Farlig ferd for å finne «det siste ­barnet»

I India bor det 1,3 milliarder mennesker. 440 millioner av dem er barn. Og 27 millioner nye blir født hvert år. Hvordan nå ALLE?  Hvordan sørge for at alle får utdanning, helsetilbud, rent vann, et godt miljø, tilgang på ren energi – og livsviktige vaksiner?

Det er 40 varmegrader. Skyggen fra palmene og de andre trærne har knapt nok noen svalende effekt. Lufta er stinn av fuktighet. Sandalene møter planter, kvister og steiner, men først og fremst; gjørme. Masse rødbrun gjørme. Nedoverbakkene er glatte. Oppoverbakkene bratte. Derfor kan lianene være gode å holde i...

– Skynd dere! Vi må få opp tempoet, ellers rekker vi ikke fram til landsbyen før monsunregnet skyller over oss!

Når det regner som verst flommer elva over. Da kommer vi oss ikke over broen. Vi blir stuck, advarer Rajesh Francis, en lokal helsearbeider fra byen Nilambur, helt nord i den indiske delstaten Kerala.

– Fins det ingen andre veier?

– Du kan jo prøve elefanttråkket, om du vil...

Bistandsaktuelt følger et team indiske helsearbeidere og Unicef-eksperter til fots gjennom tett jungel – med risiko for å møte hissige elefanter, slanger og også tigre (!). Målet er den bittelille landsbyen Ambumala, der barna skal få vaksiner.

Landsbyen ligger 16 kilometer fra sentrum av byen Nilambur. Det bor tjuefem familier der, med tilsammen trettiseks barn.

– Vi satser på å vaksinere alle barna fra 9 måneders alder, til 15 år, sier Francis.

Indias siste stikk

I 2014 erklærte India at kampen mot polio var vunnet. Nå er det krigen mot meslinger som gjelder, en sykdom som hvert år dreper nesten 50 000 indiske barn. Målet er å utrydde sykdommen i landet innen 2020 – et ambisiøst prosjekt i et land med fire tusen storbyer, 640 000 landsbyer og mer enn en milliard innbyggere.

I juli 2017 dro statlige myndigheter i gang en kampanje der de systematisk tar for seg delstat for delstat, distrikt for distrikt, by for by, nabolag for nabolag, hus for hus, barn for barn... Tidenes største vaksinekampanje, ifølge Unicef – og enda mer komplisert enn kampanjen mot polio, blant annet fordi det nå dreier seg om et sprøytestikk, ikke bare to dråper på tunga.

 

De første 80 er enkle

– Hvor mange mennesker bor det i Norge?

– Litt over fem millioner, svarer Bistandsaktuelts reporter.

Slik starter samtalen med dr. Sakeena K. som er District Medical Officer i det
«lille» distriktet Malappuram.

– Fem millioner, det er cirka like mange som her i distriktet det. Det betyr at
jeg egentlig kan kalle meg «helseminister», sier kvinnen i rosa sari og ler.  

Så lener hun seg over det tunge mørke skrivebordet i teak og sier alvorlig:

– De første åtti prosentene er enkle å nå. Det er de siste tjue prosentene som krever mest. Det er en utfordring å nå ut til absolutt alle – ingen skal utelates...

Distriktslegen i Malappuram har nettopp startet et nytt helsesamarbeid med skolene, Health Action Through Schools. Gjennom dette programmet klarer de å nå åtte av ti barn i distriktet, forteller hun.

Gjennom et enormt pyramideliknende system, sirlig kontrollert fra topp til bunn, fra sentrale helsemyndigheter til stat, distrikt og landsby får helsemedarbeidere og andre nøkkelpersoner grundig opplæring.

– Og så kurser vi lærere, deretter foreldreutvalgene på skolene, og så elevene. Vi har valgt et knippe fokusområder – som hygiene, ernæring, ikke-smittsomme sykdommer, og akkurat nå er det full oppmerksomhet om vaksinering. Men alle områdene er viktige og prioriteres, understreker «helseministeren».

Skolene og de lokale helsestasjonene er også viktige arenaer for vaksinekampanjen. Her er det enklere å få oversikt.

 

Henger etter

Den første offentlige helsestasjonen i India kom allerede i 1835. Og delstaten Kerala blir ofte trukket fram som et glansbilde, der man langt på vei har lykkes med både helsesystemer, infrastruktur, utdanning og likestilling. Men Malappuram-distriktet, som ligger nord i delstaten, har alltid blitt hengende etter andre distrikter, forteller dr. Sakeena.

