Said al-Haj (80)
Det er kveld i flyktningleiren Shatila, like sør for Beirut sentrum. I et dunkelt verksted sitter Said al-Haj på en seng. Foran ham: et lite bord med et pilleglass, en pakke sigaretter og en barberhøvel. I hånda har han en sliten stokk.
Resten av eiendelene hans er i Syria, som han måtte flykte fra da borgerkrigen brøt ut.
– Det var den andre katastrofen jeg har opplevd, sier 80-åringen og tenner seg en sigarett.
Utenfor verkstedet, på veggen til Shatilas likhus, minner plakater av de palestinske lederne Mahmud Abbas og Yassir Arafat ham om den første, og største, katastrofen han har opplevd; Al-nakba.
Said husker godt hvordan den startet, selv om det har gått 70 år. Han bodde i Haifa, en travel havneby i det britiske mandatområdet Palestina. Faren hans jobbet i et britisk oljeselskap, og familien eide landområder hvor de dyrket meloner og holdt husdyr.
– Haifa er et vakkert sted. Den fineste byen i verden, sier han drømmende.
Haifa var også en kulturell smeltedigel, med omtrent like mange muslimer som jøder. Said gikk på skole med jødiske barn. Han lekte med Shatalai, Alaz og Rabokh, han kunne hebraiske ord som kadima og shalom. Han lyser opp når han snakker om dem, til tross for alt som har skjedd.
– Vi pleide å bo sammen, spise sammen og leve sammen. Etter at vi ble fordrevet, pleide jødene å spørre etter oss. De sørget over vårt fravær, forteller han.
Said al-Haj vet aldri om han vil kunne forlate Shatila. Foto: Martin Skjæraasen
Hatet mot Israel
Da FN i 1947 foreslo å dele opp Palestina i en jødisk og en arabisk stat, brøt det ut blodige kamper mellom arabiske og jødiske nasjonalister i Haifa. Etter årevis med jødisk innvandring, var byens araberne i mindretall, og mange ble drevet på flukt.
Deriblant familien til Said, som ble kjørt nordover av britiske soldater, opp til grensa mot Libanon. De ble sluppet av i en olivenlund, hvor de slo leir. Det eneste familien hadde med seg, var en gryte, et melkespann og en bakefjøl.
– Vi visste ikke hvor vi skulle bo og leve, hva vi skulle spise og drikke. Vi kunne ikke reise tilbake. Vi begynte å kjenne på et hat inni oss mot jødene. Hvorfor ville de gjøre noe sånt mot oss?
Fordi de ble advart mot å reise hjem til Haifa, fortsatte palestinerne flukten inn i Libanon. Her kunne de bo og jobbe mens de ventet på å reise hjem. De slo leir på en øde tomt rett utenfor Beirut sentrum, som tilhørte en mann som het al-Basha Shatila. De satte opp telt og utedoer.
– Så begynte folk å bygge her, forteller Said.
De fleste trodde at oppholdet skulle være kortvarig, at de snart skulle hjem. Men én dag, da Said bladde i aviser på et bibliotek i Beirut, leste han en artikkel om britenes spill om Palestina. Det sto at landet het Israel nå, og var ledet av en mann ved navn Ben Gurion.
– Da tenkte jeg at vi var ferdige. Vi skjønte alle at landet vårt var borte, og at vi aldri kom til å få statsborgerskap.
– Du skal slakte her
Selv om FN i 1948 vedtok at palestinske flyktninger har rett til å returnere (en resolusjon Israel aldri har anerkjent) var Said innstilt på å skape seg et nytt liv i Shatila.
Det var det mange som gjorde. Siden leiren bare måler 200 x 400 meter, ble det bygget overalt hvor det var plass. Da det ikke var mer plass, vokste husene oppover, én etasje om gangen.
Snart var teltleiren blitt til en labyrint av betong og sement. Ledninger og vannrør og avløpsrør hang som spindelvev mellom husene.
