En ildsjel for det nye Syria

16. april 2012: Hun tar en stor, svart lærbag ut av skapet. Den passer perfekt til det hun har kommet dit for å hente.

Familien har kjørt i tre timer fra Damaskus til huset i Homs. På veien måtte de gjennom mer enn fem av Assad-styrkenes check-points. De ble utsatt for forhør, trusler, ransaking og risiko for at eiendeler skulle bli beslaglagt og ødelagt. De fryktet snikskyttere og landeveisrøvere.

Hun vet de må kjøre tilbake den samme veien, før det blir mørkt og portforbud i Homs.

– Vil de også beslaglegge minnene hennes? 

5. juni 2018: En ung kvinne med mørkt langt hår, hvit sykkelhjelm og tursekk sykler inn på Tøyen torg. Sola skinner på torghandlerens frukt og grønnsaker. Ved siden av ligger blomsterbutikken, apoteket, en sushi-bar, en tyrkisk kafe og et bibliotek.

Den unge kvinnen i lave sko går inn på biblioteket.

– Det var ikke sånn at du hørte skummel musikk i bakgrunnen, altså. Ikke sånn som du ser på film. Krigen og alvoret kom mer snikende, som en umerkelig prosess der du ikke selv helt skjønner hva som er i ferd med å skje, sier Zeina Bali (28).

– Jeg visste ikke at den dagen i april 2012 skulle bli den siste gangen jeg var i barndomshjemmet mitt. 

«Lær norsk»

Bistandsaktuelt møter henne i Tøyen biblioteks underetasje.

– Jeg kommer hit ofte for å lese, jobbe eller å være med på språkkaféen. Folk fra hele verden sitter her rundt seks bord og snakker norsk sammen, sier den syriske 28-åringen – på nesten perfekt norsk.

– Jeg burde ha jobbet enda mer med norsken..., legger hun til.

Men dagene er travle. Det har Bistandsaktuelt fått erfare i forsøket på å få til en intervjuavtale.

– Portrettintervju? Tusen takk, veldig hyggelig at dere spør. Men jeg som person er jo ikke noe interessant. Jeg håper det er greit at jeg snakker mer om Syria enn meg selv...

Norsk Folkehjelps Ingeborg Moa smiler når hun hører Zeinas beskjedne beskrivelse av seg selv.

– Det er typisk Zeina. En sjelden kombinasjon av å være ekstremt faglig dyktig, politisk skarp, engasjert og frittalende – og samtidig veldig ydmyk, sier Moa.

Moa og Bali jobbet ett år sammen for Norsk Folkehjelp i Tyrkia, og ble nære venner.

– Hun er ikke en som bare prater. Hun får ting gjort. Se for eksempel hvordan hun på kort tid har lært seg norsk, fått seg jobb i Redd Barna og lykkes i å engasjere mange syrere og nordmenn gjennom SPACE-prosjektet.

«Dis-comfort zone»

Før Zeina Bali forteller om SPACE, vil hun gjerne si noe om «komfortsoner» og «dis-komfortsoner». I Syria og Norge.

– I det små, i hverdagen med familie og venner, god mat, morsomme sammenkomster og ferier, hadde jeg det du kan kalle «et godt liv» i Syria. Jeg var omgitt av mennesker jeg brydde meg om, og det var alltid en jeg kunne ringe hvis jeg trengte noe. Men hvis du zoomer litt ut var det ingenting i Syria som fikk deg til å føle deg trygg, sier Bali.

Forholdet mellom folk og staten var bygd på mistillit, ydmykelser og stress, forteller hun. I den «ytre sirkelen» med statlige institusjoner som skolen, universitetet, sykehus, politiet – og hvis du trengte å fornye ID-kortet – var prosessene alltid et mareritt.

– Du hadde din private komfortsone, og din offentlige «dis-comfort zone». Her i Norge føler jeg på mange måter det motsatte.

Alt det offentlige i Norge er tilrettelagt og komfortabelt, syns den unge syriske kvinnen. Hvis hun går til skatteetaten, politiet eller fastlegen blir hun behandlet «respektfullt og ærlig».

