Til vanlig har Skarstein kontorplass hos Flyktninghjelpen i Oslo. Nå jobber hun for FNs befolkningsfond (UNFPA) i Angola. De har et humanitær program for flyktninger fra konflikten i nabolandet DR Kongo. Hun har tidligere erfaring fra å jobbe med flyktninger i Jordan.
– Hva er spesielt med jobben du har?
– Det er en veldig allsidig jobb. Det dreier seg om kommunikasjon med flyktningene og lokale myndighetene, internkommunikasjon og rapportering, og kommunikasjon med givere, media og allmennheten. UNFPA har opprettet flere aktivitets områder i flyktningleiren for kvinner og jenter der vi samtidig sprer informasjon om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Informasjonen skal gjøres tilgjengelig på chokwe, tshiluba, lingala og fransk. Heldigvis har vi et språkmektig informasjonskorps som er rekruttert blant flyktningene.
– Hva er det mest spennende du har opplevd?
– Flyktningene er blitt omplassert til en leir som ligger rundt halvannen time unna nærmeste by. Mange var spente på hvordan det skulle fungere. Men foreløpig ser det ut til at familiene trives godt. Leiren har utviklet seg raskt. Nye små salgsboder popper opp mellom hver gang jeg besøker området og nye jordområder gjøres i stand for dyrking av grønnsaker. Når jeg prater med flyktningene om hva de har behov for, er det alltid jobb eller støtte til å starte opp forskjellige næringslivsaktiviteter som nevnes først.
– Hva er den største utfordringen?
– Den største utfordringen for de humanitære organisasjonene er å sikre tilstrekkelig med penger til å gi et minimum av hjelp. Jeg har tidligere jobbet i Midtøsten, blant annet med flyktninger fra Syria. Det er ubegripelig for meg at forskjellen på støtten til Syria-krisen og mennesker på flukt fra konflikter i land som Den sentralafrikanske republikk og Kongo er så stor. Det er jo ikke slik at flyktninger fra Kongo trenger mindre vann enn andre flyktninger. Eller at det er mindre viktig at kongolesiske barn kommer seg tilbake på skolebenken. Det er frustrerende å se at noen mennesker i krise ikke får samme oppmerksomhet eller støtte som andre.
– For UNFPA, som jobber for å forebygge og følge opp mennesker som har vært utsatt for seksuell vold, er det også utfordrende at dette temaet er så tabubelagt. Det er ingen #metoo-kampanje her. Mange av dem som rammes opplever helt uberettiget skyldfølelse og stigmatisering fra samfunnet rundt dem.
– Hva slags råd har du til folk som besøker Angola?
– Det er lurt å ta med seg det man trenger av dollar, ettersom det er vanskelig å få tak i penger. Og man bør komme tidlig i gang med visumprosessen, som ofte kan ta tid. Men det er mye som skjer i Angola nå, så kanskje vil dette etter hvert bli lettere.
Angolanske kollegaer skryter av stedene Benguela, Huila og Namibe i sør, så det står på reiseønskelista. Også anbefaler jeg boka ”Allmenn teori om glemsel” av angolanske José Eduardo Agualusa, enten man skal besøke landet eller bare er interessert.
– Hva er den beste lokale retten du har spist?
– De har veldig mange forskjellige, lokale og gode varianter av bacalao her. Fisken kommer kanskje hele veien fra Norge – Angola er et stort marked for norsk klippfisk.
