Vegards Nicaragua:
Jeg kom til Nicaragua første gang 10. januar 1979, et halvt år før revolusjonen. Det var ettårsdagen for diktatoren Somozas drap på avisredaktøren og opposisjonslederen Pedro Joaquín Chamorro. Jeg gikk rett til redaksjonslokalet i hans avis, La Prensa.
Der traff jeg hans yngste sønn Carlos Fernando, en ung mann omtrent på min egen alder – i slutten av 20-åra. Carlos og jeg ble venner fra første dag, og jeg gikk sammen med ham gjennom Managuas gater. Anledningen var en stor demonstrasjonsmarsj til minne om faren.
Først seinere ble jeg klar over at Carlos jobbet i hemmelighet for den sandinistiske frigjøringsfronten, FSLN. Det var denne bevegelsen som et halvt år seinere klarte å tvinge Somoza ut av landet og gjennomføre en total revolusjon.
Som frilans-journalist ville jeg gjøre meg kjent med det opprøret FSLN ledet mot den forhatte Somoza-klanen. Denne klanen hadde styrt landet i nesten 50 år. Jeg var dessuten blitt fascinert av bildene den legendariske fotografen Susan Meiselas (seinere venn av både Carlos og meg) hadde tatt mens hun lå på barrikadene. Der var hun sammen med unge tenåringer med små håndvåpen. Ungdommene kjempet en kamp mot Somozas tanks og bombefly. Seinere kom jeg tilbake og dekket selve maktovertagelsen i juli 1979 som eneste norske journalist (mest for Dagbladet).
Den amerikanske fotografen Susan Meiselas bilder fra opprøret mot Somoza-klanen inspirerte meg, skriver Vegard Bye.
Frihet og rettferdighet
Revolusjonen i Nicaragua i 1979 hadde alt en ung idealist kunne ønske seg: den var kulminasjonen av et ekte ungdomsopprør, med idealer om sosial rettferd, frihet, politisk deltakelse. Det var ungdommen som skulle bygge landet, under ledelse av en kollektiv ni-mannsledelse i FSLN, med Daniel Ortega som president.
De reiste ut på landsbygda og lærte bøndene å lese og skrive. De gjennomførte en helserevolusjon som på få år oppnådde en dramatisk reduksjon av barnedødeligheten. De omfordelte jord til fattige bønder. De ga en hel generasjon håp om et bedre samfunn. Og de inspirerte tilsvarende bevegelser i El Salvador og Guatemala til å skjerpe revolusjonskampen der også.
Men så ble Ronald Reagan president i USA. For ham var kamp mot de gamle USA-vennlige diktatorene og for sosial rettferd det samme som kommunisme. Han så en sovjetisk sammensvergelse bak både sandinister i Nicaragua og farabundister i El Salvador. Kommunismen måtte stanses før den nådde USAs sørgrense, sa han.
Reagan fikk CIA til å støtte etableringen av contras, en opprørsgruppe som skulle drive krig mot sandinistene. I mer enn ti år ble kooperativer angrepet og brent. Unggutter på begge sider ble drept. Økonomien ble ødelagt.
Folket ønsket fred
Men både Norge og andre nordiske land stilte seg på sandinistenes side og forsvarte deres kamp mot USA og contras. Det likte USA veldig dårlig. Da Costa Ricas president Oscar Arias fikk Nobels fredspris for å ha hjulpet til med å forhandle fred, var amerikanerne rasende.
I 1990 hadde folket i Nicaragua fått nok av krigen. De valgte Carlos’ mor Violeta Chamorro til president, som en fredskandidat som mente det ikke ville bli fred i landet før sandinistene forlot makta. Mens to av søsknene hans hadde støttet contras, hadde Carlos selv vært redaktør for sandinistenes partiorgan Barricada. Etter 1990-valget ble han tvunget av FSLN-ledelsen til å trekke seg. Årsaken var at han ønsket en mer åpen journalistisk linje. (De som vil gjenoppfriske denne historien kan lese min bok «Forbuden fred» (Cappelen, 1990).)
I 2007 kom Daniel Ortega tilbake som president. I mellomtida hadde landet hatt presidenter fra høyresida, noen riktig korrupte (Alemán 1997-2002), andre som hadde vært sentrale støttespillere for contras (Bolaños 2002-2007).
Ekteparets enevelde
I 2018 kaller Ortega seg fortsatt sandinist, og FSLN er fortsatt hans parti. Men nesten alle hans gamle kampfeller har forlatt ham. De fleste av dem mener han har forrådt revolusjonens idealer.
I stedet for demokrati og folkelig engasjement har regimet endt opp med korrupsjon, maktmisbruk, valgfusk og pakter med reaksjonære politikere, kirkeledere og landets borgerskap. Kritikerne mener at hans styre begynner å lignende påfallende på det gamle Somoza-diktaturet som Ortega en gang var med å bekjempe.
