Bistandsaktuelt publiserte for at par dager siden en artikkel om det unge forelskede paret Tagy Bacar (24) og Loreena Gonzaga (26), som snart skal gifte seg. Han er muslim. Hun er katolikk. Det at de tilhører ulike religioner byr på minimalt med problemer. Slike «blandingsekteskap» er helt vanlig i Mosambik. Så vanlig at folk knapt tenker over det.
Les mer: Kristen + Muslim = Sant
Men hvordan har det seg at muslimer, kristne og folk fra andre religioner lever fredfylt sammen i et land som Mosambik, mens andre land i Afrika, Midtøsten og også Europa sliter med hat, fremmedfrykt og konflikter mellom innbyggere fra ulike trosretninger?
Kontroll i kaoset
– Her i Norge betrakter vi som regel staten som «en venn», en som hjelper oss hvis vi har problemer. Men i mange land stoler ikke folk på myndighetene, det hersker kaos og usikkerhet. Og da gir religionen en slags kontroll i kaoset, forklarer Trond Bakkevig.
Den norske prosten satt i mange år i sentralkomiteen i Kirkenes_Verdensråd og har lang erfaring fra fredsarbeid mellom religiøse ledere i Sør-Afrika, Midtøsten og Balkan. Han er tildelt diverse internasjonale priser og fortjenestemedaljer, blant annet for sin innsats for fred og dialog mellom religiøse institusjoner i Jerusalem, og for sitt mangeårige arbeid med å skape «mellommenneskelig forståelse og forsoning på tvers av nasjonale, etniske og religiøse skillelinjer».
– Når staten ikke har samme legitimitet i alle folkegrupper, får folk behov for å tilhøre noe som er større enn seg selv. For mange blir religionen noe som skaper tilhørighet til noe større, utdyper Bakkevig i samtale med Bistandsaktuelt.
Eks-Jugoslavia
– Kristen + muslim i ekteskap og fredelig sameksistens: Er Mosambik et unikt tilfelle?
– Jeg tror ikke det. Ikke hvis du ser i et historisk perspektiv. Men når konflikter oppstår i et land, når staten brytes ned, så oppstår gjerne en forsterket gruppe-identitet knyttet til religion.
Bakkevig trekker fram eks-Jugoslavia som et eksempel.
– Der var det helt vanlig med en miks av ortodokse kristne og muslimer, før krigen brøt ut. Men da den ytre rammen og enheten brøt sammen, ble den religiøse identiteten forsterket – og dette ble også brukt politisk.
Kolonimaktenes framferd
– Når det gjelder Mosambik, tror jeg noe har en sammenheng med at det ikke er så mange år siden frigjøringskrigen – der portugiserne var en felles fiende som samlet folk fra ulike religioner.
I andre land i regionen har det gått flere år siden de var kolonier, og andre type konflikter har bidratt til å forsterke religiøs identitet og tilhørighet. Her spiller også internasjonale forhold inn, forklarer Bakkevig.
– Har det noe å si hvordan kolonimaktene opptrådte i de ulike afrikanske landene?
– Ja, det tror jeg nok. Franskmennene gikk for eksempel sammen med katolikkene da de erobret Midtøsten og Vest-Afrika. Og britene koloniserte store deler av Afrika sammen med britiske misjonærer. I Mosambik har på sin side «the white fathers» spilt en viktig rolle i fredsforhandlinger. De har aldri forsøkt å tvinge sin religion på lokalbefolkningen.
Syria: «Før var vi ett folk»
Når det gjelder Midtøsten viser Bakkevig til nyere utenlandske intervensjoner i Midtøsten.
– I Midtøsten ser du også eksempler på land der ulike religiøse grupper tidligere levde side om side, for eksempel i Irak. Før var alle irakere, men etter at amerikanerne invaderte ble de plutselig shia, sunni og kristne.
– Det samme gjelder i Syria; der sier de «før var alle undertrykt, men vi var ett folk». Nå er det splittelse og i stor grad langs religiøse linjer, der den sterkeste religiøse retningen vinner og undertrykker de andre.
Mosambik: «Alle med i styre og stell»
– Hva har Mosambik lykkes med?
– Det er jo flott, sånn man kunne ønske det var overalt. Jeg tror de har vært både heldige og dyktige, for eksempel når det gjelder å inkludere alle religiøse grupper, samt ikke-troende, i styre og stell.
Ingen religiøse grupper dominerer regjering eller folkevalgte politiske organer. Det samme gjelder i næringslivet, sivilsamfunnet, utdanning og andre områder i Mosambik. Dette er noe av nøkkelen til at landet har lykkes i å bevare en fredelig og naturlig sameksistens mellom folk fra ulike religioner, mener Trond Bakkevig.
– Det er også flott at de øverste religiøse lederne er venner og i dialog gjennom for eksempel det inter-religiøse rådet.
– Det samme ser vi for øvrig i Sør-Afrika, der ANC samlet det som var av jøder, muslimer og kristne. Og der er heller ikke kristen-muslimske ekteskap uvanlig.
Konfliktorientert nyhetsdekning
– Har internasjonale medier også bidratt til å skape splittelse mellom kristne og muslimer med mye «svart-hvitt» konfliktorientert nyhetsdekning?
– Du skal ikke se bort i fra at media spiller en viss rolle, men det blir for enkelt å skylde på media. Jeg vil heller si at det er splittelse fordi religion bevisst har vært brukt politisk. Hvis du ser tilbake, så husker du at Bush snakket om «korstog» og den serbiske kirken var veldig nasjonalistisk...
– Men ja. Du så jo også hvordan de norske mediene var raskt ute etter 22. juli-terroren. Først trodde man det var muslimsk terror. Det lå i ryggmargen, sier Trond Bakkevig ettertenksomt.
Men media har ikke hovedansvaret for den religiøse splittelsen man ser i mange land, understreker han.
– Mitt hovedbudskap er uansett at religion veldig ofte brukes som en erstatning for en god stat.
Dialog mellom religiøse ledere
– Hva mener du må til for å skape et bedre klima mellom kristne og muslimer? Hva kan ulike stater gjøre? Og hva kan man gjøre internasjonalt?
– Langsiktig tillitsbyggende arbeid mellom religiøse ledere, for eksempel som i Mosambik som allerede har et inter-religiøst råd. Når de religiøse lederne inngår i et felleskap, vil det være vanskeligere å bryte det felleskapet ved å nøre opp under konflikt.
De religiøse lederne må være tydelige overfor sine menigheter og si klart i fra om at konflikter handler om mye mer enn religion. Og de må være bevisste på hvordan de omtaler «de andre» i kirker og moskeer, understreker den norske fred- og forsoningsarbeideren.
– Religiøse ledere må bidra til å fjerne de elementene av religion som forsterker konflikter. Og så er det klart at det ikke er religiøse ledere som underskriver fredsavtaler. Det er det politiske ledere som gjør. Og det må folk forstå.
Det er også viktig med undervisningsopplegg i skolene der de andre religionene omtales i vennlige termer, tilføyer Bakkevig.
– Og det må understrekes at grupperinger som IS, Al Shabab og Boko Haram representerer et vrengebilde av islam, på samme måte som ekstreme kristne sionister i Midtøsten ikke er representative for kristendommen. Vi trenger en intern opprydning i de ulike religionene. Og vi trenger en omfattende dialog internasjonalt.