Sri Lanka har mistet et havn. Inntektene fra mineralrikdommene og fra nye jernbaner vil i en rekke land ikke bli brukt til å løfte egne borgere ut av fattigdom i mange år framover – men til å nedbetale gjelda til Kina.
Kinas presidenter og utenriksministere har de siste tiårene vært flinke til å smile til kameraene mens de håndhilser på statsledere i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Løfter om bidrag til utvikling sitter løst. Men det er lite gavebistand og direkte investeringer de stiller med. Derimot er det store lån å få fra Beijing. Og dette er penger brukt på gode utviklingsprosjekter, dårlig prestisjeprosjekter og trolig til visse statslederes egen vinning.
Advarslene begynner å komme. Stadig flere land oppdager at Kina ikke bare gir lån, men ofte knytter lån til lukkede anbudsrunder med dyre kinesiske selskaper og der kinesisk arbeidskraft importeres. I land som Angola og DR Kongo er finansiering av infrastrukturprosjekter knyttet til tilgang til olje og ande mineraler.
Pantsatte naturressurser
Flere land i Afrika og Latin-Amerika har pantsatt sine naturressurser for å få tilgang til kinesiske penger.
Venezuela har for lengst havnet i en selvforskyldt økonomisk krise. Oljeindustrien er i ruiner etter nasjonalisering og politisk innblanding. Mellom 2007 og 2014 tok Venezuela opp 63 milliarder dollar i lån fra Kina. Det var greit så lenge oljeprisen var høy. Landet, som en gang satt på noen av verdens største oljereserver, sender nå rundt 400 000 fat olje per dag til Kina, ifølge bladet Foreign Policy, men får ikke betalt. Kina betrakter det som nedbetaling av utestående gjeld.
Amerikanske diplomater har begynt å kalle det «gjeldsfelle-diplomati».
Tidligere i år advarte det sørafrikanske Institute for Strategic Studies at «for utsatte afrikanske land kan avhengighet av kinesisk finansiering true deres suverenitet».
Tanzania og Kenya har store jernbane- og havneprosjekter på gang der kinesiske firmaer og finansering står sentralt. Dette kan gå bra, men eksempler fra Asia viser farene.
Måtte gi fra seg havnen
Sri Lankas tidligere ledere ville gjerne ha en ny storhavn ved Hambantota. Et kinesiske statseid-selskap stod for byggingen, og Beijing for finansieringen. Alle forstudier viste at dette ikke ville være lønnsomt. Og de hadde rett. I 2012 var det vare 34 skip innom den nye havnen. Da Sri Lanka ikke kunne betale ned lånet måtte de inngå en avtale med Kina om å slette en milliard dollar av gjelda. Motytelsen var at Sri Lanka må overlate havnen og store områder rundt til Kina i 99 år. For Kina er havnen strategisk viktig der den ligger bare noen hundre kilometer sør for erkerivalen India. Likevel skylder Sri Lanka ulike kinesiske firmaer fortsatt over fem milliarder dollar.
Kina deltar i utbygging og drift av havneanlegg over hele verden. Det lille landet Djibouti på Afrikas Horn skylder Kina milliarder, huser en kinesisk militærbase og er startpunktet for den kinesiskkonstruerte jernbanen til Addis Abeba i Etiopia. Djiboutis utenlandsgjeld har vokst fra 50 til 85 prosent av brutto nasjonalprodukt på to år. Eksperter ved Center for Global Development i Washington mener at ved siden av Djibouti er det syv andre land der Kina er tungt inne på infrastrukturutvikling som risikerer å ikke kunne innfri gjeldskravene: Pakistan, Djibouti, Maldivene, Laos, Mongolia, Montenegro, Tadsjikistan og Kasakhstan.
Trekker seg
Malaysia avvikler nå to gigantiske infrastrukturkontrakter med Kina for å lette sin gjeldsbyrde på over 250 milliarder dollar. Kina har finansiert flere store infrastrukturprosjekter i landet – to havneutbygginger, kunstige øyer for byutvikling, rørledninger og en jernbane som skal knytte Malaysia til den store kinesiske «silkeveien». Flere av prosjektene har mer strategisk betydning for Kina enn at de dekker sårtrengte behov i Malaysia.
Malaysias 93 år gamle statsminister Mahathir Mohamed sa under et besøk i Beijing nylig at han kansellerer to prosjekter verdt 16 milliarder dollar. Det ene prosjektet dreier seg om et nett av rørledninger for energitransport, det andre gjelder bygging av jernbane langs Malaysias østkyst. Finansministeren i landet innrømmet overfor parlamentet at landet hverken hadde råd til å drifte jernbanen eller betale kapitalutgiftene.
– Vi ønsker ikke en situasjon med en ny form for kolonialisme bare fordi fattige land ikke kan konkurrere med rike land, sa Mahathir, ifølge New York Times.
– Dette dreier seg om å låne alt for mye penger som vi ikke har råd til og kan ikke tilbake betale fordi vi ikke trenger disse prosjektene i Malaysia, sa han.
Begge kontraktene ble inngått i 2016 av Mahathirs forgjenger, Najib Razak, som er under etterforskning for sin rolle i tappingen av et statlig milliardfond. Razak trakk Malaysia nærmere Kina, som ser på det multietniske, sørøstasiatiske landet som en viktig del den globale, kinesiske handelsstrategien som skal erstatte den gamle silkeveien.
