Sist uke overleverte Riksrevisjonen sin undersøkelse av Norges internasjonale klima- og skogsatsing til Stortinget. Rapporten mener blant annet at:

• framdrift og resultater er forsinket
• flere tiltak har usikker effekt
• risikoen for mislighold ikke er godt nok håndtert

Bistandsaktuelt har spurt klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) hva han tenker om Riksrevisjonens budskap, etter ti år med et norsk regnskoginitiativ.

– Departementet er uenig i deler av kritikken, men rapporten gir nyttig innsikt. Vi vil lese den nøye for å se om det er ting vi kan gjøre bedre, men den er ikke noe argument mot selve skogsatsingen – for den gir gode resultater, sier Elvestuen.

– Men du tenker at deler av kritikken er relevant?

– Det er nok mer at Riksrevisjonen tar opp temaer som departementet har vært klar over. Det er alltid nyttig å gjennomgå egen aktivitet, og jeg er helt sikker på at denne rapporten vil kunne bidra til å gjøre klima- og skogsatsingen bedre i årene fremover, sier Elvestuen om det videre arbeidet med det som har blitt Norges største bistandsprogram – der norske myndigheter totalt har bevilget 23,5 milliarder kroner til skogbevaring i utviklingsland.

• Les også: Hard kritikk av regnskogsatsingen

– Rapporten peker på «mangelfulle partnervurderinger». Hvorfor gjøres det ikke et godt nok arbeid med å vurdere samarbeidspartnere?

– Med så mange og ulike land vi jobber med, vil det være steder hvor det kunne vært gjort en bedre jobb, men i det store og det hele mener jeg det gjøres grundige vurderinger av partnere. Jeg oppfatter også at det Riksrevisjonen peker på er enkelteksempler, så og si at dette er et generelt problem er å dra det for langt.

– Om vi tolker det Riksrevisoren selv sier til Bistandsaktuelt rett, kan det tyde på at han mener dette handler om noe mer enn et par enkelt-hendelser?

– Ja, da tror jeg nok jeg vil si at dét har vi et annet syn på. Konklusjonen i rapporten er at vi må være gode på å evaluere de partnerne vi inngår samarbeid med.

Vanskelig og tidkrevende

– Er det politiske presset om å bruke skogpenger for stort, slik at man havner i en situasjon der forvaltningen ikke har kapasitet til å gjøre en god nok jobb?

– Nei. Jeg mener vi har den tålmodigheten vi trenger. Å stoppe avskogingen er både vanskelig og tar tid. Styrken i skogsatsingen er nettopp at det ikke vil skje resultatbaserte utbetalinger før vi har fått bekreftet resultater på nasjonalt nivå i samrbeidslandene. Jeg tror det er mye annen støtte Norge gir, som ikke har de samme kravene til verifiserbare resultater, sier Elvestuen og fortsetter:

– Jeg tror vi må være åpne for at dette er krevende og det kan godt være at dette arbeidet har vist seg vanskeligere enn det de som satte i gang skogprosjektet tenkte. Men gitt det utgangspunktet vi har hatt, er resultatene imponerende.

– Riksrevisor Per Kristian Foss sa under fremleggelsen av rapporten at «alle er enige om at dette er krevende», men påpekte samtidig at han mener forvaltningen ikke har etterlevd egne retningslinjer og derfor «tatt unødig risiko for tap og misbruk av norsk midler». Hvorfor følger ikke departementet egne retningslinjer?

– Der er det en uenighet mellom oss og Riksrevisjonen. Vi mener vi følger egne retningslinjer. At det likevel kan være gjort feil, er selvfølgelig mulig.

– Så Riksrevisjonen tar feil?

– Der er det en uenighet. Det betyr ikke at vi ikke kan ha gjort feil.

Har Norge lyktes?

– Måling og rapportering av resultater er bare delvis på plass, og det er ikke god nok rapportering og oppfølging av blant annet urfolks rettigheter og fattigdomsbekjempelse, ifølge rapporten. Hvilke konsekvenser må dette få?

– Vi må legge til grunn at landene har gode rapporteringssystemer om dette skal fungere over tid. Det er en kontinuerlig kontakt mot UD og de norske ambassadene om utviklingen i da landene vi samarbeider med. Her må vi ganske enkelt gå inn og se hva rapporten sier og se det opp mot kontrollarbeidet departementet selv gjør.

