– Mor kaller den «Museveni», etter presidenten. Hun mener jo det var en gave fra ham, forteller datteren.
Den nye skumgummimadrassen var et slags mirakel som skjedde den aldrende landsbykvinnen denne dagen. For første gang i sitt liv hadde hun fått penger av staten. Kontanter rett i hånden!
Det var i august året før at myndighetene hadde gjort et politisk vedtak. De fleste gamle i distriktet ante ikke noe, ikke før myndighetsrepresentanter begynte å kartlegge alle eldre. Det samme skjedde i hvert eneste av distriktets ni kommuner (subcounties). Nye nasjonale ID-kort fikk de også. Hva var det som var på gang?
Leser av fingeravtrykk
Plutselig en dag kom en mann i landsbyrådet for å fortelle nyheten til Veria Nazziwa og datteren hennes: Myndighetene hadde inkludert Kayunga-distriktet i en ny ordning for alderstrygd. På en avtalt dato måtte de møte opp et sted i nærheten, og de skulle ta me seg ID-kortet de hadde fått noen måneder i forveien. Der ville det stå et stort lyseblått kjøretøy, merket Post Bank.
Gjennom en sprinkelluke i kjøretøyet kunne den gamle, svaksynte kvinnen skimte en bankfunksjonær. Funksjonæren betalte henne penger. Det eneste som krevdes var å vise fram ID-kortet og å legge tommelen på et apparat. På dataskjermen inne i den mobile bankfilialen kom det opp et bilde av 100-åringen (som i dag er 102), samtidig som tommelens biometriske avtrykk ble sjekket.
50 000 ugandiske shilling var det hun fikk utbetalt. For småbønder på landsbygda er det en solid slump penger – tilsvarende om lag 105 kroner. Og utgjør om lag 20 prosent av normale månedsutgifter for de fattigste husholdningene på landsbygda i Uganda, ifølge landets myndigheter.
Først madrass, så gris
– Første gang kjøpte vi madrassen, neste gang en gris, forteller datteren – som svarer på den gamle damens vegne.
Takket være trygden, som kommer annenhver måned, har de også kunnet kjøpe ulike typer mat som den gamle damen liker; melk, poteter og ris, forklarer hun. Til og med kjøtt har de unntaksvis kjøpt inn. Dette er matvarer den kvinnestyrte husholdningen vanligvis ikke unner seg.
– Mor er veldig glad i oksekjøtt. Nå kan vi innimellom kjøpe det, sier enken.
Husholdningen består av den gamle moren, datteren og ni barn. Det lille huset er bygget i solid mur, og vitner om en tid da familiens inntekter var høyere enn i dag.
Datteren viser oss inn i mørket der den svaksynte moren pleier å sove. Et langt og smalt rom med to senger og et slags bad: et vaskevannsfat med vann. Bortsett fra sengene med skumgummimadrasser og to tannbørster i en plastkopp er det vanskelig å få øye på noen andre eiendeler. Elektrisitet og innlagt vann finnes ikke. Heller ikke vinduer.
Selger grisunger
Utenfor i bakgården grynter tre velvoksne griser. De er også, indirekte, et resultat av innføringen av alderstrygd. Samtidig er de en investering for framtida, for hele husholdningen.
Det begynte med purka familien kjøpte, delfinansiert med pengene fra alderstrygden. Første gang fikk purka seks unger. Én beholdt de, fem ble solgt. For hver av grisungene kunne husholdningen innkassere 70 000 shilling, til sammen 350 000 for alle fem. En pen sum for en fattig husholdning som primært livnærer seg på det de selv dyrker.
Suksessen har gjentatt seg. To ganger i året får alderstrygd-purka et nytt kull unger. Det gir nye salg av grisunger, og inntekter til familien.
Pengene var på konto!
Tidligere på dagen har vi også besøkt Robimah Nakigozi. Landsbykvinnen, som selv sier hun er 100 år, er ikke lenger så sterk som hun en gang var. Men hun ordner med grønnsaker i hagen og fôrer geita si. En niese hjelper henne med det tyngste arbeidet.
Også Nakigozi er en fornøyd mottaker av Ugandas nye alderstrygd. Til sammen, siden starten i 2016, har hun nå mottatt rundt 500 000 shilling, om lag 1000 kroner.
Ved første trygdeutbetaling var hun syk, og kunne ikke møte opp ved betalingsstedet. Neste gang, to måneder senere, sto trygden hennes fortsatt på kontoen som var opprettet for henne i banken. Derfor fikk hun en dobbelt utbetaling.
– For de pengene kjøpte jeg meg sengetøy og ei geit, forteller hun.
Legger nye planer
Nå føler hun imidlertid at helsa skranter, og hun ser seg om etter nye inntektsmuligheter. Den alderstegne kvinnen viser oss en stor haug med sand og store mengder murstein.
Etter neste trygdeutbetaling håper hun å ha nok penger til også å kjøpe inn tre sekker sement.
– Jeg tenker å bygge på huset, og ta inn en leieboer, forteller 100-åringen.
Bistandsaktuelt har i denne artikkelen brukt alderen intervjuobjektene og deres familier selv har oppgitt. Alder oppgitt på deres ID-kort var noen få år lavere enn hva de selv oppga; henholdsvis 98 år for Veria Nazziwa og 96 år for Robimah Nakigozi.
