Tross høy økonomisk vekst gjennom flere tiår har fattigdommen på den kinesiske landsbygda fortsatt å være et problem. Det samme har økende ulikhet.
I 1978 holdt 18 bønder i den kinesiske landsbyen Xiaogang et hemmelig møte som skulle få globale konsekvenser. Det året var det tørke og dårlige avlinger. Bøndene i Xioagang var desperate.
De ble enige om at hver familie skulle få hver sin del av den kollektiviserte jorda. Familiene kunne selv bestemme hva de ville dyrke på sin jordlapp, og de fikk lov til å selge overskuddsproduksjonen.
Dette var stikk i strid med den offisielle politikken, men de gjennomførte tiltaket likevel.
Andre landsbyer tok etter
I løpet av kort tid økte produksjonen. Og det fortsatte. Andre landsbyer begynte å kopiere modellen.
I Beijing var pragmatikeren Deng Xiaoping på leting etter løsninger som kunne skape utvikling og økonomisk vekst. Han ble fortalt om de initiativrike bøndene i Xiaogang, og han likte det han hørte. Bøndene over hele Kina fikk større frihet til å produsere det de ville og selge overskuddet.
Ytterligere økonomiske reformer fulgte. Og resten er blitt verdenshistorie. Kina gikk gjennom en lang periode med økonomisk vekst på rundt ni prosent årlig, noe som resulterte i den største og raskeste fattigdomsreduksjonen i verdenshistorien.
Ifølge Verdensbanken har minst 500 millioner kinesere kommet seg ut av fattigdom siden slutten av 1980-tallet. Den økonomiske veksten var de første tiårene hovedsakelig konsentrert i kystområdene, særlig i og rundt store byer.
Enveisbillett
De mange historiene om jobbmulighetene og økende velstand bidro til at over 150 millioner bønder forlot landsbygda og søkte bedre liv i byene.
En av dem var 52 år gamle Li Keyi. I 1998 hadde han og kona fått nok av lange og slitsomme dager på rismarkene i Anhui-provinsen vest for Shanghai. De tok en sjanse. Pakket sammen noen få eiendeler og kjøpte en enveis togbillett til Shanghai.
Og de fant det de lette etter: et liv for seg selv og – med romsligere økonomi og flere muligheter.
– Bedre år for år
– Om vi lever bedre nå enn før? Ja, det gjør vi. Og i år er bedre enn i fjor, fjoråret var bedre enn året før. Livet er slett ikke verst nå, sa bonden Li Keyi til Bistandsaktuelt da vi traff han på et jorde en times kjøretur utenfor Shanghai i 2005.
Der dyrket familien grønnsaker som de solgte på markedene i Shanghai. Og familiens økonomi var mye bedre enn da de bodde i Anhui. De bodde fortsatt i ei enkel hytte med noen få møbler og en svart-hvitt tv, men hadde lagt seg opp penger. Planene var klare.
– Til neste år flytter vi kanskje inn i et skikkelig hus like i nærheten. Vi får se, hvis det ikke dukker noen uventede utgifter kan vi klare det, sa Li mens han fornøyd pattet på en røyk.
Og med mindre noe uventet skjedde, bor familien Li i et hus i dag. For veksten i Kina har fortsatt også utover 2000-tallet, selv om den ikke har vært like kraftig det siste tiåret.
Fattigdom på landsbygda
Selv om veksten i Kina bidro til en fattigdomsreduksjon som er unik i verdenshistorien, så hadde landet i 2005 fortsatt over 250 millioner mennesker som levde i stor fattigdom. De aller fleste bodde på landsbygda.
Som bonden Ma Jinxi som vi møtte i landsbyen Xia Tun i Shanxi-provinsen, om lag 50 mil sørvest for Beijing. Fattigdom, slit og massiv forurensing var en del hverdagen for 69-åringen. Ma Jinxi hadde jobbet og slitt hele livet, men hadde lite igjen for det. Ingen pensjon fra staten og legehjelp for den vonde ryggen sin hadde han ikke råd til. Han var helt avhengig av sønnen for å overleve.
– Hvis sønnen min mister jobben er det krise, da vet jeg ikke hva vi skal gjøre, sa han.
Målrettet innsats
Men siden Bistandsaktuelt snakket med Ma i 2005 har det skjedd mye i Kina, også for å hjelpe de i landet som ennå er i en vanskelig situasjon. Det bekrefter Zhang Huafeng, forsker ved Fafo.
– Kina har lenge hatt offentlige systemer for å hjelpe de fattigste, men hovedfokuset har vært på økonomisk vekst. Og fattigdomsreduksjonen har kommet som et resultat av veksten. Men særlig fra 2015 har myndighetene fokusert mye mer på å nå de aller fattigste, sier hun.
Sentralmyndighetene bruker nå langt mer statlige penger enn før på fattigdomsrettede tiltak, ifølge Zhang. Sentrale myndigheter legger dessuten et sterkt press på lokale myndigheter og krever at de dokumenterer tiltak og resultater. I løpet av de siste ti årene er det også etablert pensjons- og helseordninger som alle har rett til, noe som også har bedret situasjonen for de som er svært fattige.
Store resultater på fem år
Storsatsingen har gitt resultater. Offisielle kinesiske tall, som man riktignok skal håndtere med noe skepsis, viser at antallet som leverer under den nasjonale fattigdomsgrensen, på rundt 3200 kroner i året, er redusert med rundt 69 millioner mennesker de siste fem årene. Det er rundt 37 000 mennesker om dagen. Men fortsatt lever rundt 20-30 millioner kineser for under 8-9 kroner dagen.
– Innsatsen for å redusere fattigdom er målrettet, den er basert på bedre registering og data enn tidligere, sier Zhang.
Hun viser til at det blant annet er iverksatt egne tiltak for å få den fattige inn på arbeidsmarkedet.
– For syke og uføre er det tiltak. Og for folk som bor i de aller mest utilgjengelige områdene. De blir rett slett flyttet til mer utviklede områder, forklarer Zhang.
Innen 2020
Kinesiske myndigheters mål er å bli helt kvitt ekstrem fattigdom innen 2020. Det er bare et drøyt år til. President Xi Jingping jobbet selv med fattigdomsreduksjon før han ble toppleder, og flere observatører mener at Kinas sterke mann har et sterkt personlig engasjement i saken.
– Det er trolig noe av forklaringen til at myndighetene prioriterer dette såpass høyt. Men det er selvsagt også andre grunner. Det er stor ulikhet i Kina nå. Og myndighetene ønsker å begrense de sosiale spenningene og konfliktene som følger med denne økt ulikheten.
– Tror du at Kina når målet om å fjerne ekstrem fattigdom i landet innen 2020.
– Jeg tror det faktisk det er gode muligheter for det.