De mener også at Daniel har overlatt den egentlige makta til sin kone og visepresident, den kristne fundamentalisten og mystikeren Rosario Murillo. For dem er han og regimet ikke lenger sandinista. Styret hans kaller de nå i stedet orteguista (utledet av Ortega, red.anm.).
Davids Nicaragua:
Jeg er født i 2000, og vokste opp i en barrio i Managua som heter Hialeah. Sommeren 2017 flyttet jeg fra Nicaragua til min pappa Vegard i Oslo for å gå på skole her. Kontrasten kunne ikke ha vært større.
På dette tidspunkt var jeg ikke interessert i politikk i Nicaragua, som for meg bare var et korrupt skuespill. Men så, den 18. april 2018, begynte jeg plutselig å få meldinger på facebook og sosiale medier.
Meldingene fortalte at vennene mine, ungdommer på min egen alder, hadde tatt opp kampen mot Ortega-regimet. De hadde begynt å støtte sine besteforeldre i fredelige protester. De protesterte mot at pensjonene plutselig skulle reduseres kraftig, for å dekke inn et statlig budsjettunderskudd.
Min venninne Alejandra sendte meg meldinger om at det var forferdelige tilstander i Nicaragua. Ungdommer som støttet pensjonistene i deres protester ble angrepet av steinkastende medlemmer av FSLNs ungdomsparti, fortalte hun. Ungdommene som hadde støttet pensjonistene tok med seg de gamle som ble skadet i tumultene til sykehus eller til sine hjem, før de selv søkte tilflukt inne på universitetsområdet.
De første drapene
Dagen etter økte volden, og de første drapene ble begått. Politiet gikk, sammen med sandinist-ungdommer (organiserte grupper, red.anm.) – som nå opptrådte nesten som paramilitære styrker – til angrep på studenter. Samtidig var det flere ungdommer som sluttet seg til de demonstrerende studentene.
Politiet begynte nå å gå fra hus til hus i ulike bydeler i Managua – også i min bydel Hialeah – for å lete etter ungdommer som hadde vært med i protestene.
I løpet av den første helgen var antallet drepte kommet opp i 25. En av dem var en nabogutt, Fernando Villareal, som jeg har kjent siden vi var små. Fernando er blant de som ennå oppgis som «forsvunnet». Det innebærer også at foreldrene ennå ikke har kunnet begrave ham.
Samme helg begynte også mange ungdommer å rane butikker. Her var det folk fra begge sider, og mange som bare utnyttet situasjonen. Dette har Ortega brukt for å påstå at de demonstrerende ungdommene er pøbler og halvkriminelle.
Presidenten hevder også at det er "USA-imperialismen" som står bak og organiserer demonstrasjonene. Det er en ren løgn. De som protesterer er mine venner. Jeg kjenner mange av dem. De går fullstendig frivillig og spontant ut i gatene, med fare for eget liv. Det eneste de vil er å bli kvitt Ortegas vanstyre.
Ortega taper mediekampen
De siste ukene har jeg kunnet følge begivenhetene fra Nicaragua gjennom facebook, nesten fra minutt til minutt. Det som har skjedd i ulike deler av landet er blitt filmet, delt mellom venner, og slik kunne jeg fange opp dette nesten i sanntid her i Oslo.
Ortega har prøvd å kontrollere informasjonsstrømmen gjennom sine egne media. Den kampen har han tapt, mot ungdommer som har formidlet sine egne opplevelser direkte til sine nettverk både i Nicaragua og i resten av verden. Det ubegripelige for meg er hvor lite av dette som har nådd fram til de vanlige nyhetskanalene. Her i Norge har det nesten vært taust om den tragedien som utspiller seg i Nicararagua.
Noe av det verste som skjedde den første helga var det bestialske drapet på journalisten Angel Gahona i Bluefields på Atlanterhavskysten. Han var i gang med en tv-rapport om noen som ranet en minibank, på direktesendt tv, da politiet skjøt ham rett i hodet. Han døde momentant, så å si på direkten.
Ungdomsopprøret brer seg
Til å begynne med var det mest universitetsstudenter som demonstrerte, etterhvert sluttet både arbeiderungdom og middel- og overklasseungdom seg til. Studentene på min tidligere skole, som for det meste kommer fra øvre middelklasse, holdt seg først i ro. Etterhvert ble de mer og mer aktive. Det var samme logikk før revolusjonen i 1979, forteller min far. Det var et gjennombrudd for FSLNs strategi da ungdommene fra de øvre sosiale lag begynte å slutte seg til. Noe av det samme har skjedd nå.