– De siste årene har det skjedd mye både økonomisk og når det gjelder utdanning. Likevel henger vi etter på mange helsespørsmål, som for eksempel vaksinering.

Noe av forklaringen kan være historisk, tror distriktslegen.

– De sørlige delene av Kerala var lenge styrt av en lokal konge som var mer åpen til moderne medisin, vaksiner og andre nyvinninger. Mens her nord ble vi styrt av britene, og folk flest var imot dem. Derfor var de også negative til de medisinene og helsetiltakene utlendingene prøvde å innføre, forteller hun.

 

Kvinnene har utdanning – menn har makta

Flertallet av innbyggerne i Malappuram er muslimer, men det har egentlig ikke så mye med saken å gjøre, mener dr. Sakeena. Det som derimot er en reell utfordring er at mange av de muslimske mennene reiser til Gulfen for å jobbe og tjene penger, mens kvinnene blir igjen alene med barna.

– Ironisk nok har kvinnene her i distriktet mye høyere utdanning enn mennene. Mennene vil bare fortest mulig til utlandet for å tjene penger. På våre informasjonsmøter treffer vi kun mødrene, mens det fortsatt er fedrene som tar beslutningene i familien. Det blir problematisk når de ikke er der, og når de ikke kjenner til helseprogrammene
våre, sier legen.

– Derfor bør vi nå begynne å fokusere mer på å nå ut til menn.

Selv er dr. Sakeena en rollemodell for mange kvinner i distriktet – som den første kvinnelige muslimen i den viktige stillingen som «helseminister». Posisjonen som District Medical Officer henger høyt og gir makt.

 

På tvers av ulike sektorer

Men for å lykkes er det viktig å samarbeide på tvers av sektorer og på alle nivåer, understreker hun.

– Vi har et godt samarbeid med utdanningsdepartementet og religiøse ledere i distriktet. Spesielt de muslimske lederne har bidratt, blant annet med å spille inn videoappeller og gjennom å oppfordre foreldre i moskeen til å vaksinere barna sine. Verdens helseorganisasjon, Unicef og Lions International gir også veldig god støtte. Alle aktører fyller sine roller på en veldig god måte.

Sosiale medier og massemedier, store plakater og bannere på busser, tog og offentlige bygg, hyppige meldinger over høyttaleren på togstasjonen, appeller fra artister, idrettsutøvere og andre kjendiser, kursing av journalister, konserter – alle tenkelige kanaler tas i bruk når helsemyndighetene i India, Kerala og Malappuram skal nå ut med sine budskap.

– Skal vi nå det siste barnet, må alle gode krefter i samfunnet mobiliseres. Og budskapene vi sender ut må tilpasses ulike målgrupper, understreker dr. Sakeena.

 

Fake news

Som ellers i verden, falske nyheter spres hurtig og effektivt via sosiale medier som Facebook og WhatsApp, blant annet myter om at vaksiner gjør barna sterile. Anti-vestlige holdninger spiller ofte inn. Noen mennesker er også imot mot alt som kommer fra sentrale indiske myndigheter og den sittende Modi-regjeringen, forklarer Ryaddin, en av de lokalt ansatte som jobber for Unicefs Social Mobilization Network (SMNet).

– Motivene bak motstanden kan være mange. For eksempel er en del av innbyggerne i distriktet opptatt av naturmedisin. Og mange såkalte traditional healers sprer skepsis og løgner om vaksiner og moderne medisin for å redde egen business, forklarer Ryaddin videre.

Unicef-medarbeideren har travle dager. Mobiltelefonen hans ringer ustanselig. Han får daglig inn rapporter fra vaksineteam som har møtt på problemer på ulike skoler nord i Kerala. Det kan være barn som ikke har møtt opp til vaksinering, eller det kan være foreldre som protesterer høylytt.

– Men vi unngår å gå inn i negative debatter med dem som sprer fake news. Vi velger heller å bombardere de samme sosiale mediene med positive budskap. Og vi reiser til de skolene og nabolagene der det er spesielt mye motstand og holder både fellesmøter og møter en-til-en, forteller den unge helsearbeideren.
 

Banker på døra

Distriktets hovedsete, byen Malappuram, er et sted der tegn på modernitet og økonomisk fremgang presser seg frem innimellom bygninger som ånder av tradisjonsrik historie. Blankpolerte fasader i glass og betong har reist seg, side om side med gamle hus i kolonistil. Biler, lastebiler og rickshawer tuter. Motorsykler og mopeder suser forbi med tre, fire og fem familiemedlemmer...

