Tv-serien «Liberty» er basert på den danske forfatteren Jacob Ejersbos bok med samme tittel. «Liberty» er også er navnet på en av de lokale barene i byen Moshi, nordøst i Tanzania. Enkelt sagt skildrer Liberty to typer utviklingsarbeidere: Den kynisk korrupte og den nærmest utopisk idealistiske.
Den korrupte trikser med regnskaper, har konstant et glass whisky i hånden, antaster barnepiken og har seg med lokale prostituerte i sin hvite varebil. Den idealistiske prøver å overbevise de lokale bøndene om at deres fremtid ligger i å gå sammen i kooperativer. Men hans gode intensjoner blir ikke særlig godt mottatt, og han blir mer og mer frustrert.
Ejersbo, som døde for ti år siden, skrev «Liberty» som del av sin Afrika-trilogi, inspirert av egne opplevelser som bistandsbarn i Tanzania på 80-tallet. Han skriver nådeløst om foreldre som er mer opptatt av cocktail-selskaper og «å redde verden» enn å bry seg om sine egne barn. Dette er også et viktig tema i tv-serien, som er laget av den danske filmskaperen Asger Leth.
«Eksplosjonsdramatikk som kan måle seg med det beste av dansk TV-dramatikk som noensinne er laget», skrev avisa Jyllandsposten da serien ble vist på dansk fjernsyn i februar. Også i andre danske medier er tv-serien blitt lovprist.
Bistandsaktuelt har tatt en prat med fire bistandsarbeidere her i Norge for å høre hva de syns om «Liberty». De har alle vært bistandsbarn i utviklingsland på 70-80-tallet, og de har i voksen alder endt opp med å jobbe i samme bransje selv.
– Alt det verste konsentrert
– Jeg syns serien er underholdende, et godt drama og en interessant tidskoloritt. Den er godt filmet med fine bilder. Og både boka og serien viser tydelig hvor vanskelig det er å oppfylle de forventningene man reiser ut med, sier Marte Lia Torskenæs i Norad, som både har lest Ejerbos bøker og sett hele tv-serien på dansk fjernsyn.
Torskenæs tilbragte store deler av barndommen i Sudan og Madagasker, med foreldre i bistandsindustrien. I sitt eget profesjonelle liv har Torskenæs mer enn 15 års erfaring fra både i FN-systemet, Norad og UD – blant annet utstasjonert på ambassaden i Colombo, Sri Lanka.
– Jeg kjenner helt klart igjen noen av karakterene – eller karaktertrekkene – fra mange forskjellige settinger jeg har vært borti. Men her blir det verste av alt konsentrert i et lite mikrokosmos. Du møter kun de ekstremt korrupte og de ekstremt naive, mens det er jo stort sett normale mennesker i denne bransjen – som i alle andre bransjer.
Karikerte personer
Norad-rådgiveren mener tv-serien skaper et overdrevent negativt bilde av bistandsbransjen, enten vi snakker om 80-tallet eller i dag.
– Vi skal ikke underslå at det er problemer med korrupsjon, overgrep og maktmisbruk også i vår bransje. Det har jo ikke minst kommet fram i den siste tidens fokus på #MeToo og en rekke overgrep begått av bistandsarbeidere. Men det er ikke hele historien...
TV-serien «Liberty» skildrer et bistandsmiljø preget av kynisme, maktmisbruk, utroskap og moralsk forfall. Connie Nielsen og Magnus Krepper spiller ekteparet Katrina og Jonas, som driver et sagbruk støttet av svenske bistandsmidler. Foto: Danmarks Radio
– Hva tror du vanlige folk vil tenke om bistandsbransjen etter å ha sett «Liberty»?
– Jeg tror de vil få et feil inntrykk av hvordan bistandsbransjen var og er. Det er klart vinkling og fokus er valgt med kunstnerisk frihet. Men jeg syns det er synd at serien ikke får frem samme dybde i persongalleriet som boka. Jeg savner for eksempel en tydeligere stemme fra bokas tanzanianske hovedperson, Marcus, som er bærende for bokas prosjekt.