– Utfordringen her er mer i den private sfæren. Det krever mye å bygge opp en en privat komfortsone – et sosialt nettverk, få ordentlige venner, føle at du har referanser...

 

Sosial kapital

– Da vi bodde i Homs pleide moren min og jeg å lese dødsannonser på plakater hengt opp ved torget i byen. Vi kjente alltid igjen navnene, vi visste hvem de var eller var i slekt med. Sosial kapital. Det samme vil jeg aldri få her, ikke om jeg bor her i 20-30 år, tror jeg.

Si ikke det...

For Zeina Bali har allerede en god porsjon sosial kapital også i Norge. Hun er stadig å se på debattmøter i Oslo. Hun følger med i norsk politikk, ser på Dagsrevyen og Debatten, og i likhet med minst en million nordmenn satt hun klistret foran skjermen hver gang det kom en ny episode av «Skam». Hun elsker kjendis-sladder om popstjerner og skuespillere, og hun har selv prøvd seg på improvisasjonsteater på Chateu Neuf.

For å nevne noe.

Og hun er motoren i organisasjonen SPACE – Syrian Peace Action Centre – der både syrere og nordmenn er involvert.

 

Minner i en sort bag

Tilbake til april 2012: Moren vasker omhyggelig kjøleskapet og renser fryseren. Faren finner fram viktige dokumenter og pakker de ned sammen med noen varme klær og tepper. Samtidig har Zeina lurt seg inn på et annet rom i huset med den sorte bagen.

Hun innser at de store gammeldagse fotoalbumene ikke får plass. Derfor river hun forsiktig ut ett og ett bilde. Flere hundre. Hun legger dem i bunker sammen med de litt mindre fotoalbumene og noen private videokassetter. Hun håper faren ikke oppdager henne.

– Men da jeg prøvde å snike bagen inn i bilen, ble han kjempesint. Vi kranglet lenge.

– Hvorfor kranglet dere?

– Pappa tenkte at hvis noen på kontrollpostene så bagen ville de bli mistenksomme. Og hvis de åpnet den ville de få nok en grunn til å trakassere oss. Vi ble allerede stoppet ofte fordi skiltene på bilen var fra Homs, som var regnet som en «revolutionary city», forteller Zeina.

 

Pauseknapp

Zeina Bali ble født i Damaskus i 1990. Deler av barndommen bodde hun i Saudi-Arabia, der foreldrene jobbet som leger. Men Homs var den trygge basen. Her tilbragte hun de to første leveårene, de siste årene av barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Her lå barndomshjemmet.

Zeina beskriver et hjem med lysekrone i taket, teakmøbler i stua og et eget lite bibliotek. En lys murbygning. Et rolig nabolag med grønne trær.

– I hodet mitt er det som jeg trykket på en pauseknapp – som om jeg er «on hold» fra 2012, da jeg var der sist.

Men mye har skjedd de siste seks årene. En venninne av Zeina besøkte Homs i fjor. Da hun kom tilbake snakket de sammen på telefonen i flere timer. Venninnen beskrev hvordan byen  hadde forandret seg.

– I ruiner? 

– Nei. Bygningene er der. Men selv om noen har kommet tilbake til husene sine, så virker det som en forlatt by. Sjelen er borte. Du ser mennesker, men de er «dead people walking». Ingenting er som før.

– Hvorfor var bildene så viktige for deg da du reiste derfra?

– Bilder er det eneste du virkelig kan redde. Klær, møbler og andre materielle ting kan selvfølgelig ha en symbolsk verdi, men hvis du mister bilder kan du aldri kjøpe dem tilbake, eller ta de samme bildene på nytt...

– Det er familiens historie, mine foreldres bryllup, minner. Da jeg vokste opp elsket jeg å ta bilder og små morsomme videoer, selv av de mest hverdagslige hendelser – øyeblikk som jeg nå ser tilbake på som de mest verdifulle.

