Den folkekjære svenske artisten er kjent for sitt brennende politiske engasjement og sin støtte til frigjøringsbevegelser og revolusjonære verden over, som ANC og Mandela i Sør-Afrika, ZANU og Mugabe i Zimbabwe, Castro på Cuba – og Ortegas sandinistbevegelse i Nicaragua.
Sammen med andre engasjerte artister som Åge Aleksandersen og Bjørn Afzelius holdt han på 70- og 80-tallet en rekke konserter til støtte for sandinistene og det nicaraguanske folket.
Da sandinistene med Daniel Ortega i spissen i 1979 klarte å styrte det forhatte Somoza-diktaturet, var Wiehe blant de første i rekken av gratulanter. Med bankende hjerte framførte han sanger som hyllet revolusjonen.
– Et lys i mørket
– I Latin-Amerika hadde militærjuntaer kuppet makta i land etter land, nesten alle unntatt Cuba og Costa Rica. Da sandinistene seiret i 1979 var det et lys i det kontinentale mørket. Det var derfor jeg ble så engasjert i Nicaragua, forteller Mikael Wiehe.
– Jeg var i Nicaragua flere ganger og knyttet kontakter med folk som jeg fortsatt har kontakt med. Det var først og fremst kunstnere og artister, som for eksempel brødrene Godoy og Katia Cardenal.
Én etter én av Mikael Wiehes gamle venner forlater nå Nicaragua i frykt for eget liv – i frykt for den samme mannen de støttet og hyllet for 40 år siden. Blant dem sandinistrevolusjonens musikk-ikon, selveste nasjonalpoeten, Carlos Mejia Godoy.
For å gjøre en lang historie kort: Frigjøringshelten fra 70-tallet, Daniel Ortega, er i dag Nicaraguas mest forhatte mann.
Ortega var først president fra 1979 til 1990. Seksten år senere, i 2006, gjorde han comeback etter å ha inngått en pakt med «gamle erkefiender» som den katolske kirken, arbeidsgivere i næringslivet og reaksjonære politikere som den gjennomkorrupte eks-presidenten Arnoldo Aleman.
Siden har han tviholdt på makta.
I stedet for demokrati, frihet og folkelig engasjement er Ortegas styre preget av korrupsjon, maktmisbruk og undertrykking av opposisjonelle.
Mikael Wiehe på scenen med Åge Aleksanderen, begge med et brennende samfunnsengasjement, blant annet for folket i Nicaragua.
Blodige protester
Siden april i år har hundretusener gått ut i gatene i protest mot Ortega og hans vanstyre. Unge studenter er blitt skutt og drept. Og en protestmarsj på morsdagen 30.mai omtales nå som «morsdagmassakren». Mikael Wiehes venninne Katia Cardenal, som også har sterke bånd til Norge, var der og så det som skjedde med egne øyne.
– Katia er jo på en turne nå rundt i Europa med støttekonserter til folket i Nicaragua. Hun kontaktet meg og spurte om jeg kunne arrangere en konsert sammen med henne i Stockholm. Men det kunne jeg ikke, for jeg er selv på turne nå, sier Mikael Wiehe.
Den 72 år gamle artisten reiser for tiden rundt i Sverige og Danmark for å levere seksten konserter på seks uker. Men det betyr ikke at han ignorerer det som skjer i Nicaragua, snarere tvert imot, sier han til Bistandsaktuelt.
– Jeg snakker om det som skjer i Nicaragua på alle konsertene mine. Jeg syns egentlig dét er bedre enn å gjøre en spesialkonsert. Jeg prøver å engasjere de som kommer for å se meg spille, og det er gjerne flere enn de som kun er spesielt interessert i Nicaragua.
«En sång til modet»
– Hva sier du da til ditt publikum?
– Jeg sier at jeg har stjålet navnet på min neste sang, «Coraje» (som på norsk betyr «mot») fra en nicaraguansk musiker som heter Katia Cardenal, og så forteller jeg om henne. Jeg spiller «En sång till modet», den samme sangen som jeg spilte for ungdommene på Utøya på årsdagen for massakren. Og så tilegner jeg sangen til studentene som krever Ortegas avgang.
– Hva tenker du om det som skjer i Nicaragua, med tanke på at du i sin tid engasjerte deg så sterkt for han og de som sitter ved makten nå?
– Det som skjer er jo ikke isolert fra resten av verden. Jeg har også vært engasjert i Tibet og sunget for Dalai Lama. Det har ikke hjulpet. Jeg engasjerte meg mot USA i Vietnam, som nå har blitt et slags kapitalistisk diktatur. Jeg engasjerte meg i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, som nå blir mer korrupt for hvert år som går. Og jeg var engasjert i Zimabwes frigjøring, der Mugabe var en frigjøringshelt. Han ble en diktator. Det samme har skjedd med Daniel Ortega.
– Man skulle kunne tenke at mitt liv må være uten mening. Men jeg tenker ikke sånn.
– Hva tenker du i stedet?
– Man kan ikke være ansvarlig for det som skjer i fremtiden. Det vi kjempet for var Nicaraguas folk mot den USA-støttede Contras-invasjonen, på samme måte som vi gikk imot invasjonen i Afghanistan og Irak. Vi hadde rett da vi gikk til aksjon, i situasjonen slik den var da.
Men som forfatteren Jan Myrdal sa: «En gang iblant må man skifte mening, for å beholde sitt standpunkt».