I de trange, skyggelagte smugene startet folk kafeer, frisørsalonger, gatekjøkken, verksteder og butikker. Shatila så ikke lenger ut som et midlertidig sted, men en permanent del av byen.
Said fikk seg jobb på en klesfabrikk, og i 1967 giftet han seg med en palestinsk jente. Samme år startet en ny flyktningstrøm fra områder Israel okkuperte under Seksdagerskrigen. Samtidig flyttet Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) virksomheten sin til Libanon.
Da Saids første barn ble født, drev PLO militær trening i Shatila. Da han ventet sitt andre, kom israelske soldater for drive ut gruppa. De kom ikke alene.
PLO drev ikke bare geriljaangrep inne i Israel, men slåss også mot Israels allierte i Libanon; de kristne falangistene. Gruppene hadde utført brutale angrep på hverandre i en årrekke, og i 1975 eksploderte landet i en blodig borgerkrig.
Israel rykket inn i Libanon for å tvinge PLO på retrett. De palestinske soldatene forlot leirene mot forsikringer om at sivilbefolkningen skulle beskyttes. Det ble de ikke.
Da Libanons nyvalgte president, falangistlederen Bashir Gemayel, ble drept i et attentat høsten 1982, fikk palestinerne umiddelbart skylda. 16. september omringet israelske styrker Shatila og naboleiren Sabra, og slapp inn en gruppe væpnede falangister som mente det fortsatt gjemte seg PLO-krigere der inne.
– Jeg så dem komme fra den brede veien her inni leiren, og jeg gjemte meg bak noen tønner. Jeg hørte den ene si til den andre: «du skal slakte her inne», forteller Said.
Etter massakren i Sabra og Shatila var gatene fulle av drepte. Foto: Scanpix / Ali Jarekij
Mennene stoppet utenfor huset hvor tanta og onkelen til Said bodde. Akkurat da kom kusina hans ut av døra.
– Hun så dem og løp tilbake, og de løp etter henne. De hentet ut alle i huset og skjøt dem, én etter én. Søskenbarnet mitt, onkelen min, kona hans…
Den gamle mannen demonstrerer med et automatgevær av luft: «Bang-bang-bang-bang-bang».
– De falt alle sammen, rett ved huset sitt. Jeg var i sjokk. Alle var borte.
Etterpå var smugene fulle av lik. De lå i hauger langs husene, slik søppelet gjør i dag. Naboer holdt rundt hverandre, lagde mat til hverandre og hjalp hverandre å lete etter kjære. Skamferte kropper ble begravet med bulldoser og husene sprayet med desinfeksjonsmiddel.
– Jeg så de døde og skulle ønske jeg hadde blitt drept før dem. Da hadde jeg sluppet å bli vitne til alt jeg så, sier Said.
Glemmer aldri
Familien pakket sine få eiendeler og reiste til Syria. Said fikk jobb på en fabrikk, kjøpte seg en leilighet og fikk barnebarn. Så brøt det ut borgerkrig der også, og Said flyktet tilbake til Libanon.
Nå sitter han her, sliten og resignert i et verksted han får bo gratis i. Datteren har bedt ham om å bli så lenge krigen pågår i Syria, men han er usikker på om han har nok krefter til å dra tilbake igjen. Noen ganger drømmer han seg vekk til byen han ble født i.
– «Kanskje, kanskje, kanskje det kan skje», tenker jeg for meg selv. Men når jeg ser verden som den er, med krigene, så tenker jeg at Israel aldri kommer til å akseptere oss.
– Har du mistet håpet om å vende tilbake?
– Selvsagt har jeg det… I 70 år har vi sagt at vi skal returnere. Men vi returnerer ikke. Vi er lei, sier han.
– Men jeg glemmer aldri Palestina. Heller ikke i graven vil jeg glemme Palestina.