– Rapporten peker også på at Norge som foregangsland ikke har lyktes i særlig grad med å få med det internasjonale samfunnet på et spleiselag for regnskogen. Sammenlignet med andre store givere, Storbritannia og Tyskland, utgjorde norske bidrag i 2008–2016 hele 51 prosent. Hvorfor har ikke Norge lyktes med å engasjere flere land (og mere penger) i «en dugnad» for regnskogen?

– Norge har ikke lyktes? Det er vel mer at de andre ikke har bidratt like mye. Dette er i hvert fall ikke et argument for at vi ikke skal fortsette skogprosjektet. Både Storbritannia og Tyskland har økt sine bidrag, også må man ta med i helheten den mobiliseringen som er gjort av næringslivet – det er mange bedrifter som nå er med i prosjekter med avskogingsfrie produksjonslinjer og slike ting, sier Elvestuen:

– Men det er klart, om man går tilbake til 2008 da denne satsingen startet, var vel forventningene til hva det var mulig å oppnå i en internasjonal avtale mye større enn det den viste seg å være frem til Parisavtalen i 2015. Der ble imidlertid skogbevaring et sentralt element.

– Men også du hadde vel sett at det var flere land som bidro?

– Selvfølgelig skulle vi ønske at flere ville være med å bekjempe miljøkriminalitet og ivareta regnskog, men at situasjonene er som den er, er ikke et argument for at vi ikke skal fortsette vårt arbeid. Jeg klarer ikke å se hvorfor dette skulle være en kritikk fra Riksrevisjonen, det er mer en påpekning av situasjonen. Sånn er det, og vi må jobbe videre med egen innsats og med å få med flere.

Handler om mer enn penger

– Ifølge Riksrevisjonen har Norge altså ikke klart å oppfylle egne målsetninger, å skape et engasjement slik at flere land vil bidra til bevaring av tropisk skog. I tillegg er det slik at flere av skoglandene heller ikke gjør nok. Har satsingen en framtid uten mer politisk vilje i både giverland og mottakerland?

– Det vil alltid være ulik politisk utvikling og dette arbeidet kommer alltid til å være vanskelig, men skal man nå målene i Parisavtalen må tropisk skog bevares bedre enn i dag. Dét er bare i forhold til det klimamessige, i tillegg handler dette om naturmangfold og om hensynet til alle som bor i skogen. Verden er nødt til å lykkes med dette arbeidet, det er ikke et alternativet å trekke seg ut...

– Men hva kan Norge – og du – gjøre for å få med flere på «en dugnad»?

– Jeg mener Norge påtar seg et stort ansvar, når man ser på de samarbeidslandene vi har og betydningen av disse som skogland. Vi har Indonesia, Brasil, Colombia, Guyana, Peru – og også den innsatsen som er den vanskeligste, i Sentral-Afrika. Dette er de viktigste skogområdene i verden for å ivareta regnskog, men det er klart det hadde vært bra, både for oss og de vi samarbeider med, om vi klarer å mobilisere flere land. Samtidig trenger vi også å få med næringsliv og andre mekanismer for å stoppe avskogingen.

– Regnskogfondet har gjentatte ganger tatt til orde for en økning av skogbevilgningene. Ser du for deg en økt satsing i denne regjeringsperioden?

– Rapporten og svarene mine, viser vel ganske tydelig at dette handler om mer enn summen som bevilges hvert år. Det handler om å få på plass gode samarbeid og strukturer i de landene vi jobber. Norge må fortsette å ha den viljen, og når vi oppnår resultater som kan måles, må vi fortsette å betale for det. Men det er klart at tre milliarder kroner i dag, er mindre enn det det var i 2008.

– Er det noe du føler du ikke har fått sagt om rapporten, som du gjerne vil si?

– Den er nyttig å ta med seg videre i det arbeidet vi gjør, men den er ikke noen begrunnelse for ikke å gå videre med skogsatsingen. Vi har gode resultater...

– Nå har du gjentatt tre ganger at rapporten «ikke er en begrunnelse for ikke å gå videre». Leser du rapporten som et innlegg mot selve regnskogsatsingen?

– Det er viktig for meg å gjenta det. Det er dét som er politikken i dette, at vi må lære av det vi gjør og så gå videre. Riksrevisjonen sier vel også ganske tydelig at rapporten er ment som en konstruktiv kritikk. Den skal vi ta på alvor.

• Les også: – Umulig å redde regnskog uten nærvær