Kampen fant sted i nærheten av Morogoro i Tanzania. Ved flyktningleiren Mazimbu.
Leirledelsen skapte en høytidelig ramme rundt kampen. Den kom i stand i forbindelse med det årlige oppfølgingsmøtet mellom den norske ambassaden i Dar es Salaam og ledelsen i den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC.
Nelson Mandela satt den gangen fortsatt fengslet i Sør-Afrika, og som en del av støtten til anti-apartheidkampen hadde norske myndigheter store utbyggingsprosjekter i Mazimbu. Hensikten var å bistå og støtte sørafrikanske flyktninger som var på rømmen fra raseskilleregimet i hjemlandet. Det var også norske fredskorpsere i leiren.
Drillo ga drakter
Det ene laget spilte i norske landslagsdrakter med røde overdeler og med et norsk flagg på brystet. Laget var et sammensatt lag av medarbeidere fra Norconsult og Norplan, ambassadetansatte, to sønner av Norad-sjef i Tanzania Olav Myklebust, samt andre nordmenn på kontrakt i Tanzania. Aldersforskjellen mellom spillerne var stor, og høyst ulike kroppstyper – mer eller mindre veltrente – var representert på laget.
På motsatt side av banen stilte spillere som tilhørte den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC, og der de fleste bodde i Mazimbu-leiren.
Fotballferdighetene til spillerne på de to lagene varierte sterkt, men innsatsen var desto større.
Jeg var den gangen tilsatt på Norges Idrettsforbunds «Idrett for alle»-prosjekt i Dar es Salaam. Egil «Drillo» Olsen (senere landslagssjef) hadde forelest på et fotballseminar i Dar es Salaam året før, og hadde ved den anledning overlevert et sett landslagsdrakter fra Norges Fotballfobund til det norske idrettsprosjektet. Det var naturlig å bruke de gamle landslagsdraktene når vi nå skulle spille mot det sørafrikanske laget.
Kreftene ebbet ut
Første omgang endte målløs. Selv om hver omgang var begrenset til 20 minutter og juli er en «vintermåned» i Tanzania, var det en svett forestilling under den stekende afrikanske sola. Å spille med flagget på brystet syntes å mobilisere ekstra krefter. Det må kunne fastslås at det er sjelden norske landslagsdrakter har blitt like gjennomvåte.
Etter sidebyttet begynte kreftene å ebbe ut på begge sider, og det ble straks flere målsjanser. Frigjøringsbevegelsens folk kom nå med flere farlige angrep mot et slitent norsk forsvar. Vår populære keeper Halvor Kolshus (professor ved Landbrukshøgskolen på Ås) måtte etter hvert kapitulere på to høye skudd, og kampen endte med en populær «hjemmeseier» til ANC med 2-1.
Skyldte på for trang drakt
Norske tap på idrettsbanen blir ofte bortforklart med utstyrsproblemer, og slik var det også denne gangen. Vår ruvende bakerste skanse fastslo etter kampen:
– Keeperdrakta var jo så trang at jeg ikke klarte å løfte hendene over hodet!
Etter kampen var det overrekkelse av idrettsutstyr. Det passet godt at jeg før avreise fra Søgne hadde fått en gavesjekk som skulle gå til idrettsutstyr for flyktninger.
Jeg visste ikke den lørdagen hvem jeg overrakte utstyret til. Seinere ble jeg fortalt at mannen het Thomas Nkobi, nummer fire i frigjøringsbevegelsen ANCs makt-hierarki.
Viktig ANC-leder tok imot
Som en ledende ANC-politiker var han ettersøkt av sørafrikanske myndigheter og hadde måttet leve i skjul i flere år, i frykt for å bli arrestert av raseskilleregimets sikkerhetsstyrker.
Men denne lørdagen var en dag fri for frykt og livsfare. Nkoti smilte bredt. Han forsikret meg om at han aldri hadde hatt det så morsomt på en fotballkamp før.
En viss politisk skolering av de norske spillerne måtte likevel til. Det sørget ANC for. Oppholdet i Mazimbu ble avsluttet med et kulturprogram der den historiske bakgrunnen for undertrykkelsen av den svarte befolkningen i Sør-Afrika ble gjennomgått.
Det har heldigvis skjedd mye på de over 30 år som er gått siden denne fotballkampen i Mazimbu. Den brutale raseskillepolitikken i Sør-Afrika er opphevet, og landet har ikke lenger noe behov for flyktningleirer i utlandet. Samtidig er det en lang vei fram mot full rettferdighet for alle i Sør-Afrika.
