«Myndighetene forvalter dette landets naturressurser. Dét har aldri gagnet befolkningen».
Slik åpner filmen «Silas», og det er hovedrolleinnehaver Silas Siakor (47) som snakker. I sin tilårskomne Land Cruiser raser miljø- og menneskerettighetsaktivisten gjennom det frodige landskapet, forbi en lastebil fullastet med tømmer, mens han forteller at hjemlandet hans er stappfullt av naturressurser som gjør Liberia svært attraktivt for utenlandske selskaper.
I filmen – som er produsert av superstjerne Leonardo DiCaprio – hevder Siakor at én million mennesker lever i områder der multinasjonale selskaper har fått lisens til å drive utvinning av naturressurser.
Filmen, som nylig ble vist under Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo, skildrer Siakors etterforskning av Ellen Johnsen Sirleaf. Det hevdes blant annet at den tidligere presidenten plasserte egne familiemedlemmer i viktige posisjoner og tildelte multinasjonale selskaper landområder, uten forankring i lovverket. Det sies ikke direkte, men antydningene om at fredsprisvinneren var involvert i korrupsjon ligger der som et slør over hele filmen.
– Jeg kan ikke peke på henne og si «du stjal så mange penger» men hun kan i hvert fall holdes ansvarlig for uvilje til å ta de som har vært involvert i mislighold av offentlige midler eller korrupsjon, sier Siakor når Bistandsaktuelt møter han på Cinemateket i Oslo.
Da hun ble president i 2006, lovet Ellen Johnson Sirleaf velgerne at hun skulle slå hardt ned på korrupsjonen. Også Silas Siakor hadde enorme forventninger til kandidaten som er utdannet ved Harvard, hadde hatt toppjobber i både FN og Verdensbanken – og som ble Afrikas første valgte kvinnelige president. Men etter tolv år er ikke miljøaktivisten særlig begeistret.
– Hun ble en stor skuffelse.
Tok kanskje for stor risiko
Silas Siakor ble for alvor kjent da han «med stor personlig risiko» ble et av de mest sentrale vitnene i krigsforbrytersaken mot Liberias tidligere president Charles Taylor. Siakor og hans organisasjon Sustainable Development Institute hadde samlet bevis for at militslederen blant annet brukte ulovlig hugget tømmer til å finansiere sin virksomhet, spesielt i nabolandet Sierra Leone.
Men hogsten tok ikke slutt med Taylors avgang. Silas mener korrupsjonen i landet Norge har lovet én skogmilliard til innen 2020 fortsatt er enorm. Bistandsaktuelt spør om han har vært redd for sitt eget liv etter å ha avdekket handlingene til en som er dømt for forbrytelser mot menneskeheten.
– Når man jobber i et land som Liberia, er akkurat dét noe man ikke ønsker å tenke på. Jeg ser at vi kanskje noen ganger tok en litt for stor risiko, men om du spør meg om jeg ville gjort det samme igjen, er svaret helt klart ja. Når man lever med at et helt folk mangler de mest grunnleggende tjenester – blir man ganske sint, og for meg ble det helt uakseptabelt.
Omringet av militser
Silas Siakor vokste opp i relativt enkle kår. Han forteller at han «vet hvordan det er å gå sulten til sengs», at han har måttet kjempe seg opp og frem. Da borgerkrigen brøt ut var han 19 år og hadde akkurat startet på en høyere utdannelse i landets hovedstad. Med krigen ble universitetet i Monrovia stengt, og Siakor endte som sikkerhetsvakt i en FN-leir for internt fordrevne i hjembyen Gbarnga. Der hadde også Charles Taylor sitt hovedkvarter.
– Å jobbe i et område som var omringet av ulike militser var vanskelig. Hver dag måtte vi forholde oss til tenåringer med våpen i hånd. Skulle man gjennom en kontrollpost, kunne man bli trakassert eller slått. Noen ble også drept. Når jeg tenker på den perioden nå, tror jeg nok jeg ble litt vant til det, at man tilpasser seg og fortrenger farene.
