Ang er professor i statsvitenskap ved University of Michigan og forfatter av «How China escaped the poverty trap». I den kritikerroste boka kommer hun med nye perspektiver på det «kinesiske mirakelet». Ang, som nylig besøkte Oslo, argumenterer for at det er mye andre utviklingsland kan lære av veksten i Kina, men at lærdommen er annerledes enn det mange eksperter og økonomer tidligere har argumentert for.
I arbeidet med boka brukte Ang mye tid på å reise rundt i Kina og intervjue eldre byråkrater, lokale ledere og grûndere. Hun fikk dem til å fortelle om hva som faktisk skjedde i tiårene hvor Kina gikk fra å være et svært fattig land til verdens nest største økonomi.
– Det er skrevet en masse bøker om Kinas vekst og utvikling. Hvorfor ville du skrive en bok om dette?
– Min motivasjon var i utgangspunktet svært enkel. Jeg ville løse det evige høna eller egget-spørsmålet i utviklingsfaget: Hva er det som kommer først: gode institusjoner eller økonomisk vekst. Jeg oppdaget at jeg ikke kom noe nærmere et svar på dette spørsmålet hvis jeg brukte de tradisjonelle metodene og den tradisjonelle rettlinjede måten å tenke på som jeg var opplært i. Man kan ikke løse et ikke-linært problem ved å tenke linært. Jeg måtte derfor tenke nytt rundt begrepet utvikling, finne nye begreper og bruk dette på Kina.
Fattigere enn Tsjad i 1980
– Så hvordan klarte Kina å unnslippe «fattigdomsfellen»?
– Før jeg svarer på det tror jeg det er viktig å understreke hvor fattig Kina faktisk var for 30-40 år siden. I 1980 var Kinas inntekt per innbygger lavere enn i Bangladesh, Malawi og Tsjad. Samtidig hadde Kina hatt flere tiår med stor politisk og sosial uro bak seg. Statsstrukturene og byråkratiet var var nærmest ødelagt. Blant annet på grunn av Kulturrevolusjonen, en tid som diktatoren Mao Zedong selv beskrev som «full borgerkrig». Og mange av de som fortsatt jobbet i byråkratiet var plassert der av politiske grunner, ikke fordi de var kompetente. Så Kinas utgangspunkt var langt fra det beste.
– Og dette ville Deng Xiaoping rydde opp i?
– Deng var en pragmatisk leder. Han så tydelig at Kina var nødt til å skaffe folk mat på bordet og modernisere økonomien. Samtidig ville han at partiet skulle beholde makten. Det er komplekse grunner til den kraftige veksten i Kina og store lokale variasjoner. Men veldig forenklet kan man si at myndighetene satte rammene for utviklingen, men lot det være et stort rom for improvisasjon og ulike lokale løsninger. Det er det jeg i boka kaller «styrt improvisasjon». I Kina førsøkte man ikke å kopiere vestlige institusjoner, men man tok utgangspunkt i de «svake» instruksjonene man selv hadde og forsøkte å få de til å fungere så effektive som mulig. Så lederne, som tidligere hadde styrt gjennom kommandoer og diktater, bestemte de overordnede reglene og rammene. Men de lot det samtidig være stort rom for lokal improvisasjon og eksperimentering.
Snudde svakheter til styrke
– Kan du forklare litt mer om hvordan man i Kina brukte «svake institusjoner» til å utvikle markeder?
– For eksempel: Kinesiske kystbyer, hvor mye av den første veksten i Kina skjedde, hadde på 1980-tallet ikke «rule of law» og de hadde ikke et profesjonelt byråkrati. De manglet de «gode institusjonene» som ofte blir ansett som en forutsetning for økonomisk utvikling i fattige land. Men de brukte det de hadde: byråkratiet hadde omfattende personlige nettverk og disse nettverkene ble brukt til å finne investorer. Byråkrater og partifolk ble belønnet personlig hvis de skaffet investorer. Og de brukte en styrke ved de kommunistiske systemet: evnen til å mobilisere. Ved å utnytte de ressursene de faktisk hadde fikk de tatt de første viktige skrittene i utviklingen.