– Boka er noe annet enn en hvit fortelling fra Afrika, mens tv-serien bare blir nok en historie om misbruk av penger og makt. Jeg skulle ønske tv-serien ikke var fullt så «eksotisk», spekulativ og karikert, sier Torskenæs.
Norad-eksperten minner samtidig om at dette ikke er en dokumentar eller en virkelighetsberetning, men fiksjon.
Dansk filmskaper: – Jeg har ikke ønsket å skade bistandsbransjen
– Expat-miljøer kan være små helveter
For Norsk Folkehjelps Svein Olaf Evjen Olsen er «Liberty» mer enn en fiktiv eventyrfortelling. Han og hans fem søsken vokste opp i Tanzania på 60- og 70-tallet, med besteforeldre og foreldre som bygde sykehuset Haydom i et område sør-vest for Arusha.
Olsen sier han kjenner seg igjen i veldig mye av det «Liberty» skildrer.
– «Liberty» beskriver mange steder som jeg kjenner godt, og dessverre også en del mennesketyper jeg kjenner til. Expat-miljøer kan være små helveter, spesielt for barn som vokser opp i slike miljøer, sier han til Bistandsaktuelt.
Svein Olsen har allerede sett første episode av tv-serien og mener både bøkene og filmatiseringen av «Liberty» gir gode personskildringer av det rotløse livet til bistandsarbeiderne og deres barn.
– Jeg syns det jeg har sett så langt er hardtslående, autentisk og veldig godt laget. Og jeg syns tv-serien veldig godt fanger stemningen fra bøkene og det Jacob Ejersbo forsøkte å formidle, sier Svein Olsen.
Olsen savner ikke mer dybde og nyanser i beskrivelsene av personer og miljø.
– Jeg har aldri oppfattet at Ejersbo forsøkte å presentere en nyansert og dyptloddende debatt om bistand. Bøkene handler mer om hans opplevelse, som nok er presentert gjennom et forstørrelsesglass for å få frem de mørke strømningene han opplevde og møtte, sier eksperten fra Norsk Folkehjelp
Også Olsen har sett de mørke sidene av bistandsbransjen, og ble i ungdomstiden både provosert og deprimert av å se oppførselen og holdningene til noen av bistandsarbeidere han møtte, forteller han.
– Det er både realistisk og sant det som blir sagt i den første episoden: «Her kan man legge til side moralske holdninger fra Danmark». Dette gjelder for eksempel når det er snakk om å kjøre i alkoholrus... Jeg ble også veldig provosert av å møte folk som mente at «ingenting skjer hvis ikke en hvit mann er involvert».
Rotløshet
«Liberty» handler også om oppveksten til to unge gutter: En ung danske som ønsker å være mest mulig afrikaner, og en ung mann fra Tanzania som drømmer om Europa. De har de samme drømmene, men med motsatt fortegn.
– Hovedpersonene driver virkelig ned langs elven med sine demoner, både kroppslig og psykisk. De er nærmest dømt til å ikke klare seg. De er fanget for bestandig mellom verdener. Det er skremmende nært opplevelsen noen av oss hadde av å ikke egentlig passe inn noe sted.
Olsen forteller om hvordan hans egen oppvekst gjorde han rotløs. Han og hans fem søsken gikk på flere ulike internatskoler i Tanzania og Kenya, akkurat som den danske hovedpersonen, Christian. Og som ung byttet Svein Olsen skole hele ni ganger på elleve år.
Vokste opp i en boble
– Selv om vi vokste opp på landsbygda, lekte med lokale barn og lærte å snakke swahili, så følte vi oss aldri hundre prosent hjemme. Og da jeg kom tilbake til Norge som 17-åring snakket jeg dårlig norsk og ble på en måte innvandrer i egen kultur. Jeg følte meg fremmedgjort uansett hvor jeg var, sier Olsen.
I «Liberty» går de fleste av ekteskapene i oppløsning, av ulike grunner. Mye handler om å miste fotfeste og moralsk kompass, mener Svein Olsen og forteller at han selv, som voksen, var livredd for å stifte familie. Han måtte gå i terapi for å bearbeide ungdomstiden og klare å slå seg til ro.
