Det har til nå vært lite fokus på hvilke fordeler outsourcing gir til bedrifter i fattige land. Det er noe av det som kommer fram i doktoravhandlingen til førsteamanuensis Irfan Irfan ved Universitetet i Agder.
Mens bedriftene i rike land sparer penger ved å flytte deler av driften til lavkostland, gis bedriftene i lavkostlandene muligheter til vekst og utvikling. I virkeligheten er fordelene med utkontraktering mange flere, både for bedrifter i vestlige land og i ikke minst for de fremvoksende økonomiene.
Bedrifter i vestlige land flytter også i økende grad sine mer avanserte aktiviteter til fremvoksende land, ifølge Irfan.
Pakistansk teko-industri
– Flytting av innovasjon og utviklingsrelatert virksomhet har ulike årsaker. De har vært drevet fram av liberalisering og økonomiske reformer i fremvoksende land, i tillegg har mange bedrifter strategier for å få tilgang til kunnskap, markeder, faglærte arbeidere, ressurser og pålitelige partnere, forklarer han.
Denne outsourcingen, spesielt den som er relatert til innovasjon og FoU, har gitt økte muligheter for vekst og utvikling for selskaper i lavkostland.
Irfan har i sin forskning spesielt konsentrert seg om tekstilindustrien i Pakistan, og har sett nærmere på sytten bedrifter i bransjen. I avhandlingen sin presenterer han casestudier fra fire av dem.
Irfans forskning viser at outsourcing er viktig for økonomisk utvikling i fattige land både på makro- og mikronivå. I utgangspunktet ønsket de pakistanske bedriftene han har undersøkt å være leverandører av basisprodukter, som bomull, tekstiler og klær, men bedriftene utviklet seg etter hvert til å bli både moderne tekstilprodusenter og detaljister med utsalg av egne merkevarer.
Har blitt et milliardkonsern
Et eksempel han trekker fram er Crescent Bahuman Limited. Selskapet har i mange år produsert klær for store, internasjonale selskaper som Adidas, Levi’s Strauss, Dressmann, Tommy Hilfiger og andre. Selskapet har i dag flere tusen ansatte og en omsetning på rundt en milliard dollar.
Selskapet er et datterselskap av Crescent Group, et familieforetak med røtter helt tilbake til 1910. Den gang drev firmaet primært med eksport og import av bomull. I løpet av de siste 21 årene har selskapet hatt en sterk utvikling og har beveget seg inn på nye områder. Det har også tatt steget over i forhandlerbransjen, og har lansert sitt eget merke i denim jeans; Stoneage. Dessuten selger selskapet nå egne moteklær i eksklusive utsalg i store byer i Sør-Pakistan.
Innsikt i nye produksjonsmetoder og moderne drift fikk selskapet primært ved å forholde seg til et internasjonalt marked og internasjonale kunders krav og forventninger, fastslår Irfan.
Kundene befant seg for en stor del i Europa, USA, Midtøsten og Japan. Ny produksjon lærte selskapet ved å investere i de nyeste vertikalt integrerte produksjonsanleggene.
Satset på denim
– Det nye denim-settet ble etablert i 1994. Det skjedde etter en sammenslåing av Crescent Textile Mills og 111 Greenwood Mills inc i USA. Disse ble til Crescent Greenwood Limited (CGL). Vi startet og vokste med dem. All produksjon, bearbeiding og teknikk er fra Greenwood i USA, opplyser en direktør i selskapet - som er sitert i Irfans avhandling.
– Nye teknikker og innsikt i driften lærte selskapet av å hente inn tjenester fra utenlandske eksperter og ved aktivt å investere i forskning og utvikling, designfasiliteter og allianser med utenlandske markedsaktører, forteller Irfan.
I 2001 opphørte alliansen med det amerikanske selskapet. Deretter fulgte en overfangsfase da den pakistanske bedriften tilpasset seg endring og forbedringer i systemene, utstyr og drift. Man investerte i det nyeste innen maskiner, testverktøy og utstyr. Forskning og utvikling, designere og utviklere brakte ny innsikt i CBLs drift.
En vei ut av fattigdommen
Outsourcing har fått mye kritikk både i opprinnelsesland og vertsland, blant annet fordi arbeidsplasser går tapt i de rike landene og fordi miljøskadelig og forurensende produksjon blir overlatt til fattige land. Irfans forskning viser likevel at outsourcing også har positive effekter, både for rike og fattige land.
