Drivkraften på norsk side var daværende utviklings- og miljøminister Erik Solheim og den lille kretsen bak det norske skoginitiativet, ifølge en masteravhandling ved Senter for utvikling og miljø av Heidi Bade.
Hun skriver at «Norge valgte ikke Guyana som REDD partner. Solheim og hans nære allierte gjorde det.» De valgte Guyana fordi de ville etablere et partnerskap med et land med mye skog og lav avskoging for å kunne vise fram en vellykket modell for verden. Målet var å få skog høyt opp på den internasjonale agendaen så raskt som mulig.
Daværende president i Guyana, Bharrat Jagdeo skjønte at landet hadde en skogressurs som kunne brukes til å lokke sårtrengt bistand.
Norsk naivitet
En intensjonsavtale ble i all hast undertegnet i november 2009, før Norad og Utenriksdepartementet rakk å gjøre en risikovurdering. Først ett år senere kom vurderingen.
Den konkluderte at risikoen var stor. Omfattende korrupsjon og dårlig styresett ble trukket fram. Under Jagdeo fikk eliten enda mer penger å rutte med og narkosmuglingen gjennom Guyana økte dramatisk.
– Norge var litt naiv, om man skal si det pent, sier flere guyanere til Bistandsaktuelt.
En guyaner som gjennom årene har ledet flere ulike statlige kommisjoner sier dette om Norge inntreden: «Om du skal inn i et slangehull må du være en slangetemmer». Det var ikke Norge, fastslår hun. De hadde lite kunnskap om de lokale politiske slangene.
En riktig beslutning
Nåværende politisk ledelse i Klima- og miljødepartementet avviser at det var naivt å inngå avtalen med Guyana:
– Det var riktig å inngå avtalen. Guyana har levert imponerende resultater. De har fremdeles en av verdens laveste avskogingsrater på tross av at de er et av verdens mest skogrike land, sier statssekretær Sveinung Rotevatn (V) til Bistandsaktuelt.
Han viser til at Guyana har en ambisjon om å bevare skogdekket på over 85 prosent av landarealet sitt.
Belønner skogbevaring
I avtalen med Guyana forpliktet Norge seg til å belønne skogbevaringen med 250 millioner dollar (1,5 milliarder kroner i 2009 kurs) for perioden 2010 til 2015. Dette er senere blitt forlenget til 2021.
Norge skal betale Guyana for å holde avskogingen lav, samtidig som det søramerikanske landet skal utvikle en grønn utviklingsstrategi. I tillegg skal det utarbeides konkrete prosjekter for å redusere karbonutslipp fra diesel- og tungoljegeneratorer. For å redusere risikoen for misbruk skulle pengene til Guyana ikke betales ut direkte til landet. De ble betalt inn i et fond som styres gjennom Verdensbanken.
Den norske skoginitiativ-gruppen håpet på raske resultater. Slik ble det ikke. I flere år var det mer en fortelling om gjensidig frustrasjon og mistenksomhet. Guyana kunne hele tiden vise til lave avskogingstall, mens det skottet på oppfyllelse av andre deler av avtalen.
Politiske problemer
Hittil er 990 millioner kroner blitt utbetalt fra Norge. Dette er betaling for lave avskogingsnivåer i 2010 til 2014. Men mye av dette ligger fortsatt på kontoen til Den inter-amerikanske utviklingsbanken.
Det bitre, polarisert politiske landskapet i Guyana har komplisert skogsamarbeidet.
Polariseringen har dype røtter i det lille landets brutale kolonihistorie. Guyana ble etablert som nederlandsk og senere britisk sukkerkoloni med afrikanske slaver. Da slaveriet ble avskaffet i 1838, gikk plantasje-eierne over til å importere fattige kontraktsarbeidere – først fra Portugal og senere fra India.
Selv om landets formelle navn er Den kollektive republikken Guyana preger ikke solidaritet den politiske samtalen. Store etniske motsetninger har i perioder ført til voldelige sammenstøt, politiske mord og undertrykkelse. Langs kystveien er det ofte en politistasjon for å skille etnisk delte landsbyer.
– Guyana har aldri manglet naturressurser, men i flere ti år har vi vært på utviklingsbunnen i Latin-Amerika. Grunnen er politikken som preges av etnisk strid. De som sitter ved makten støttes bare av de med samme bakgrunn, sier menneskerettighetsaktivist Mike McCormack.
Vannkraft i regnskogen
Norge støttet den forrige regjeringens planer om å bygge et vannkraftverk ved Amaila Falls. Målet var å gjøre landet uavhengig av oljedrevet kraftforsyning. Norge overførte 590 millioner kroner til Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB).
Kritikere mente at dammen ville ramme patamona-urfolket i området, at alternative kraftkilder ikke var utredet og at anleggsveien og kraftlinjene ville bidra til ytterligere hogst av skogen. Det ble også spådd at anlegget ville få store mudder-problemer i løpet av få år.
Fire dager før valget i Guyana i 2015 bevilget Norge ytterligere 300 millioner kroner. Kunngjøringen ble, ifølge Bergens Tidende brukt av det daværende regjeringspartiet i valgkampen for å vise at de hadde internasjonal støtte. PPP/C-regjeringen tapte likevel valget.