Alle samfunnslag. Menn i dress, skjorter eller hvite kjortler. Kvinner i jeans, fargerike sarier eller helsvart nikab. Jenter med skoleuniform og musefletter, eller hijab.

– Noen av innbyggerne er vanskelige å nå fram til, men lette å overtale. Andre er lette å nå fram til, men vanskelige å overtale, sier dr. Shibulal, som leder helseprogrammet i distriktet.

Shibulal har jobbet som lege i distriktet i over tretti år og kjenner hvert eneste nabolag, hver eneste lille gatestubb og hvert eneste hus. Og alle kjenner dr. Shibulal – en mann i 50-årene med mørk bart, et stort smil og en smittende latter.

«Interpersonal communication» er hans mantra. Han er utrettelig i sin kamp for å nå ut med livsviktige vaksiner til alle. Og hører han om foreldre som nekter å vaksinere barna sine, setter han seg i bilen, drar hjem til dem og banker på døra.

To brødre

Akkurat nå har dr. Shibulal fått nyss om en familie i et nabolag cirka en times kjøretur unna. Bistandsaktuelt blir med på lasset.  

Høye palmer og glossy reklameplakater slåss om plassen langs veiene ut av byen. Asfalterte veier med gatelys blir til humpete veier uten lys, før vi svinger av og følger en bred sti av jord og støv. De siste par kilometerne må vi gå til fots – i skumringen til sangen av gresshopper.

– Ser du de to husene der, sier Shibulal og peker på et gråbrunt hus og et rosa
murhus.

– Der bor det to brødre med familiene sine. Den ene har to barn som
begge er vaksinert. Mens broren hans i huset ved siden av nekter å vaksinere
sine tre barn.

Den lokalkjente legen går med rolige skritt mot det gråbrune huset og banker forsiktig på døra. Ingen åpner. Han banker litt hardere. Fortsatt ingen respons.

– Ingen hjemme?

– Jo. Men det er nok bare kvinnene og barna som er hjemme. Når mannen er ute av huset vil de ikke åpne opp, sier legen og smiler unnskyldende.

Bomtur

I det rosa huset ved siden av blir vi derimot ønsket velkommen av både foreldre, besteforeldre og en flokk med unger, familiens egne og barn fra nabolaget. Far i huset nikker og smiler og sier seg hundre prosent enig i at vaksiner er viktig. Han viser stolt fram begge barnas vaksinasjonskort, mens barnas mor og et par andre kvinner holder seg litt i bakgrunnen.

– Men hvorfor har ikke barna i nabohuset blitt vaksinert?

Faren i huset er veldig religiøs, får vi vite. Og han vil ikke at barna skal få «noe kunstig» i kroppen. Moren og kvinnene i huset har ikke noe de skulle sagt.  Dr. Shibulal har en jobb å gjøre.

– Som du skjønner holder det ikke bare å dra til skoler, barnehager og helsestasjoner. Kommunikasjon, ansikt til ansikt med én og én, er det som må til, understreker han og kan ikke få sagt det ofte nok: «interpersonal communication».

Men denne kvelden ble det bomtur. Legen sier han må dra tilbake en annen dag. Å gi seg er ikke et alternativ.

 

«Det siste barnet»?

– Bak den låste døra i det gråbrune huset må det være. Det er der «det siste barnet» er, tenker Bistandsaktuelts reporter i sitt stille sinn.

Hun har til nå reist i tolv timer med fly fra Oslo til Delhi, tre timer med fly til Kerala, ventet fire timer på et forsinket tog, reist fem timer med jernbanen til byen Calicut, deretter fem nye timer med bil til Malappuram, og så gått et stykke til fots.

Men det viser seg at det aller siste barnet befinner seg enda lenger unna...

Dagen etter befinner journalisten seg på en smal hengebro over en elv som snart vil renne over sine bredder.

 

Landsbyens første lærer

På broen er også en blå kjølebag med livsviktige vaksiner, en sykepleier, en lege, to lokale helsearbeidere, to Unicef-eksperter – og Mini Mudhuvan (40).

– Det er fire år siden jeg begynte å undervise barna i Ambumala. Før jeg kom hadde ingen i landsbyen gått på skole. Alle var analfabeter. Og de var redde for fremmede, forteller hun.

