig nært innpå i alt arbeidet. Det er en jobb som krever tilstedeværelse og oppfølging døgnet rundt. Da borgerkrigen brøt ut igjen i 2013, hadde jeg et ønske om å bygge opp et program for og med kvinner i Sør-Sudan for å bekjempe seksualisert vold. Landet har vært marginalisert i generasjoner og det er særlig kvinnene som har betalt en høy pris. Analfabetismen blant kvinner ligger på rundt 85 prosent og kapasiteten hos befolkningen er svært lav. I tillegg finnes det lite infrastruktur som veier, banker og kommunikasjonssystemer. For å greie å gjennomføre et program på landsbygda kreves det mye kreativitet og man skal tåle å leve under enkle - og ofte farlige - forhold.
– Hva er den største utfordringen i arbeidshverdagen og hvorfor?
– Situasjonen har jo blitt mye verre siden jeg begynte i jobben i 2014. Før kunne vi kjøre bil mellom lokalforeninger, finne et sted å sove når vi kom frem og kjenne oss for det meste trygge. Nå kan vi ikke gå ut på kveldene, vi må bruke fly for å besøke lokale grupper og mange områder er ikke lenger fremkommelige. Det kjennes ekstremt frustrerende å ikke kunne være på bakken og jobbe sammen om alt, men å ofte bli tvunget inn i en ”expat” tilværelse bak høye murer. Det er en tilværelse som skaper avstand til de jeg er her for.
– Hva er det mest spennende du har opplevd?
– Det er svært vanskelig å svare på. Det mest givende tror jeg må være å få lov til å dele gleder og sorger med sør-sudanske kvinner. Jeg har blitt så godt tatt imot og kjenner på en ydmykhet i møte med alle som har delt sine historier og sluppet meg innpå både det som er sårt og det som er godt i livene deres. Jeg synes nok egentlig møtene med enkeltmenneskene er det mest spennende.
– En god nummer to tror jeg må være hver gang jeg har fått oppleve at de unge kvinnene fra Sør-Sudan har fått stå på talerstoler eller ha direkte møter med politiske ledere i Den afrikanske unionen. Det er alt for lite møteplasser mellom de som legger føringer for politiske beslutninger og de som faktisk må leve med de beslutningene som tas. Det er sterkt å se unge kvinner tale med en trygg og stødig stemme, selv med den risikoen de løper for represalier når de kommer hjem. Jeg jobber med mange sør-sudanske svar på Malala og det gir inspirasjon til å fortsette å kjempe sammen med dem.
– Hva slags råd har du til folk som besøker landet?
– For øyeblikket er det jo ikke så mange som kan reise til Sør-Sudan. Ifølge utenriksdepartementets reiseråd bes alle nordmenn forlate Sør-Sudan umiddelbart. De som likevel kommer pleier heldigvis å være godt forberedt. Jeg reiser alltid med en førstehjelpsskrin med de viktigste medisiner da det ikke finnes apotek på landsbygda. I tillegg; lommelykt og batterier og ekstra #power banks". Og når man jobber for en liten organisasjon, så blir det ekstra viktig å både ha gode kontakter lokalt for å forstår hva som foregår og for å bli passet på. Dette er selvsagt ekstra viktig nå som alle hjørner av landet opplever aktiv krig.
– Hva er den beste lokale retten du har spist?
– Det tror jeg må være ananasen fra Yambio. Min pappa fortalte meg for mange år siden at verdens beste ananas var å finne i Yambio og med denne jobben fikk jeg endelig være i Yambio i ananas-sesongen opptil flere år på rad. Den er helt unik saftig og søt, antagelig fordi området er så ekstremt fruktbart. Yambio er omgitt av regnskog og store grønne landområder.
– Hva har vært en største utfordringen med å flytte fra Norge – bortsett fra å dra fra venner og familie?
– Jeg tror nok det jeg savner mest er hytta på Røros. Det er mange som synes det er rart at jeg er så glad i den plassen. Det er stedet med kulderekorder i Norge – og jeg er så glad i varmen i Øst-Afrika Men jeg elsker natur og kjenner på stillheten og roen. Kanskje det er oppveksten på en gård på Ås uten naboer som gir gjenklang når jeg er der. Jeg er også utrolig glad i å kjøre kollektivt mens jeg leser avisen i ro på vei til kontoret i Oslo, og jeg savner å ikke være avhengig av bil eller taxi. Jeg savner også grovt brød, hjemmelaget syltetøy og lukten av syrin om våren, sier Camilla Halvorsdatter Ravnsborg Aschjem.