Stanset opp
Den nye regjeringen har nå et ett-sete-flertall i parlamentet. Den revurderte vannkraftprosjektet: Det var «for dyrt». Norge presset på for å gjennomføre prosjektet, men fikk «nei».
– Bremsene ble satt på samarbeidet med Norge. Det er mye som tyder på at den nye presidenten, David Granger, ikke ville snakke om REDD+ fordi det var et område der forgjengeren hans hadde fått anerkjennelse. I begynnelsen var det nesten som om vi ikke hadde noe skog, forteller Mike McCormack i Guayana Human Rights Association.
Han forteller at presidenten lot være å stille opp på skogdagen under klimatoppmøtet COP21 i Paris. Det var først etter en stund i embetet at han begynte å snakke om miljøvern og skog.
Norge utbetalte ikke de 300 millionene de hadde lovet, og de 590 millioner kroner står fortsatt på bok tre år senere. De siste par årene har det likevel blitt fortgang i utbetaling av støtte til miljøtiltak gjennom FN, internasjonale og lokale organisasjoner.
– Vi er glad for at de ikke bygde damanlegget. Vi bruker området til jakt og fiske, selv om det ligger noen dagsmarsjer fra vår landsby, sier Marbell Thomas, landsbylederen («toshao’en») i urfolkslandsbyen Campbelltown. Hun tilhører patamona-folket.
Patamonaene motsatte seg utbyggingsplanene helt fra starten av. Den 100 kilometer lange veien gjennom regnskogen til anleggsstedet er det eneste som er igjen. Det har på sin side gjort hogst langt inn i regnskogen lettere. Gullgravere har allerede funnet veien inn i den delen av skogen.
Samme år som den nye regjeringen tok makten ble det kjent at Guyana hadde store oljeforekomster utenfor kysten.
Sol og gass
Presidenten snakker nå om at Guyana har nå to bein å gå på – det ene er oljen og den andre grønn utvikling.
Guyana blir kanskje som en mini-Norge: Nasjonalt bestreber man seg på lave karbonutslipp, mens eksport av klimaødeleggende olje fyller statskassen. Stigende havnivåer som konsekvens av varmere klima vil i stadig økende grad ramme Guyana.
Sjøveggen som i dag hindrer Atlanterhavet fra å flomme inn over de lavtliggende sukkerplantasjene og store deler av hovedstaden Georgetown må bygges stadig høyere. Foto: Ken Opprann
En forutsetning for den norske støtten, foruten lav avskoging, er at Guyanas regjering utarbeider en lavkarbon-strategi. Dagens president, David Granger, forkastet forgjengerens lavkarbon-strategi. Isteden satt han i gang arbeidet med en grønn statlig utviklingsstrategi, som nå nærmer seg endelig vedtak.
En gruppe fra FNs miljøprogram (UNEP) har, med norsk støtte, bidratt til koordineringen av det nye Green State Development Strategy. Gjennomføringen av den nye strategien skal betales både med norske skogpenger og landets nye oljeinntekter.
– Mye av det som var i den forrige regjeringens lav-karbon-strategi er tatt med videre. Men det nye går videre og bredere. De tar for seg sosiale spørsmål og kapasitetsbygging, sier hun.
UNEP og partnere i sivilsamfunnet har også forsøkt å sette i gang «Grønne samtaler» for å få vanlige folk på banen. Gjennomføringen av den nye strategien skal betales med norske bistandspenger og landets nye oljeinntekter.
Plan for solenergi
På skogkonferansen i Oslo i sommer presenterte Guyana en plan for økt satsing på solenergi. Norges klima- og miljøminister Ola Elvestuen mente dette var en positiv utvikling. Dette ble i september fulgt opp med nye møter i New York under FNs generalforsamling.
– Det er ikke mulig å gjøre en 100 prosent overgang til fornybar energi i løpet av de neste 10 - 15 årene. Landet mangler veier og infrastruktur, sier UNEPs Deidre Shurland.
Mens det meste av gassen fra oljefeltene til havs skal brukes til å få opp oljen skal trolig noe føres i land for å drive et gasskraftverk for å erstatte tungoljeverket.
Guyana håper på norsk støtte til å bygge en eller to solkraftverk nær kysten helt vest i landet med en kapasitet på rundt 100 MW.
Overgang til fornybar energi
– Guyana er snart i boks med en ny grønn utviklingsstrategi der en satsing på solenergi inngår. Vil et konkret solenergiprosjekt kunne utløse utbetalingen av resten av de norske pengene?
– Vi er i dialog med Guyana om veien videre. Overgangen til fornybar energi står sentralt i de diskusjonane i forbindelse med Guyana sine klimamål og avtalen med Norge, sier Rotevatn.
Den grønne strategien innbefatter også kraft fra biomasse fra sukker og risproduksjon og noe vindkraft. Det skal også bygges 1000 kilometer med veier. Hovedveien fra kysten og til Brasil-grensen er hovedprioritet.
– Strategien må føre også til massive investeringer i helse og utdanning. Utdannede guyanere i utlandet må lokkes hjem. Alt dette skal skje uten at det går utover regnskogen.
– Regjeringen vil måtte ta stilling til en rekke dilemmaer, fastslår FN-rådgiveren.