Noe av det mest symbolske var da ungdommene begynne å brenne og rive ned de beryktede «Árboles de la Vida». Dette er en merkverdig jernkonstruksjon som forestiller trær. Landets førstedame og visepresident Rosario Murillo har satt opp hundrevis av slike langs gatene rundt omkring i landet. Hver av dem koster 25 000 dollar, i et land der 47 prosent lever i fattigdom ifølge regjeringas egne tall. For motstanderne av regimet har de blitt symboler for Ortega-familiens maktmisbruk. Det å brenne og ødelegge disse trærne ble derfor et uttrykk for hatet mot Murillo, som kanskje har vært enda større enn hatet mot Ortega.
Mer enn 90 er drept
Det som begynte som en protest mot reduserte pensjoner har mer og mer utviklet seg til en bred folkelig protest mot politiets brutalitet og Ortega-Murillos korrupsjon og maktmisbruk. Flere og flere setter nå likhetstegn mellom Ortega- og Somoza-familien.
Inntil nå (utgangen av mai) er mer enn 90 mennesker blitt drept, ifølge den nicaraguanske menneskerettighetskommisjonen ANPDH. De fastslår at det er politiet som har vært ansvarlig for de fleste drapene. Men også sandinistungdommen og bøller som har sluttet seg til dem har drept og mishandlet demonstranter.
De militære har derimot holdt seg i ro. Den 14. mai kom de med en erklæring om at «dialog er den eneste veien å løse problemene i landet på», som et klart uttrykk for at de nektet å ta del i de drapene på unge mennesker som foregikk i landet.
Nå har det gått snart halvannen måned siden denne massakren begynte. Det er fortsatt vanskelig å se at det kan gå mot noen løsning. 16. mai gikk presidenten med på å starte en dialog med representanter for sivilsamfunnet, næringslivet og akademikerne for å finne en løsning på problemene.
Politiet stormet universitetet
Hele Nicaragua var stolte over at representanter for de ungdommene som har stått i denne kampen kom til forhandlingsbordet med hodet hevet. Studentene leste høyt navnet på alle de drepte, mens de andre ropte «presente» («til stede») for hvert av navnene rett opp i ansiktet på presidenten. Lester Alemán, en av de ungdommene som var med, sa rett ut at det eneste de var kommet for å forhandle om var presidentens avgang. Alemán sa også at han ikke ville forlate forhandlingsbordet før det ble gitt en ordre om våpenhvile.
Studentlederen Lesther Aleman har stått i front for studentenes protestaksjoner. Foto: Inti Ocon / AFP / NTB scanpix
Men Ortega ville ikke gi noen slik ordre. Tvert om: den 19. mai om kvelden ble det nasjonale universitetet (UNA) stormet av politiet. Ungdommene annonserte derfor at de heller ikke lenger kunne respektere avtalen om ildopphør. 23. mai erklærte lederen for Nicaraguas biskopkonferanse (CEN), Leopoldo Brenes, at han anså den nasjonale dialogen for opphevet. Han ba om at det i stedet ble etablert en blandet kommisjon som skulle ha til oppgave å komme fram til en omforent avtale.
Morsdagen som endte i blod
Den 30. mai feires morsdag i Nicaragua. Denne dagen var det mødrene til de drepte, ledsaget av tusenvis av andre mødre, som gikk ut i gatene for å protestere mot volden. Min mor var blant dem. Og hva ble de møtt med? Voldelige Ortega-lojale ungdommer, som nå opptrer som de reneste dødsskvadroner, og selvfølgelig politi.
13 flere ble drept og 88 såret på denne dagen. Det er ingen grenser for hvor mye vold Ortega og hans støttetropper er villig til å begå. Og enda viser han ingen tegn til å oppfylle kravene om nyvalg og reelle forhandlinger.
Mitt fremste håp er at hjemlandet mitt igjen skal få fred, og på den måten hylle de ungdommene som har gitt sitt liv for alle mine landsmenn skal oppleve rettferd. Disse ungdommene, mine brødre, hadde hele livet foran seg. De hadde ikke fortjent å bli behandlet slik av president Daniel Ortega: å ta hele livet fra dem på den måten er ikke en human handling.
Rosario Murillo og Daniel Ortega er Nicaraguas visepresident og president. Murillo sies å dominere sin mann og er minst like forhatt enn sin mann. Ekteparet har med årene utviklet en stadig mer eneveldig lederstil. Foto: Osvaldo Rivas / Reuters / NTB scanpix
Vegards og Davids Nicaragua:
Den kanskje fremste kritikeren av Ortega i disse ukene har vært Carlos Fernando Chamorro. Han har gått inn i sin fars rolle som uredd og gravende journalist, med opptredener i daglige talkshow på tv og som redaktør av det digitale tidsskriftet Confidencial (www.confidencial.com.ni), en av de beste kildene for å forstå hva som nå skjer i Nicaragua. Han vet at han lever like farlig under Ortega som faren levde under Somoza. Den sjansen er han villig til å leve med.
.