– For meg er det aldri et alternativ å gå på kompromiss med prinsippene mine. Jeg kommer til å kjempe for retten til å ytre seg så lenge jeg lever, sier Rail fra Aserbadjan.
Han er i Norge gjennom Scholars at Risk», en organisasjon som gir akademikere som ikke er trygge i sine hjemland mulighet til å jobbe ved utenlandske utdanningsinstitusjoner.
Les også:
Forfølges, overvåkes og knebles
Vi møter ham og tre andre regimekritikere fra Zimbabwe, Etiopia og Tyrkia på Arendal bibliotek. De er på Arendalsuka sammen med SAIH for å sette økt fokus på studenter og akademikere som lever i fare. Gjennom pilotprosjektet «Students at Risk» har UD de siste tre årene gitt menneskerettighetsforkjempere mulighet til å studere i Norge. Fellestrekkene til de som tas opp i programmet er at de har blir truet, forfulgt eller på andre måter kneblet av myndighetene.
Rail vil ikke stå frem med fullt navn, fordi myndighetene tidligere har overvåket ham. Det var i arbeidet med en masteroppgave at situasjonen hans tilspisset seg.
– Jeg kritiserte myndighetene for den åpenbare korrupsjonen som pågår i landet. Dette kom frem i media, og jeg ble svartelistet på offentlig fjernsyn, forteller han.
Stemplet som terrorist
Ahmet Gurata er fra Tyrkia. Han utformet et opprop fra akademikere som oppfordret regjeringen til å stanse menneskerettighetsbruddene mot den kurdiske befolkningen i landet. Da ble han stemplet som terrorist og som fiende av landet, og myndighetene startet rettsaker mot alle de 1500 som hadde signert oppropet.
Gurata kom seg til Norge før rettsprosessen startet. Nå skal han undervise i film – og mediastudier ved Universitetet i Agder det kommende året.
Han er urolig over hvordan Tyrkia har endret seg de siste årene. Flere akademikere har fått innskrenket lisensene sine, det har blitt vanskeligere å organisere seg og motstand blir slått hardt ned på.
– Verden beveger seg i en skremmende retning. Vi bryr oss mindre og mindre om menneskerettigheter. Bare de økonomiske avtalene er på plass, er det ingen land som bryr seg om sivilbefolkningens situasjon. Det er mye ignoranse ovenfor menneskerettighetsbrudd, fortviler han.
Nekter å være «lydig»
Han får støtte av Amir Aman fra Etopia, som de siste tre årene har studert ved NLA Høgskolen i Kristiansand. Da han gikk på videregående ble han utestengt fra skolen i ett år fordi han aktivt ytret seg og kritiserte politikere på Facebook. Han ble truet med arrestasjon. En studieveileder tipset ham om «Student at Risk».
– Du har to valg når du er menneskerettighetsaktivist i et land der myndighetene utøver streng kontroll. Du kan lære deg å være lydig og unngå bråk, men svikte deg selv. Eller du kan kjempe for det du tror på, men leve i livsfare. Jeg valgte det siste, for jeg vil ikke at myndighetene skal kontrollere befolkingen, sier Aman.
I perioden han har vært i Norge har den politiske situasjonen i Etiopia endret seg. Når han nå vender tilbake etter sommerferien, er det til en ny president og en forbedret politisk situasjon.
– Jeg føler meg tryggere på å dra tilbake nå, men kommer fortsatt til å være redd for at ting kan skje meg på grunn av historien min, sier Aman.
Utestengt fra universitetet
For studiekameraten Zachariah Mushawatu fra Zimbabwe er situasjonen tilsvarende. Da han dro fra hjemlandet for tre år siden, var det politiske spenninger og Robert Mugabe regjerte fortsatt på toppen. Med en ny president har ting begynt å endre seg, men Zachariah tror fortsatt det vil være vanskelig å være aktivist og at det vil ta tid før nye verdier og rettigheter kan slippe til.
