– Seilt gjennom livet?
Nikolai Astrup har hevet stemmen. Ikke mye, men merkbart. Det blå blikket er direkte. Og en anelse kvassere enn det var for et lite øyeblikk siden.
Kanskje var det den ferske utviklingsministerens vennlige og avslappede væremåte, hans tilbakelente og rolige svar som gjorde at det litt flåsete spørsmålet «Du virker som du har seilt enkelt gjennom livet så langt?» ble stilt. Det var i alle fall et spørsmål som ikke stod på blokka. Samtidig var det ikke et helt urimelig spørsmål.
Nikolai Astrup tilhører jo en av Norges mer kjente familier, han er rik, ser godt ut, bor i villa på Bygdøy, og har hatt en karriérepil som har pekt rett opp siden han begynte å engasjere seg politisk. Det skjedde da han var 23 år. Og nå er han altså statsråd, før fylte 40.
– Jeg begynte å jobbe som 22-åring, som konsulent. Det var ikke uvanlig med 70-80 timers arbeidsuke. Det var ikke snakk om å gå hjem tidlig, for å si det sånn. Jeg har jobbet mye i mange år, kombinert en drøss med styreverv og politiske verv samtidig. Min erfaring er at hardt arbeid er det eneste som gir resultater. Det finnes ikke noen snarvei. Seilt gjennom livet? Nei, det har jeg ikke, sier han.
Håndhilste på 600
Gudmund Hernes sa i et intervju i Dagens Næringsliv at det blir mye blomster og nøkler den første dagen som statsråd, men at allerede på mandagen er blomstene visnet. Underforstått: den knallharde hverdagen kommer fort for en nyutnevnt minister.
På Nikolai Astrups kontor er det imidlertid ikke så mye som en vissen tulipan å se. Derimot kan vi se en svær, pappkasse fylt til randen med det statsråden har tatt med seg etter åtte år på Stortinget. Han har tydeligvis ikke hatt tid til å pakke ut ennå.
Ministeren har imidlertid klemt inn en halv time til Bistandsaktuelt, rett i etterkant av et møte med Islands utenriksminister og like før han haster avgårde til et gruppemøte i Høyres stortingsgruppe. Om to dager skal han på sin første tur som minister – til en utdanningskonferanse i Senegal. Han vedgår at den første drøye uka har vært «litt hektisk».
– I går tror jeg at jeg håndhilste på rundt 600 mennesker her i UD, sier Astrup.
– Det høres slitsomt ut?
– Overhodet ikke! Det var fint. Dette er jo folk jeg skal jobbe med.
– Men hvorfor ble du egentlig minister i det hele tatt – altså – hvorfor gjeninnførte dere utviklingsministerposten?
– Det er statsministeren som bestemmer hvilke statsrådsposter regjeringen skal bestå av, så det spørsmålet er bedre stilt til henne. Men jeg vet at statsministeren personlig er veldig engasjert i bærekraftsmålene. Hun har en viktig pådriverrolle i mange viktige internasjonale prosjekter, som for eksempel det globale partnerskapet for utdanning. Det å få en egen statsråd på utviklingsfeltet kan bidra til å gi mer synlighet nasjonalt og økt gjennomslag internasjonalt i arbeidet med bærekraftsmålene. Jeg mener det er en riktig prioritering at vi nå har en egen utviklingsminister, men jeg er vel rykende inhabil i det spørsmålet...
Bra start
I de krokete gangene i UD sies det at den nye utviklingsministeren har gjort et godt inntrykk. Han tar ting fort, er avslappet og omgjengelig. «Virker seriøs og ambisiøs. Han har gode instinkter som kompenserer for manglende detaljkunnskaper», sier en UD-medarbeider.
Det vakte riktig nok en viss oppsikt, ja kanskje til og med bestyrtelse, da den nyutnevnte statsråden uanmeldt dukket opp i UD-kantina og slang seg ned på nærmeste ledige plass. Det har vært ministre som knapt har satt sin fot i kantina i løpet av hele sin periode, forsikrer kilden.
– Jeg fikk inntrykk av at det ikke var helt vanlig, ja. He-he. Men jeg må jo ha mat. Og det er så mange interessante, flinke folk her i UD at uansett hvor jeg setter meg så blir det en bra samtale, sier Astrup.
Folk har mye pent å si om denne mannen. «Omgjengelig», «sympatisk», «dyktig» er adjektiver om brukes av tidligere kollegaer og partifeller. En politisk journalist er mer direkte: «En flink, men døll vestkantfyr», er hans karakteristikk.
Astrup-slekta
Han er oppvokst på Røa. I et hjem med tre eldre og én yngre bror. Sønn av Vibeke og Eivind Astrup.
Selv om ministeren insisterer på at oppveksten hans, som var preget av mye friluftsliv, alpint og seiling, ikke var noe utenom det vanlige, så kommer han definitivt fra en uvanlig familie. Den dansk-norske Astrup-slekta kan i Norge spores tilbake til fogden Niels Astrup på Sunnmøre på 1600-tallet. En slekt som rommer et fargerikt mangfold av kunstnere, redere, en ukjent polarhelt, en NS-minister og to Zulu-misjonærer. Og mange dyktige forretningsfolk. En av dem er Nikolai Astrups far, som har tjent veldig mye penger på sine investeringsselskaper.
Men hvorfor ble det politikk og ikke bisniss på familiens nest yngste sønn? Han trekker litt på det.
– Hmm. Jeg ble tidlig samfunnsengasjert, satt i elevrådet og var redaktør av skoleavisa. At vi diskuterte mye politikk og samfunnsspørsmål hjemme påvirket meg nok en del.