 

Krevde sin plass

Da borgerkrigen i Syria brøt ut i 2011 var Zeina 21 år og student ved universitetet i Damaskus. Hun bodde i et trygt område av byen, men engasjerte seg og dokumenterte mye av opprøret blant studentene. I 2012 fikk hun et stipend for å studere internasjonal utvikling og ledelse ved universitetet i Lund, i Sverige. Derfra dro hun sørover igjen til Tyrkia og jobb for Norsk Folkehjelp.

I 2015 bragte skjebnen henne til Norge, ikke som flyktning, men på familiegjenforening med hennes syriske ektemann, som er stipendiat ved Universitetet i Oslo.

Og så ble SPACE grunnlagt.

– Jeg snakket om en «offentlig komfortsone». I Syria hadde vi aldri det. Vi var trygge i våre egne hjem. Men i 2011, da folk gikk ut i gatene og protesterte, var det første gang jeg så at det var mulig å kreve tilbake det offentlige rom. Vi kunne fylle en stor offentlig plass eller en park og uttrykke våre meninger.

Etterhvert kom Syrias sikkerhetsstyrker og skjøt. Men det var likevel første gang i Syrias moderne historie at du så vanlige folk ta over det offentlige rom. Og der lå ideen til SPACE, forteller Zeina Bali.

– Mange ble tvunget til å forlate landet. Vi er i Norge. Mange venner og familie er i Tyrkia, Tyskland og andre land. Men det betyr ikke at vi vil gi opp det rommet – «that SPACE» – som vi krevde tilbake i 2011.

Da Zeina Bali kom til Norge gikk hun på det ene seminaret etter det andre om krisen i Syria og hvordan konflikten burde løses – uten en eneste person fra Syria på scenen. Det ønsket SPACE å endre på.

– Vi ønsket å sette diskusjonen om Syria-krisen inn i en kontekst, dra linjer til det som skjedde i Syria og Midtøsten på 60-, 70- og 80-tallet. Og vi ønsket å løfte frem stemmene til syriske intellektuelle, syriske kulturpersonligheter, syriske opinionsledere i eksil.

En av disse stemmene er nå Zeina Bali.

Bildet av bestemoren

– Det er onkelen min på tre, tanten min på åtte og moren min på seks. Og besteforeldrene mine står bak. De var en ordinær, men også en ekstraordinær familie... Bildet ble tatt på flyplassen i Damaskus i 1960.

Zeina Bali viser et bilde av et bilde på mobilen sin. I sort-hvitt: To små frøkner i plisséskjørt. En liten gutt i rutete vest og hvite snipper. En mann i dress og slips. Og en kvinne med halvlangt brunt hår, kortermet hvit jakke, perlekjede og et fast blikk.

– Min bestemor var smart, intellektuell og prinsippfast. Hun ble født i 1916 og var en av få kvinner som studerte. Hun snakket flytende fransk og arabisk og studerte jus.

Zeina «vant» krangelen med faren, like før mørket falt på den ettermiddagen i Homs for seks år siden. Med hjertet i halsen kom Zeina og familien seg gjennom alle kontrollpostene. Ingen skudd fra snikskyttere. Ingen sjekket den svarte bagen under føttene hennes. Familiebildene ble reddet.

Bildet av bestemoren er det hun har aller kjærest.

– Jeg beundret henne veldig. Hun var en kriger. Hun kastet hijaben. Sa alltid høyt hva hun mente. Konfronterte hvem som helst uten frykt for konsekvensene. Og hun stiftet en kvinnegruppe som møttes hver tirsdag for å diskutere kultur og politikk.

Zeina Bali snakker og snakker om bestemoren. Med glød i øynene.

– Hun hadde klare meninger mot autoritære styreformer og var en demokratiforkjemper lenge før opprøret begynte i Syria i 2011. Hun døde i 2009.

– Etter det dine venner forteller, så lever din bestemor videre gjennom deg.

Zeina blir stille et øyeblikk. Skyver det mørkebrune håret bort fra ansiktet. Så smiler hun bredt.

–  Wow... Jeg visste ikke at de hadde så bra ting å si om meg. 

Det er et stort kompliment.