– Vi har bevisst unngått å være veldig synlig. Deltakerne har ikke vært spesielt interessert i offentlig oppmerksomhet. Etter hvert har noen av dem begynt å føle seg tryggere, men flere ønsker fremdeles å holde seg i bakgrunnen, forklarer Norads Lise Stensrud.
Hun er fagdirektør ved Norads Avdeling for økonomisk utvikling, likestilling og styresett. De siste ni årene har hun hatt ansvar for å koordinere møtene i det eksklusive nettverket av korrupsjonsjegere fra hele verden. De kommer fra etterforsknings- og påtalemyndigheter, antikorrupsjonsbyråer og også sivilt samfunn.
Truet på livet
– Det er mange av medlemmene i nettverket som opplever store utfordringer. De trues på livet, og ett av medlemmene fra Nigeria har nylig opplevd to mordforsøk, forteller fagdirektøren.
– Ofte er sakene det jobbes med å avsløre så store at motkraften blir enorm.
De 18-20 deltakerne blir håndplukket av Norad uten noen form for godkjenning fra andre myndigheter, forteller hun videre. Nettverket er først og fremst etablert for at det skal fungere for de som deltar, som støtte i arbeidet de utfører – både profesjonelt og moralsk.
– Presset er ofte vanskelig å takle. Medieteknikk og hvordan håndtere journalister et tema som blir mye diskutert. Motparten har jo alltid medietrening og PR-folk rundt seg, så det er viktig for også for dem som jobber med å «ta de store fiskene» å være forberedt på mediekjøret, forteller Stensrud.
De ubestikkelige
Medlemmene av nettverket har alle erfaring fra etterforskning og påtale av store korrupsjonssaker. De er personer som har relevant erfaring og kunnskap å dele med de andre i nettverket – og de må være til å stole på. De må selv være ubestikkelige, understreker Stensrud.
– Samarbeidet er basert på mye tillit. Hvis det kommer råtne egg, er vi kjørt.
Dette er et spesielt, «helt atypisk» prosjekt, forteller hun videre. I det store og hele koster det ikke mye penger, kun rundt én million kroner i året.
– Det regnes som et lite prosjekt, som i stor grad er basert på dedikasjon og frivillighet fra deltakernes side. Likevel har kontakten mellom medlemmene i flere tilfeller hatt stor betydning i opprullingen av korrupsjonsskandaler.
Bidro i Italia og Hellas
– De som jobbet med ENI-saken i Italia har sagt at kontakten med korrupsjonsnettverket var forløsende. Ellers organiserte vi et par mer åpne møter i Aten under finanskrisen i Hellas. Da var det en helt enorm interesse både blant studenter og folk fra rettsvesenet, som dommere og aktorer fra alle rettsinstansene, sier Stensrud.
Påtalemyndighetene i Hellas hadde arrestert en del politikere, og var ute etter penger og kontoer i utlandet. De var ute etter å få fryst kontoene, og det hadde de ikke lykkes i. De hadde heller ingen uformelle kontakter som kunne gi dem den informasjonen de trengte, for at det skulle gå, forklarer hun.
– Og da hadde vi Eva Joly der og andre som kjenner hele den internasjonale bankstrukturen. Det manglet også reell kunnskap om hvordan man skal gå fram med formell rettsanmodninger for å få tilgang på kontoer og informasjon. Og den uformelle kontakten var nærmest fraværende. Etter det møtet har det løsnet for mange av de som sitter og etterforsker.
Petrobras-skandalen
Lise Stensrud nevner også den store korrupsjonsskandalen i Brasil, som blant annet involverte det brasilianske oljeselskapet Petrobras. To av etterforskerne i den såkalte «Lava Jato/Car Wash»-saken er med i korrupsjonsjegernettverket. Saken hadde enorme forgreininger til mange land, også til Norge.
– Det er jo slik at en rettsanmodning må gå gjennom en rekke formelle kanaler. Men for å gjøre det må du ha en viss tillit til at systemet fungerer, at anmodningen bli agert på når den når et annet land. Selv om mottaker er profesjonelt forpliktet, så havner ofte anmodninger fra andre land på bunnen av arbeidsbunken. Men når du har en uformell kontakt med de som er mottakere på den andre siden, viser det seg at prosessen går lettere.
De som etterforsket Petrobras-skandalen var helt avhengige av å ha en god strategi for å samarbeide med etterforskere og påtalemyndigheter i en rekke andre land, poengterer Stensrud.
– Derfor var den uformelle kontakten gjennom korrupsjonsjegernettverket svært nyttig for dem. De fikk kunnskap om hvem de skulle kontakte og sikret seg at bevisene de hadde havnet på rett sted.
Det samme sa også den brasilianske korrupsjonsjegeren Orlando Martello jr. da han besøkte Norad tidligere i sommer. Ifølge Martello jr. var det internasjonale samarbeidet en avgjørende for at flere store internasjonale aktører ble tatt.
Mafiaenes motstykke
– Korrupsjonsnettverket er på en måte et slags «anti-mafianettverk»?
– Ja, Eva Joly sa det veldig tydelig: «Hvorfor skal ikke vi ha vårt nettverk, når de kriminelle har sine nettverk». Det var en tanke bak om hvordan vi kunne jobbe bredt og mer uformelt, sier fagdirektøren fra Norad.
Og i dette uformelle nettverket er det er kanskje "litt sårt for noen" at det ikke nødvendigvis er sjefene som deltar, tilføyer hun. Øverste sjef i antikorrupsjonsbyrået, øverste leder for påtalemyndighetene eller sjefen for økokrim er ikke selvfølgelige deltakere.