– Etterspørselen etter arbeidskraft i fattige land vil over tid drive opp lønnsnivået i de fattige landene, samtidig som prosessen gir forbrukerne i industrilandene tilgang til billige varer, påpeker professor emeritus Harald Knudsen fra Universitetet i Agder, som har vært Irfans veileder i arbeidet.
Samtidig tror han myndighetene i de fattige landene gradvis vil kunne stille større krav til helse, miljø og sikkerhet. Den globale utviklingen over flere tiår viser ifølge ham at denne formen for industrialisering har bidratt til at flere land og lokalsamfunn har klart å komme seg ut av den dype fattigdommen og over i vekstfaser med høynet levestandard.
– Kina og India er viktige eksempler på samfunn som har hatt nytte av globaliseringen. Det samme gjelder store deler av Latin-Amerika og Asia, påpeker han.
– Særlig i Kina ligger det en tydelig statlig strategi til grunn for måten man samhandler med vestlige multinasjonale selskaper, mens India og andre land har overlatt mer av dette til aktørene i markedet.
Fellestrekk
Knudsen viser til at det er flere fellestrekk ved de bedriftseksemplene Irfan trekker fram i forskningen sin.
- Selskapene hadde lokalt eierskap og var relativt veletablerte da de gikk inn i outsourcing-arrangementene;
- de hadde solid lokal kompetanse på de oppgavene de påtok seg;
- gjennom outsourcing-samarbeidet foregikk det viktige former for læring og utvikling som gradvis satte dem i stand til å overta viktige funksjoner i prosess-forbedring, produkt-utvikling og internasjonal markedsføring.
– Det er klart at sett fra vertslandet side, er dette et mye mer gunstig utgangspunkt for vekst og utvikling enn hva situasjonen ville ha vært uten et slikt lokalt, kompetanse-basert fotfeste, mener han.
En av flere arenaer
Agder-professoren tror outsourcing av mange er et undervurdert middel for utvikling. Samtidig er outsourcing blant flere arenaer som kan bidra til vekst i fattige land.
– Mikrofinans er for eksempel bra i mange sammenhenger, men heller ikke det alene er løsningen på fattigdomsbekjempelse og utvikling, påpeker han.
Det gjelder også statlig økonomisk bistand, frihandel, teknologiske løsninger og så videre. Veldig mange faktorer spiller inn.
– Mens nesten all forskning på offshore outsourcing i den internasjonale management-litteraturen har en tendens til å foreta analyser og gjøre vurderinger på moderselskapenes og opprinnelseslandenes premisser - i det de ser på hva som er lønnsomt å gjøre for de multinasjonale selskapene -, så ser Irfan på hva som gagner vertslandene og selskapene i vertslandene, sier han.
– Det er også klart at han med sin kunnskap om lokal kultur, språk og forretningsmiljø har gjort et forskningsarbeid som det ville være umulig å gjøre for folk utenfra, uten intim kjennskap til forholdene.
– Bedre enn bistand
Norsk bistand har blitt kritisert, blant annet av globaliseringsprofessor Indra de Soysa ved NTNU, som har forsket på hvilken effekt bistand har for fred og menneskerettigheter i mottakerlandene. Den skandinaviske bistanden er ifølge ham vært svært generøs, men den har ikke mer effekt på fred og menneskerettigheter enn bistand fra andre land.
– Til tross for at Norge gir mest, har norsk bistand ingen effekt for mer fred og bedre menneskerettigheter, sier de Soysa i et intervju med forskning.no.
Til Bistandsaktuelt gir han uttrykk for at han har mer tro på det som Irfan Irfan har avdekket med sin forskning.
– Outsourcing er en investering fra et selskap som finner billigere produksjon et annet sted – typisk fra et rikt til fattige land. Fattige land er fattige fordi de mangler kapital, teknologi og markeder. Slik kommer kapital, teknologi og markeder til vertsøkonomiene i form av direkte investering fra disse landene, påpeker han.
– Investeringene gir jobber, teknologi, nye kunnskaper, osv. Så lenge arbeiderne ikke blir utnyttet under slavelignende forhold, så er slike investeringer en nettogevinst. Folk pleier å argumentere for at disse investeringene tar ut mer enn de gir tilbake og at arbeiderne blir utnyttet. Jeg tror slike argumenter bare er et skalkeskjul for organiserte arbeidere i rike land - arbeideraristokratiet - som prøver å beskytte sine egne jobber, sier de Soysa.
Han kaller fenomenet "omvendt solidaritet".
