Thorvald Stoltenberg var i en årrekke sterkt engasjert i frigjøringskampen i det sørlige Afrika og kampen mot apartheidpolitikken, både som statssekretær i Utenriksdepartementet og internasjonal sekretær i LO. Blant annet satt han i ti år i styret for International Defence and Aid Fund for Southern Africa (IDAF). Organisasjonen ytte hjelp til politisk forfulgte og politiske fanger.
I 1977 kom lederen for frigjøringsbevegelsen ZANU, Robert Mugabe, på besøk til Norge. Thorvald var da statssekretær i UD, og en stor beundrer av frigjøringshelten i det daværende Rhodesia.
Mugabe reiste enkelt og kom i følge med en sekretær og en sikkerhetsvakt. Det var det hele. (Neste gang Mugabe kom til Oslo var som statsminister i det uavhengige Zimbabwe, da med eget fly og etter sigende med et følge på 80 personer.)
Besøket gikk greit. UD hadde leid inn et digert dollarglis som var så langt at bilen nesten ikke klarte å komme rundt svingen i Lille Frogner Allé, der Stoltenberg-familien bodde på dette tidspunkt.
Etter lange og interessante samtaler inviterte Thorvald senere til middag på elegante Speilen på Grand, der også jeg som UD-ansatt fikk være med.
Geriljasoldatene fra ZANU passet ikke helt inn i Speilens sobre omgivelser, slik jeg husker det. Og hovedretten – vaktler (en relativt liten fugl) – vakte mer undring enn begeistring. «How do you shoot these things», undret Mugabes medfølgende sikkerhetsvakt.
Under hele middagen insisterte Thorvald på at Mugabe måtte bli med ham på hytta. Responsen fra Zimbabwes frigjøringsleder var imidlertid lunken. Mugabe var bare måtelig interessert i en hyttetur i de norske fjell.
-----
Tre år etter frigjøringslederens besøk i Oslo var Rhodesia og raseskillepolitikken avviklet, og Mugabe overtok som statsleder (april 1980).
Vi vet alle hvordan det gikk med «onkel Bob» og den politiske og økonomiske utvikling i Zimbabwe. Thorvald ble på sin side mer og mer skuffet over Mugabes brutale oppførsel, maktmisbruk og splittende politikk. Den tidligere Ap-politikeren skriver i sin memoarbok «Det handler om mennesker» fra 2001: «Det er nesten ikke til å tro at han (Mugabe) har endt opp som han har gjort».
I 2004 var Thorvald invitert til Pretoria. Han skulle der motta en høy sørafrikansk orden som takk for sin innsats i kampen for demokrati og flertallsstyre i det sørlige Afrika.
I forbindelse med ordensutdelingen ble jeg (nå i egenskap av ambassadør i landet) sittende sammen med Thorvald under en offisiell lunsj.
To av viseministrene i Thabo Mbekis regjering, brødrene Essop Pahad og Aziz Pahad, kastet seg nærmest over den celebre norske gjesten. De oppfordret ham sterkt til å forsøke å få Mugabe til å endre sin feilslåtte politikk i Zimbabwe, som i høyeste grad også berørte Sør-Afrika.
Pahad-brødrene mente at Thorvald var en av de ytterst få som hadde mulighet til å påvirke Mugabe i riktig retning.
Thorvalds svar var kort og negativt: "Mugabe var den største skuffelsen han hadde opplevd!" Han hadde for lengst «gitt opp» Mugabe, og mente den zimbabwiske lederen ikke lenger lot seg påvirke, spesielt ikke utenfra. I stedet var han redd for at et slik utspill bare ville gjøre Mugabe enda staere og mer upåvirkelig.