Mudhuvan er landsbyens første lærer noensinne. Og hun er helsearbeidernes døråpner. Hver eneste ukedag året rundt, uansett vær, går hun 16 kilometer fram – og 16 kilometer tilbake – i tett skog og ulendt terreng. Bare to ganger har hun snudd.

– To ganger har jeg sett en tiger, sier hun.

– Da har jeg snudd meg veldig rolig og gått med forsiktige skritt hjem igjen. Når jeg lukter elefanter stopper jeg bare og venter til de har gått videre.

I dag er vi litt heldigere. Ingen stripete katter eller dyr med snabel på stien så langt. Landsbyen Ambumala ligger en halvtimes oppoverbakke fra hengebroa.
 

Det livsviktige stikket

Når vi endelig kommer fram blir vi møtt av et par sykepleiere. De har gått i forveien. Sammen med dem, utenfor en grå liten murbygning, står en taus gruppe med voksne og barn. Bygningen fungerer både som skole og midlertidig helsestasjon.

Mudhuvan går enda litt lenger inn i skogen for å hente flere av barna. Hun får med seg en gruppe på 10-15 stykker. De kommer ikke dansende og syngende mot oss slik vi har opplevd på landsbygda mange andre steder.

Barna virker heller unnvikende, usikre og skeptiske. Kun et par av de minste koster på seg et nysgjerrig blikk.

– Da jeg kom hit for fire år siden var de så redde for fremmede at de bare ville løpt og gjemt seg. Dette er et stort fremskritt, sier landsbylæreren.

Og barna stiller seg lydig opp i kø for å få det lille stikket, som vil gi dem en større sjanse til å leve lenger og holde seg friske. Innholdet i den blå kjølebagen har heldigvis klart seg på ferden gjennom jungelen. Det er bare å sette i gang med vaksineringen.

Unge mødre

Ett av barna bærer selv et lite barn på armen.

– Lillesøsteren?

– Nei, det er moren, forklarer Mudhuvan.

Bistandsaktuelts reporter hever øyebrynene.

– Hvor gammel...?

– Hun er 14. Hun fødte barnet da hun var 13. Barnet er nå 18 måneder gammelt. Faren til barnet er 23.

Barneekteskap og tenåringsgraviditeter er et annet tema helseteamet er opptatt av. Og igjen er læreren nøkkelen til å nå fram med budskapet. Helseteamet kommer hit én gang i måneden. Læreren kommer hver dag. 

Monsunen nærmer seg

Den norske reporteren kommer hit antakelig bare én gang i livet. Det blir likevel ingen tid til å gå rundt i den lille landsbyen for å ta masse bilder, observere, snakke med flere. Nitten barn er vaksinert. To må vente til neste gang, fordi de ikke var helt i form. Det er tid for å ta beina fatt igjen.

– Hurry up, ma’m! Skynd deg, frue.

Teamlederen Rajesh Francis har det travelt. Himmelen har allerede begynt å gi fra seg noen små dråper.

– Husk monsunen, ma’m. Det er like
før nå.

– Bare ett bilde til, okay?

– Skulle ikke du rekke et fly i -morgen ...?

Det er ingen bønn. Vi MÅ dra. Den bratte oppoverbakken er nå en glatt nedoverbakke.

 

Huleboere

Bistandsaktuelts reporter lar seg imponere over pågangsmotet og innsatsen til de lokalehelse--arbeiderne.

–  Det er utrolig hvor langt dere går for å nå ut med vaksiner og helsetilbud. Her ute må vi vel kunne si at vi har nådd «det siste barnet»?

– Vel... Dette er egentlig den letteste turen vi tar. Hver måned er vi innom ti tribal colonies til. Flere av dem tar det enda 8-9 timer å nå fram til, én vei. Og føttene er eneste framkomstmiddel, sier Francis og ler.

Tribal colonies er fellesbetegnelsen på små landsbyer bebodd av urfolk. Noen av dem bor også i huler, der de er beskyttet mot ville dyr. Andre er nomader, som helseteamet ikke alltid vet hvor befinner seg. De kan være spesielt vanskelige å finne, tilføyer den indiske helsearbeideren.

– Der inne et sted finner du nok det siste barnet, ma’m sier Rajesh Francis og peker enda lenger inn i jungelen. Men vi må dessverre snu her.

Vi rekker akkurat over hengebroa og elven før det høljer ned. En gentleman gir den norske journalisten paraplyen sin. Han tar selv et stort palmeblad over hodet.