Det er klare bevis på at sosiale støtteordninger – stadig oftere i form av kontantoverføringer – er svært effektive verktøy i den globale kampen mot fattigdom, konkluderer rapporten. Land som har et godt utbygget nett av sosiale støtteordninger viser raskere framgang enn andre land.
Eksempler på sosiale støtteordninger er kontantoverføringer (cash transfers), utdeling av varer (som mat, medisiner og innsatsvarer), sysselsettingstiltak i offentlig regi og gratis skolemat.
Gir resultater raskt
– I en ustabil verden er det sterke bevis for at sosiale velferdsprogrammer kan hjelpe til å bygge fattige familiers motstandskraft og reduseres deres fattigdom. Dette gjør slike tiltak til et sentralt verktøy i å skape rask utvikling i landene, sier Annette Dixon som er nestleder i Verdensbankens avdeling for Human Development i en pressemelding.
Hun viser til at fattige mennesker uten sosiale støtteordninger kan bli enda fattigere når de møter ulike typer kriser. Eksempler på kriser kan være dødsfall i familien, konflikter som følge av politisk uro eller sjokk skapt av naturens luner.
– I slike situasjoner kan de fattige ende opp med å bli enda fattigere. De vil ofte måtte selge unna eiendeler eller måtte ta opp enda mer lån, sier Dixon.
Mindre sosial ulikhet
Målgruppen er fattige og sårbare husholdninger. Tiltakene fører også til redusert sosial ulikhet og har redusert «fattigdomsgapet» med rundt 45 prosent. Effektene kan være betydelige også selv om mennesker ikke kommer over de inntektsmålene som er satt for fattigdomsgrensen. Konklusjonene gjelder både for fattige land og mellominntektsland.
Forskerne bak rapporten State of the Social Safety Nets 2018 har målt velferdsordningenes påvirkning av fattigdomsnivåene. Målingene er basert på offentlig statistikk fra 142 land og husholdningsundersøkelser fra 96 land. Mottakernes velferdsnivå er sammenlignet med hva det ville ha vært om de ikke hadde mottatt noen støtte.
Blant husholdninger som har kommet seg ut av ekstrem fattigdom har hele 36 prosent gjort det som følge av sosiale støtteordninger, konkluderer rapporten. Dette tilsvarer omlag 50 millioner mennesker, ifølge Verdensbanken. (Rapporten baserer seg her på informasjon fra 79 land. Ekstrem fattigdom tilsvarer en inntekt på under 1,9 dollar per dag.)
1,5 prosent av BNP
Utviklingsland og land med overgangsøkonomier bruker i gjennomsnitt om lag 1,5 prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på ulike typer sosiale velferdsprogrammer. Mange land bruker imidlertid en høyere andel fordi de ser virkningen programmene har i å redusere fattigdomsnivået, heter det i rapporten.
Land i Afrika sør for Sahara og Asia er blant de som har introdusert større sosiale velferdsprogrammer («flagship programs») og som nå raskt utvider deres rekkevidde. Tanzanias Productive Safety Net Program har økt sin dekning fra 2 til 10 prosent av befolkningen på bare to år. Det skjedde fra 2014 til 2016. Et annet eksempel er Senegal der det nasjonale kontantstøtteprogrammet er utvidet fra å dekke 3 til 16 prosent av befolkningen. Dette har skjedd på bare fire år.
På Filippinene har et program for behovsprøvet kontantstøtte økt sin dekning fra 5 til 20 prosent av befolkningen siden 2010.
Kenya innfører alderstrygd
Bistandsaktuelt har nylig beskrevet hvordan ulike sosiale trygdeordninger sprer seg i afrikanske land. Zanzibar var det første landet i Øst-Afrika til å innføre en ordning for alderstrygd. Mens Kenya har vedtatt å innføre en alderstrygd på nasjonalt nivå i år, er Uganda i gang med å utvide sitt alderstrygd-system.
Selv om det har skjedd en utvidelse av sosiale velferdsordninger i flere land, er det fortsatt slik at mange fattige og sårbare mennesker ikke mottar noen form for offentlig støtte, skriver forfatterne av State of the Social Safety Nets 2018.
Rapporten anslår at om lag 2,5 milliarder mennesker i verden er dekket av sosiale ordninger, hvorav 650 millioner tilhører gruppen de 20 prosent fattigste. I lavinntektsland er det bare en av fem som er dekket av en eller annen form for sosial støtteordning. Det er også slik at land med høy risiko for naturkatastrofer ofte har en lavere dekningsgrad enn andre land, framgår det av rapporten.
IKT-teknologi, folkeregistre og ID-kort er sentrale elementer i utformingen av store nasjonale velferdsprogrammer i en rekke utviklingsland. Foto: Sofi Lundin