Han sier Liberia nå er i ferd med å lege de mest åpne sårene etter en ekstremt brutal krig.
– Samtidig er det en nervøsitet hos mange; for om vi går i riktig retning. Skal vi lykkes med videre utvikling må det slås hardt ned på korrupsjonen, og offentlig infrastruktur må utvikles.
Silas Siakor er ikke nevneverdig imponert av Ellen Johnson Sirleafs år som landets overhode, men har heller ikke stor tro på George Weah, landets nyvalgte leder. Men hvorfor valgte Liberia en tidligere internasjonal fotballstjerne til president da folket gikk til valgurnene i desember 2017?
Fotballspiller og president
– Johnson Sirleaf var velutdannet og hadde jobbet i FN og Verdensbanken. Hun var en av de beste, og var også god på å tiltrekke seg flinke folk fra diasporaen. Men når noen av disse ble involvert i korrupsjon, og hun ikke gjorde noe med det, la det grunnlaget for en oppfatning om at eliten i landet tok seg til rette.
Siakor mener mange tenkte Liberia trengte «en president med kjærlighet til landet».
– George Weah, en fotballspiller som hadde investert deler av sin personlige formue i Liberia, ble sett på som en som elsket landet sitt. Sammen med at han vokste opp i fattige kår – at mange identifiserer seg med hans bakgrunn – avgjorde det valget. Jeg tror han har et godt hjerte, men man må også ha kunnskap om politikkens kompleksitet for å styre et land. Jeg har ikke veldig høye forventninger, men foreløpig lar jeg tvilen komme ham til gode, sier Siakor.
Norge, med statsminister Erna Solberg i spissen, innledet i 2014 et samarbeid med liberiske myndigheter om bevaring av landets regnskog, etter at mange av hogst-konsesjonene ble annullert av president Ellen Johnson Sirleaf i 2012. Ifølge den norske klima- og skogsatsingen (KoS) forsvinner skog tilsvarende et område på størrelse med Nordmarka i løpet av et halvt år i Liberia, og Silas Siakor sier det «fortsatt er mye ulovlig hogst». Han stiller seg tvilende til lovligheten av de hogstlisensene som er delt ut av landets myndigheter også de siste årene.
Klar for skogsamarbeid?
– Etter mitt syn er de ulovlige alle sammen. Deler av bistanden fra Norge skal gå til å finne ut om de ble tildelt på lovlig vis . En slik evaluering kan bli viktig – for det som er helt sikkert, er at Liberias rike naturressurser fortsatt ikke kommer befolkningen til gode, sier Siakor og bruker et ferskt eksempel for å forklare:
– Et hogstselskap betalte et lokalsamfunn 50 000 dollar for å få hugge skog i «deres område». Lokalsamfunnet investerte pengene i en klinikk og en skole. Så langt; vel og bra – men da vi spurte dem om de visste at hogstselskapet tjente mellom seks og syv millioner dollar på deres skog, ble de lamslåtte. De hadde altså kalkulert inntektene fra avtalen med selskapet ut fra hva de hadde fra før – og det var jo ingenting. De følte seg, med rette, urettferdig behandlet.
Siakor mener det er viktig at Norge ønsker å bidra til å bevare regnskogen i Liberia og håper bistanden kan bidra med kapasitetsbygging i lokalsamfunn, til å styrke institusjonene som administrerer skogsektoren, og peker spesielt på at en politistyrke mot miljøkriminalitet ville vært bra. Men tror han Liberia er klar for et slikt skogsamarbeid?
– Jeg tror man må se på hvilke alternativer man har, for om man ikke investerer i et land som Liberia – i bedre styresett, i lov og orden, i kapasitetsbygging – blir det kaos. Det er ikke sikkert man oppnår akkurat de resultatene man hadde håpet i starten, at skogforvaltningen blir helt perfekt med en gang, men la oss forsøke å gjøre den bedre enn den har vært frem til nå.