Selv ble han utestengt fra alle utdanningsinstitusjoner etter at han hadde vært aktiv i demonstrasjoner som studentleder. Studietilbudet i Norge er han derfor takknemlig for, ettersom det ikke fantes flere muligheter for ham i Zimbabwe.
– Når vi samler oss globalt som aktivister og akademikere, er det ikke bare bra fordi det hjelper enkeltpersoner. Vi sender et signal til regimene om at vi er forent, vi står sammen og at det de gjør ikke er greit, sier han.
Tror på internasjonal solidaritet
Pilotprosjektet «Student at Risk» står nå i fare for å forsvinne. Siste kull ble tatt opp til programmet i høst, og dersom ikke regjeringen setter det av som en egen post på statsbudsjettet neste år, er utvekslingsavtalen over i denne omgang.
Det synes han er uheldig. Både fordi mange unge mennesker trenger beskyttelsen man får gjennom en slik ordning, men også fordi det kan bidra til å presse myndighetene til å endre seg, mener han.
– De ser at de ikke kan kneble oss. Mens de aktivt svikter oss, ønsker andre land oss velkommen. Vi kommer styrket tilbake. På sikt tror jeg myndighetene vil innse at de har mer å tape på å kjempe mot oss. Når de innser at vi står samlet på tvers av landegrenser, bidrar nok det til å presse dem mer enn de liker å innrømme, sier han.
Etterlyser sanksjoner
Rail fra Aserbadjan er enig. Samtidig sier han at han i menneskerettighetskampen også har kjempet en ensom kamp.
– Motstandsbevegelsene i Aserbadjan har stilnet. Folk har lært seg å være lydige, fordi de lærer fra tidlig alder at det lønner seg å ikke protestere og kritisere, fortviler Rail.
Han mener vestlige styresmakter kunne gått enda lenger i å konfrontere og kritisere regimet i landet han kommer fra, ved å innføre flere og varige sanksjoner.
– Jeg satte livet mitt i fare for å stå opp om demokrati og menneskerettigheter, verdier som er viktige i Vesten. Jeg skulle ønske jeg fikk mer støtte og solidaritet fra land i Europa. Da myndighetene sto opp mot meg, følte jeg meg veldig alene, sier han.
Samtidig poengterer han at «Scholars at Risk» nettopp har vært en slik solidarisk støtteordning, som for han har betydd en direkte beskyttelse og – inntil videre – et liv der han kan leve utenfor myndighetskontroll.
Familien i fare
På Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen er han foreløpig ansatt i et årsvikariat. Veien videre er usikker. Om han må tilbake til Aserbadjan, kommer han ikke ut igjen. Utreiseforbud er blant konsekvensene myndighetene har gitt ham etter at han ble svartelistet for masteroppgaven sin.
Samtidig bekymrer han seg for familien. Andre aktivister og regimekritikere har både blitt fengslet og fått trusler i familien.
– Hver gang jeg møter datteren min, må vi møtes i naboland. Det er en uholdbar situasjon som jeg skulle ønske jeg ikke befant meg i, sier han.
Zachariac Mushawatu nikker gjenkjennende. Han har selv ikke fått trusler av myndighetene, men vet om studentledere som også har satt familiens liv i fare ved å demonstrere. Dermed blir menneskerettighetskampen et vanskelig valg.
Likevel er ikke løsningen å ti stille, mener han. Da har folket tapt.
– Aldri. Aldri skal jeg stoppe kampen for et mer fritt og mer åpent demokratisk samfunn, for folket vårt og de kommende generasjonene fortjener bedre, sier han.
Ahmet Gurata sier det er viktig å ikke inngå kompromisser i rettighetskampen. En ytringsfrihet må være absolutt.
– Vi har ikke ytringsfrihet om vi bare har frihet til å skrive hva vi mener som akademikere. Hele samfunnet må kunne ytre sine meninger, uavhengig av posisjon og situasjon. Derfor er det viktig at vi slår ring om ytringsfriheten internasjonalt. Det er en universell rett, og derfor en universell kamp, avslutter han.
