– Jeg har ennå ikke kommet over det. Den følelsen, da jeg kjente at hun ikke lenger hadde puls. Hun døde i armene mine, sier Anvar Rashid stille.
Rashid er prosjektkoordinator for Orangi Pilot Project (OPP) – et prosjekt som kostet hans nære venn og kollega livet for fem år siden. Han husker det ennå som om det var i går.
13. mars 2013:
– Vi var på vei fra et møte i Karachi. Det var mye trafikk, så vi kjørte sakte. Plutselig kom to menn på en motorsykkel opp på siden av bilen. De skjøt henne på kloss hold. Et skudd i nakken og et i brystet.
– Det var et stort tap, ikke bare for oss som sto henne nær. Det var et tap for landet.
«Ninja turtles»
Anvar Rashid er i Oslo sammen med søsteren til Perween Rahman, invitert av Habitat Norge for vise dokumentarfilmen «The Rebel Optimist» om den drepte pakistanske arkitekten, byplanleggeren og aktivisten.
I filmen møter du en sprudlende og energisk kvinne i midten av 50-årene med mørkt langt hår og ovale briller, kledd i shalvar kameez – den typisk pakistanske klesdrakten.
Hun kaller seg selv og teamet sitt for «the Ninja turtles of mapping».
«Å drive lobby blant politikerne er umulig uten kart. Kart gjør oss synlige, og myndighetene blir tvunget til å ta oss på alvor», sier hun.
Rahman og hennes kolleger kartla geografiske, økonomiske og sosiale forhold i de store slumområdene i utkanten av Karachi. Og de kartla vann- og avløpssystemer.
«Vi har sørget for at 1063 «urban villages» har blitt plassert på kartet og at innbyggerne har fått eiendomsrett og skjøte på jorda», forteller hun videre i de gamle filmopptakene.
Gløden lyser av øynene.
Perween Rahman sørget for å kartlegge stor slumområder utenfor Karachi for å sikre innbyggerne eierett til hjemmene sine og hindre at de ble tvangsflyttet.
Viderefører søsterens arbeid
Aquila Ismail bodde i Abu Dhabi da søsteren ble drept. De sto hverandre svært nær forteller hun.
– Når hun begynte på en setning, fullførte jeg den. Jeg visste alltid hva hun var på vei til å si.
Etter at Perveen Rahman døde bestemte søsteren seg for å flytte hjem til Pakistan for å fullføre mer enn bare en setning. Hun ville fullføre søsterens arbeid og store misjon i livet. I samtale med Bistandsaktuelt forteller hun hvordan søsterens engasjement for slumboerne startet.
– Hun var en briljant arkitekt. Da hun var ferdig med studiene ble hun tilbudt jobb i et av Karachis mest prestisjetunge arkitektfirmaer. Men etter tre måneder sa hun opp. Hun var ulykkelig og følte at det var meningsløst å tegne store betongbygninger for de rike.
Så kom Rahman i kontakt med noen som jobbet i Orangi-slummen, et område som ble etablert på 1970-tallet under den blodige prosessen der Bangladesh ble skilt fra Pakistan. Det startet som en leir for mer enn 800 000 flyktninger fra nabolandet, forklarer Aquila Ismail.
– Etter hvert bygget de små skur som de bodde i, og de utviklet egne strukturer og systemer for vann, kloakk, søppel og andre fellesanliggender. Men for myndighetene var husene og menneskene som bodde der «ikke-eksisterende». De investerte dermed ikke et øre i å forbedre innbyggernes levekår.
Orangi-byen utenfor Karachi er et av Asias største slum-områder.
«Utvikling kommer ikke fra betong»
– Da Perween kom til området ble hun forferdet over all fattigdommen, søpla og de elendige sanitære forholdene. Samtidig så hun muligheter, forteller Ismail.
Den pakistanske arkitekten så klart for seg hvordan enkle og billige løsninger kunne bidra. Hun tenkte at det var fullt mulig for innbyggerne å gjøre det selv – og designet løsninger, som de selv kunne gå videre med.
– Perween følte hun hadde et ansvar som arkitekt, både for å påvirke myndighetene og å hjelpe slumboerne til å gjøre ting selv. Hun mente at myndighetene måtte gjøre sin del av jobben, og at folket selv måtte gjøre sitt, sier søsteren til den avdøde arkitekten.
Perveen Rahman kalte det et «people-government partnership». Hun mente at den eneste riktige måten å jobbe på var å utvikle et nært forhold til de menneskene som skal leve med arkitekturen, forteller Aquila Ismail videre.
– Og hun var opptatt av å inkludere utdanning, helse, kultur og menneskelig utvikling i arkitekturen – Som hun stadig sa: «Utvikling kommer ikke fra betong».