– Det er de som de facto er doers, det er de vi vil ha inn. De er den kunnskapen de besitter det er etterspørsel etter. Vi vil ha de som helt konkret «baler med ting», de som virkelig kan dele praktiske råd, understreker Norads fagdirektør.
Og de vil ha de som kan virkelig kan nyttiggjøre seg av kontakten med de andre, legger hun til.
– Vi inviterer de som helt tydelig har behov for den kontakten. Juan Carlos Cubillo som deltar fra Costa Rica er for eksempel helt tydelig på at uten nettverket så hadde han ikke klart å fullføre saken mot den tidligere presidenten i landet. Fordi han fikk innpass og navn til folk han kunne gå til i andre land.
Gjennom samarbeidet med U4, et internasjonalt ressurssenter for antikorrupsjon, prøver Norad å gjøre noen av erfaringene fra korrupsjonsjegernettverket mer tilgjengelig for offentligheten, forteller Lise Stensrud.
– Møtene våre følges av U4, som gir en mulighet til å publisere og spre erfaringene bredt som et felles gode. Blant annet ble det nylig publisert ett dokument om «how to work in a hostile court environment»,som blant annet gir råd om hvordan du skal forholde deg i situasjoner der du blir truet på livet eller noen prøver å påvirke etterforskningen.
Som pesten
– Er korrupsjonen vår tids pest?
– Korrupsjon har alltid vært en pest. Men den nye globale finansstrukturen har gjort det enda mer komplekst og vanskelig å oppdage og etterforske.
– Ofte blir ikke hvitsnippforbrytere sett på som «så ille» som andre typer forbrytere... Kan du si noe om hvordan korrupsjon rammer vanlige folk og de mer sårbare i verden?
– Vi trenger definitivt flere studier som både sier noe om «kostnadene av korrupsjon» og også hva som virker. Og her har vi også en informasjonsjobb å gjøre. Vi bør få en bedre forståelse for hvordan korrupsjon påvirker den enkelte, og få folk til å forstå hva kapitalflukt og skatteunndragelser betyr i tapte inntekter for et land – hvor mange skoleplasser, hvor mange flere mennesker kunne fått tilgang på rent vann, hvor mange vaksiner etc.
– En ting som provoserer enormt er for eksempel at selskaper som Google, som tjener milliarder på å operere i så og si alle land, ikke betaler en krone i skatt til noen. Og det helt lovlig, sier Stensrud.
Man kan også spørre seg om hvorfor vi skal ha et «Olje for utviklingsprogram» eller «Skatt for utvikling» om ikke inntektene som genereres kommer hele folket til gode, legger hun til.
– Det er viktig å sørge for at ingen urettmessig forsyner seg av fellesgoder. Anti-korrupsjonsarbeidet er derfor en nødvendighet for å sikre at annen bistand som genererer økonomiske ressurser lykkes med målsetningen om fattigdomsreduksjon.
Å flytte fjell med teskje
I en informasjonsfilm produsert av Norad sier et av medlemmene i korrupsjonsnettverket at det å drive anti-korrupsjonsarbeid er «som å flytte fjell med en teskje». Og for et par år siden kom Riksrevisjonen med en knusende rapport som mente bistanden til anti-korrupsjonsarbeid hadde liten effekt;
– Er det i det hele tatt noe vits i å prøve å utrydde pesten?
– Ja, det kan du si. Hvis målet er å utrydde korrupsjon i verden, så har vi ikke lykkes, og vil aldri lykkes. Men det er utvilsomt vanskelig å måle effekten av anti-korrupsjonsarbeidet.
– En annen utfordring er at vi tror at kompetansebygging, utdanning, åpenhet og innsyn er viktig. Men så ser vi ofte at de som tilegner seg kunnskap og bruker åpenheten møter stor motbør, og ofte avsettes eller forfølges. Eller at politikere prøver å påvirke etterforskning og rettsaker, og hvor de som står i fronten ikke bare trues med å miste jobben, men at også deres sikkerhet er i fare.
– Må forsøke
– Så hvorfor gi bistand på dette feltet til land der vi ser at korrupsjonen bare fortsetter uansett?
– Det vi kan gjøre er å besvare henvendelser om faglig støtte og bistand til de som ønsker å gjøre noe med korrupsjonen. Vi må bruke de åpninger som finnes når viljen er tilstede. Jeg tror ikke det nødvendigvis er riktig å gå fra samarbeidet når våre partnere møter motbør, men vi må kanskje endre tilnærming og redusere forventingene når den politiske viljen svikter, sier Stensrud.
Hun mener videre at vi må våge å sette anti-korrupsjon høyere opp på den politiske agenda.
– Norge frontet en resolusjon på storskala-korrupsjon under statspartskonferansen på FN konvensjonen mot korrupsjon i november i fjor. Og Norge vil fram mot neste statspartskonferanse følge opp med noen konkrete saker i samarbeid med andre land.
Norge inngår blant annet et samarbeid med UNODC, FNs kontor for narkotika og kriminalitet, om faglig bistand til land «som følger opp forpliktelsene i konvensjonen, og som ønsker å bekjempe korrupsjon». Et sentralt element i dette samarbeidet er tilbakeføring av stjålne verdier til utviklingsland, forteller fagdirektøren i Norad, Lise Stensrud.
– Dessuten må vi uansett forsøke å bremse og begrense korrupsjonen i verden. Det er ressurser som tappes og som skulle teoretisk kunne bli brukt til utvikling. Hvis ikke sier vi jo bare at det er fritt frem å fortsette å stjele.