Gamle sanger om igjen
– Hva tenker du om sangene du skrev, for eksempel «Fågel Fenix», og alt håpet som lå i teksten og musikken?
– Fågel Fenix går fint å synge også i dag. Om jeg skrev en sang som hyllet Nicaraguas revolusjon, med Ortega som leder, kan samme sang synges i dag av de som krever hans avgang, svarer Wiehe.
– Og det var jo ikke bare jeg og Bjørn (Afzelius, red.adm), det var også amerikanske musikere som engasjerte seg mot Contras-styrkene i Nicaragua. Artisten Jackson Browne spilte for eksempel sanger som «Lives at balance» og «My personal revenge», tilegnet Nicaraguas folk. De sangene går det aldeles utmerket å spille i dag.
Radarparet Bjørn Afzelius og Mikael Wiehe ble først kjent som duoen i rockegruppa Hoola Bandoola band på begynnelsen av 1970-tallet.
Narkotisk makt
– Men hvordan vil du forklare det som har skjedd med den store revolusjonshelten fra 70-tallet som i dag sitter som president?
– Makt er et kraftfullt narkotikum som man skal være forsiktig med. Det gjelder både Ortega, Mugabe og den gamle fagforeningslederen i Sør-Afrika, Ramaphosa, som ble milliardær og nå også president. Det gjelder mange.
– Ja, dette med makten er mitt svar på det spørsmålet. Man kan på et vis forstå det. Du har kjempet mot et diktatur, du har kanskje sittet fengslet og blitt torturert, og du har sett kamerater bli slått ihjel. Og så kommer du til makten og blir på en måte fartsblind.
– Fartsblind?
– Ja. Og om man ikke har et sterkt demokrati – og det har man jo ikke, for man overtar en diktatorisk struktur – så stoler man på støtten fra kameratene. Og det er i blant ganske udemokratisk. Ortega og Mugabe tenker nok at «jeg har jo ofret livet for folkets skyld. Kom ikke her og si at jeg har gjort noe feil».
Det eneste «motkraften» er et fungerende demokrati, mener Mikael Wiehe. Og det handler ikke bare om «valg hvert fjerde eller femte år», men også om fungerende fagforeninger, et fritt sivilsamfunn, ytringsfrihet og andre områder i samfunnet der folket deltar, understreker han videre.
Fikk en flaske rom
– Ortega ble valgt igjen i 2006, 2011 og 2016. Han allierte seg med kirken og arbeidsgiverne, og da ble deler av sandinistbevegelsen skilt ut, splittet. Han holdt seg til de som støttet han, de han fortsatt stolte på.
– Man kan forstå det, men man behøver ikke akseptere det. Som sagt, jeg støtter fortsatt Nicaraguas folk, frihet og demokrati. Men nå har jeg ikke Ortega på min side lenger.
– Har du noen gang møtt han personlig?
– Ja, jeg møtte Ortega da han var i Sverige i begynnelsen av 80-tallet, på Folkets Hus i Stockholm. Det var et veldig kort møte. Han hadde nettopp seiret i en revolusjon og skulle treffe Oluf Palme. De skulle diskutere økonomisk bistand til Nicaragua, forteller den svenske artisten.
– Jeg fikk en flaske rom av han. Den har jeg drukket opp. Men jeg bruker fortsatt flasken til å vanne planter i leiligheten min, legger Mikael Wiehe til med en litt rusten latter.
– Ikke karismatisk
– Var han karismatisk?
– Jeg syns ikke det. Jeg har kun truffet tre personer med en helt spesiell karisma.
– Og det er ... ?
– Harry Belafonte. Nelson Mandela. Olof Palme. Og Jane Fonda.
– Det var fire, det.
– Ja, haha. Fire personer. Og de hadde den sterke fysiske utstrålingen og tilstedeværelsen, noe du ikke engang kan se på TV. Du bare føler spenningsfeltet når de er i rommet. Daniel Ortega hadde ikke det da jeg møtte han.
– Men hva tenkte du om han på den tiden?
– Vi så på oss selv som en del av en større kamp som pågikk over hele verden, mot imperialismen, kapitalismen og fascismen. Og han førte an, han var en del av den kampen. Det var jeg også på mitt nivå, et lavere nivå, kan man si. Vi gjorde det vi kunne for å støtte de vi så på som våre kamerater, og det er klart vi beundret Daniel Ortega som hadde styrtet et diktatur.
Den svenske statsministeren Olof Palme var en av Daniel Ortega og sandinistenes største støttespillere. De to møttes ved flere anledninger, både i Sverige og Nicaragua, på begynnelsen av 1980-tallet. Palme ble som kjent drept i 1986.
– Vanskelig å skifte mening
– Men som sagt, for å beholde standpunkt må man av og til endre mening. Det er ikke alltid så lett, sier den svenske visesangeren
– Det fins gammelkommunister som fortsatt støtter Stalin, som aldri har skiftet mening, og som uten at de selv har merket det har havnet på feil side. Det kan man også forstå, hvis man har brukt et helt liv på å kjempe for en sak.
Det er ikke så lett «å bytte foten man står på», understreker Mikael Wiehe, og kommer med et eksempel:
– Jeg tror det var sju, eller kanskje ni, av kommandantene som kjempet side om side med Ortega og bidro til å felle Somoza. De mente etter hvert at sandinismen tok feil retning og meldte seg ut. Jeg er full av beundring for de som har styrke til å endre seg.
– Uansett, personlig støtter jeg fortsatt det nicaraguanske folket, og det sør-afrikanske folket og folket i Tibet!