– I de viktige formative årene manglet vi de voksne tilstede i livene våre. Vi var ofte 20-30 unge på samme sovesal, med kun én voksen «husmor» eller «husfar» til å passe på. De fleste gikk det bra med, men jeg så at noen av mine medelever skled ut, uten at de fikk skikkelige korrektiv fra voksne. Det var mye utprøving av stoff, alkohol og mange havnet i prostitusjonsmiljøet downtown.
Olsen sier han følte at de vokste opp i en boble, der de også var fremmedgjorte fra samfunnet rett utenfor porten på internatskolen. Men opplevelsen var ikke negativ for alle, understreker han.
– Møtet med livet utenfor porten kunne ofte være et møte med skyggesiden, slik vi ser mye av i «Liberty». Men man kunne også være ekstremt heldig og møte flotte lokale mennesker gjennom idrett og kulturelle arrangementer, og mange kan nok også si at de har fått med seg en stor kulturell rikdom videre i livet som «third culture kids».
Charlie Karumi og Anton Nikolaj Hjejle i rollene som vennene Marcus og Christian. Den ene drømmer om et liv i Europa. Den andre ønsker å bli så afrikansk som mulig. Foto: Danmarks Radio
Store endringer siden 80-tallet
Olsen endte selv opp med å jobbe i bistandsbransjen og har selv tatt med sine egne to barn og kone ut i verden. Men mye har forandret seg siden 80-tallet, understreker han.
– På den tiden var bistandsarbeidet mye mer preget av operasjonell tilstedeværelse. Det var mange flere ex-pats som ble sendt til utviklingsland og levde i sine bobler. I dag er det færre som sendes ut, og de som er ute forholder seg i mye større grad til lokale partnerorganisasjoner og myndigheter. Det er ikke lenger de hvite bistandsarbeiderne som gjør jobben på bakken.
Broren til Svein Olaf Evjen Olsen sier seg enig. Odd Evjen har, i likhet med broren, endt opp i bistandsbransjen – på tross av utfordringene han opplevde som bistandsbarn. Evjen har i mange år jobbet for Kirkens Nødhjelp, både ute og hjemme.
– Som broren min, syns jeg «Liberty» gir en riktig tidskoloritt. Men det har skjedd en dramatisk endring i tenkingen rundt bistandsarbeidet, sier Evjen.
– Det er ikke lenger den utenforstående som kommer for å endre. Vi sender ikke lenger ut mange folk som skal «løse alt». Og det er helt andre krav til å reise ut nå, både når det gjelder sikkerhet og etikk. Alle som reiser ut for Kirkens Nødhjelp må for eksempel signere en «code of conduct».
Paralleller til dagens bistandsmiljø
Evjen mener likevel at «Liberty» har noen paralleller til dagens bistand som «ikke kan feies under teppet». Og han syns det er relevant å vise til alt som har kommet fram om bistandsbransjen i kjølvannet av #MeToo.
– Noen av de samme utfordringene ligger der fortsatt i dag når det gjelder å ikke tråkke over egne og andres grenser. Jeg vil ennå tro at den kulturelle overgangen fra å leve et vanlig middelklasseliv i Norge til et liv i luksus, i forhold til omgivelsene, der du har tjenere, hushjelp og barnepike – det gjør noe med deg, sier Odd Evjen.
– Og under andre himmelstrøk hvor det lett utvikles assymetriske maktrelasjoner med rot i ulik status, ulik tilgang på penger og ulike forhold til verdinormer er det fortsatt lett å trå feil i forhold et grunnleggende etisk kompass.
Odd Evjen (på bildet) og broren Svein Olaf Evjen Olsen vokste opp som bistandsbarn i Tanzania på 70-tallet, og sier de kjenner seg igjen i TV-serien "Liberty". Begge har fulgt i foreldrenes fotspor i jobber for Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp. Bildet er tatt på oppdrag i Somalia.