Vurderte et annet parti...
– Og det måtte vel bli Høyre?
– Jeg meldte meg jo inn i Unge Høyre som 18-åring. Men jeg var ikke aktiv. Første gang jeg stemte vurderte jeg faktisk et annet parti. Men så tenkte jeg meg om, og så ble det Høyre allikevel. Så opprørsk var jeg....
– Du vurderte vel ikke Rødt? Eller enda verre: Ap?
– Nei, nei. Men det blir feil hvis jeg sier det, altså.
– Som elev på Berg videregående sørget du for at skolen måtte avholde en uravstemning om deltagelsen i Operasjon Dagsverk. Hvorfor i all verden gjorde du det?
– Det stemmer, ja. Pengene skulle gå til jenters utdanning i Afghanistan. Men jeg var bekymret for at pengene skulle ende opp hos Taliban. Så jeg og en kamerat fikk presset gjennom en uravstemning. Jeg sendte også brev til UD, de svarte med en lang faks som konkluderte med at det var trygt å sende penger. Men den kjøpte jeg ikke helt.
– Det høres ut som du var en plage?
– Nja, det tror jeg ikke. Det var vel en periode hvor jeg nok kunne være litt kverulantisk. Men jeg tror lærerne satt pris på engasjementet. Og jeg er selvsagt for både jenters utdanning og Operasjon Dagsverk. Men jeg var altså bekymret for at pengene skulle gå til våpen.
– Nå har du ansvaret for at 700-800 millioner kroner årlig blir brukt på en god måte i Afghanistan. Landet er korrupt og tidligere krigsherrer har masse makt. Hva ville -utviklingsminister Astrup sagt til den unge «aktivisten» Astrup?
– Jeg ville sagt at han har et godt poeng. Det er uhyre krevende å gi bistand til land som Afghanistan, hvor det er krig og konflikt. Det er risiko for at penger havner på avveie i slike land. Vi prøver å sikre at pengene brukes godt. Men det er vrient, det er ikke noe å legge skjul på, sier Astrup.
23 debatter på en uke
Så følger en velformulert, om enn ganske forutsigbar, miniforelesning hvor utviklingsministeren sveiper innom bistand til sårbare stater, refererer til notatet han nettopp har fått fra Norfund om hvor enormt viktig det er å bidra til arbeidsplasser i utviklingsland, og påpeker at Norge kan spille en betydelig rolle i verden hvis vi prioriterer smart. Til slutt understreker han betydningen av å måle resultater og viktigheten av å fortsette å konsentrere norsk bistand om færre temaer og land.
– Er en mann som i fjor sommer deltok i 23 paneldebatter under Arendalsuka, som ifølge tidligere kollegaer er kjent for «å gape over for mye», den rette til å konsentrere noe som helst?
– Akkurat den Arendalsuka var nok kanskje litt i overkant. Et par ganger ble jeg faktisk litt usikker på hvilken debatt jeg var i. Men jeg kom meg gjennom. Jeg så på det som en mulighet til å presse meg selv til å lære mer. Utfordre meg selv. Jeg kan ofte gape over litt mye, men jeg sliter ikke med å prioritere politisk.
– Du liker å presse deg selv?
– Ja, det gjør jeg.
Seig
En venn og kollega i Høyre sier at Astrup er en stayer. En som gjør jobben uten å lage noe oppstyr. Som gjerne lar andre få oppmerksomhet og «i motsetning til mange andre ikke er så opptatt av å skinne selv.» Han er en selvstendig tenker, absolutt ikke en «partikanin», sies det.
Den nyutnevnte utviklingsministeren forteller at interessen for utviklingspolitikk henger sammen med hans langvarige interesse for internasjonale spørsmål. En interesse som ble enda sterkere da han studerte internasjonale forhold ved prestisjeskolen London School of Economics (LSE) i London.
– Men har du noen gang vært i et utviklingsland?
– Jada. Jeg er ingen ekspert, men har lenge vært interessert i utviklingsspørsmål. Jeg hadde blant annet sommerjobb i WHO da jeg var 21. Jeg brukte tre måneder på å evaluerte to store bistandsprosjekter og dro på konferanse i Namibia. Ellers har jeg sittet seks år i Stortingets energi- og miljøkomite. Vi besøkte regnskogprosjekter i Brasil, Indonesia og i Tanzania.
– Du er gift med en dommerfullmektig og har tre små barn. Måtte det til noen runder i heimen før du sa ja til jobben?
– Jeg sa til min kone at nå har Erna bedt om et møte, og det kan hende jeg blir bedt om å bli statsråd. Hva skal jeg svare, spurte jeg. Svar ja, sa hun. Uansett post, spurte jeg? Ja, sa hun. Så ble det den jobben med mest reising.
– Viktigere hvor du skal...
Da Astrup ble minister var mediene fulle av oppslag om at den rikeste på Stortinget redde verdens fattige. Han sier han forstår den tabloide tankegangen, men mener det er en avsporing.
– Fokus på min private økonomi kommer jevnlig, men jeg blir aldri helt vant til det. Jeg mener at det faktum at jeg privat har stor økonomisk frihet ikke har noe å gjøre med den jobben jeg er satt til og kvaliteten på arbeidet jeg gjør. Jeg har nå en utrolig viktig jobb hvor det jeg og andre får til kan utgjøre en stor forskjell for veldig mange mennesker Det er det jeg fokuserer på. Personlig er jeg mest opptatt av hvor folk skal, ikke hvor de kommer fra. ]