– Så de snudde på en måte sine svakheter til styrker?
– Ja, på en måte. Poenget er at de startet med å bruke de systemene og institusjonene de faktisk hadde, ikke i hva de «burde» hatt. Og det er her jeg mener både utviklingsland og de som jobber med utvikling kan lære noe av utviklingen i Kina. Nemlig at man bør ta utgangspunkt i de institusjonene som eksisterer, tillate lokal eksperimentering og variasjon. Vi bør ikke tro en bestemt modell for utvikling passer i alle sammenhenger og at utvikling skal se likt ut overalt. I rike land glemmer man ofte at de «sterke» institusjonene man har er et resultat av tidligere utvikling, men at de ikke nødvendigvis er de samme institusjonene som startet utviklingen. Å bygge nye markeder er ikke det samme som å bevare etablerte markeder.
Nolywood og Kina
– Betyr det at utviklingsland bør kopiere Kinas ?
– Nei. At man lærer fra Kinas erfaring, betyr ikke at man skal kopiere bestemte typer politikk eller praksiser som ble brukt i Kina. Som for eksempel store industriparker. Selv i Kina fungerer ikke slik industrielle parker alltid, fordi man er avhengig av den rette konteksten for at de skal fungere. Det andre land bør lære av Kina er hvordan en reformvennlig regjering la til rette for effektive tilpasninger og lokalt formet utvikling. Kinas vekst bør gi andre utviklingsland troen på at det er mulig å bruke egne «hjemmeavlede" institusjoner til å starte markeder, selv om disse institusjonene ikke nødvendigvis er kopier av de institusjonene man finner i rike land.
– I boka di skriver du blant annet om den nigerianske filmindustrien – hva har Nollywood med utviklingen i Kina å gjøre?
– I mange afrikanske land har man ikke en sterkt stat som kan sette rammene for utviklingen, slik man har hatt i flere øst-asiatiske land. Men man kan finne lommer med utvikling hvor lokal kreativitet og et «svakt» utgangspunkt har skapt vekst. Nollywod er et godt eksempel på en industri som utviklet seg mot alle odds, i dag er filmer fra Nollywood Nigerias nest største eksportindustri etter olje. På 80-tallet hadde Nigeria knapt en filmindustri og intellektuelle rettigheter var svært dårlig beskyttet. Hjulpet av blant annet billig tilgang til videokassetter fra Asia begynte Nollywood å lage mange og svært billige filmer. Piratkopier av filmene som ble spredd via uformelle nettverk. Nettopp det at de ikke trengte å ta hensyn til rettigheter og at de spredde filmene uformelt bidro til at de kunne ta det viktige første skrittet. De brukte det som var en «svakhet» - spredning av piratkopier – til en styrke. Det at man kan utvikle nye markeder ved å bruke normativt «svake» institusjoner er et viktig aspekt ved utvikling som vi har enten ignorert eller oversett lenge.
– Kina er i dag en stadig viktigere global utviklingsaktør. Se man spor av Kinas egne erfaringer i måten de driver sin utviklingspolitikk på?
– Jeg tror det er mange som ikke skjønner at man i Kina fortsatt jobber med å forstå sin egen utvikling. Man antar at siden Kina er et autoritært regime så har de hatt full oversikt og forståelse av sin egen utvikling fra starten av. Men faktum er at det har vært en veldig gradvis og improvisert prosess, det er vanskelig å peke på en bestemt suksessfaktor. Jeg håper at min bok kan være med på å bidra til å øke forståelsen. Slik at Kina i sin utviklingspolitikk vektlegger de rette aspektene ved sine erfaringer: nemlig at pragmatisme er viktigere enn kommandoer og streng kontroll. At fleksibilitet og lokal tilpasning er viktig. Og at det er viktig at staten eller andre utviklingsaktører setter rammer, men samtidg tillater stor grad av eksperimentering, sier professorer Yuen Yuen Ang.