Positive opplevelser
Tidligere ambassadør til Tanzania, Ingunn Klepsvik, tegner et mindre dystert bilde av bistandsbransjen og «expat»-livet. Hun har selv jobbet ute med sine tre barn med på lasset i lange perioder siden tidlig på 70-tallet – på oppdrag for Fredskorpset og som norsk diplomat – i land som Kenya, Zambia, Nicaragua, Venezuela og Tanzania i to perioder.
– Jeg vil ikke fremstå prektig og belærende og påstå at jeg ikke kjenner til noe av det Ejersbo skriver om. Det er ingen tvil om at det fins nordmenn og dansker som har tatt seg til rette på en måte de ikke ville gjort hjemme. Men det har aldri vært mitt hovedinntrykk, sier Klepsvik.
Det fins mange forskjellige opplevelser av å komme til Afrika, understreker den pensjonerte ambassadøren.
– Jeg tror «Liberty» kan være en realistisk beskrivelse, men for oss var det å reise til Afrika en veldig positiv opplevelse, der barna gikk på skole med lokale barn og hadde mange gode og likeverdige lokale venner.
Mindre ubalanse
Også Klepsvik understreker at mye har endret seg i bistandsbransjen siden 70-80-tallet. Hun mener at det ikke på langt nær er den sammen ubalansen mellom giver og mottaker som det var på den tiden.
– Det fins nå mange flere velutdannede og dyktige fagfolk lokalt, det er mange flere afrikanere i sentrale stillinger internasjonalt, og afrikanerne er blitt mye mer selvbevisste. De har større kritisk sans i forhold til både USA og Europa. Det er stadig mer økonomisk samarbeid mellom afrikanske land. Og kineserne er tungt inne på en annen måte, som et slags korrektiv til den vestlige bistanden, forklarer Klepsvik.
Det er fortsatt en ubalanse der, mener hun. Men den er basert på økonomi, og ikke kultur eller rase.
– Den samme ubalansen ser du nå mellom rike og fattige afrikanere. Mange prøver å framstille det som om det er fargen som er den skillende faktoren. Det er det ikke. Det er økonomien som skaper ubalanse og er avgjørende for at noen mister grepet.
Frykter ikke at bransjen svertes
«Liberty» levner bistandsbransjen liten ære. Det er de alle enige om, de fire bistandsarbeiderne Bistandsaktuelt har snakket med. Men de frykter likevel ikke at bransjen som helhet vil få et dårligere rykte på grunn av tv-serien.
– Serien vil sikkert gi næring til de som i utgangspunktet er negative til bistand. Men bakteppet er jo at støtten til bistand er høy i den norske befolkningen, og jeg tror ikke denne tv-serien vil gjøre stor skade, sier Norads Marte Lia Torskenæs.
– Den gode bistanden tåler denne serien. Vi tåler den ærlige samtalen om utfordringer. Og hvis vi beveger oss bort fra en mindre gruppe som uansett vil være skeptisk, har folk flest nok kunnskap og vet det er en seriøs bransje, mener Odd Evjen fra Kirkens Nødhjelp.
Han mener også at internasjonal solidaritet ligger i den norske folkesjelen.
– Men dette er et «arvesølv» som stadig må pusses av nye generasjoner og tilpasses nye tider, poengterer Evjen.
– Tv-serien kan nok bidra til å forsterke noens fordommer. Samtidig vil serien forhåpentligvis reise en konstruktiv debatt. Og det vil helt sikkert komme indignerte reaksjoner fra folk i bistandsbransjen, som vil skynde seg å presisere at verden og bistandsindustrien har endret seg, sier ringreven fra Norsk Folkehjelp, Svein Olsen.
– Jeg kjenner utrolig mange fine mennesker fra min tid som bistandsarbeider i Afrika . Men ville jo blitt en kjedelig tv-serie hvis den bare handlet om oss helt normale folk, ler pensjonisten Ingunn Klepsvik.
Les mer:
Ingunn Klepsvik har mer enn 40 års erfaring med bistandsarbeid og bodde i Tanzania i to omganger, sist som Norges ambassadør (fra 2010-2014). Hun tegner et hyggeligere bilde av bistandsbransjen enn boka og TV-serien "Liberty".