Etterhvert begynte mennesker fra andre deler av landet å komme til Orangi-slummen. Ryktene gikk om at det var et bra sted å bo, et sted der strukturene var på plass. Mange hadde etablert egne butikker og småbedrifter, det var bygget skoler, og området var blitt renere og mer ryddig.
Orangi var plutselig blitt ett trekkplaster for fattige fra hele Pakistan. I 1982 bodde det 800 000 i Orangi. I dag bor det 2,3 millioner i samme område.
– 85 prosent av innbyggerne har tilgang til kloakkanlegg og rørledninger bygget med OPP-design. Og organisasjoner fra andre deler av landet ønsker å kopiere konseptet, forteller Islam.
– Unikt og innovativ
– OPP med Perween Rahman i ledelsen er det største og mest vellykkede slumoppgraderings-prosjekt verden kjenner, sier Erik Berg fra Habitat Norge, som innledet filmvisningen på Oslo Arkitektforening.
– Det er et unikt og innovativt storskala-prosjekt, som har tatt begrepet folkelig deltakelse helt ut. Mens FN i oppstarten av prosjektet ønsket å basere arbeidet i Orangi på kostbar vestlig teknologi og ekspertise, viste tradisjonelle løsninger basert på lokal organisering og deltakelse seg mer effektive.
Arbeidet til OPP til førte til at verdien på tomtene i slummen økte, og da innbyggerne fikk eierett ble det ikke lenger mulig å flytte folk med tvang, forklarer Berg videre. Han fremhever også prosjektets fokus på vann- og sanitær, helse, utdanning og småindustri.
– OPP ble et globalt modellprosjekt som følge av Perween Rahmans innsats. I 2002 ble hun utnevnt til æresmedlem av «Det internasjonale vannakademiet» i Oslo.
– Alt dette høres jo utelukkende positivt ut. Så hvorfor ville noen rydde Perveen Rahman av veient?
Avslørte «vann-mafia»
– Da Perween i 2006 kartla vann- og avløp fant hun ut at slumområdene stadig vekk manglet vann, mens de velstående i de rike bydelene hadde mer enn de trengte, forteller Anvar Rashid, prosjektdirektøren fra OPP.
– Og så fant hun ut at disse vanntyveriene var organisert, ikke av fattige i nød, men av innflytelsesrike mennesker i næringslivet, politikken og politiet! Dette dreide som om milliarder av rupees i året, forteller Rashid videre.
Det ble bygd illegale vannhydranter som omdirigerte vannet, og gjerningsmennene ble ifølge Perween Rahman beskyttet av politiet og lokale myndigheter. Hun kartla hvor mange vannhydranter, hvor de var plassert og hvor mye vann det dreide seg om. Og i 2009 publiserte hun en rapport der hun navnga involverte høytstående personer.
– Rapporten førte til at vi i OPP følte oss truet en periode, men det roet seg etter hvert. Trodde vi.
Hindret tvangsflytting og «land grabbing»
I samme tidsperiode hadde myndighetene gjennomført en «opprydning» der en hel «urban landsby» ble ødelagt. Menneskene ble tvangsflyttet, og hjemmene deres ble tatt av bulldosere.
– Med kartene sine i veska hadde Perween bevis på at innbyggerne og bosettingene eksisterte, selv om de faktisk hadde bodd der i flere tiår, sier Anvar Rashid.
Perveen Rahman var en stor beundrer av Benazir Bhutto og Pakistans Folkeparti, og under deres styre ble det faktisk etablert en egen avdeling i departementet for byutvikling, der landretten til slumboerne ble ivaretatt, forteller han videre. Under valget i 2008 lovet partiet at innbyggerne i Orangi skulle få retten til jorda de bodde på.
– Men det som skjedde deretter var at prisen på eiendommer i Orangi skjøt i været, de ble tidoblet over natten. Og så kom multi-billion dollar home developers på banen. Og ville ta «the empty land» i områdene like utenfor byen.
Karachi var blitt en «mega-metropolis» – en storby som vokste utover sine bredder – kapasiteten var sprengt, så byutviklerne trengte nye områder for å ekspandere sin virksomhet, forklarer prosjektdirektøren.
– Men Perveen gjorde det vanskelig for disse byutviklerne å karre til seg land. Myndighetene ville gjerne gi landområdene til byutviklerne, det dreide seg om trillions of rupees. Perveen kjempet for slumboerne og sørget var at det ikke var mulig å si at dette er «empty land».
– Og så ble hun drept.
Arkitekten Perveen Rahman hadde et brennende engasjement for slumboerne i Pakistan. Det kostet henne livet. Foto: Pakistan Today
Den siste samtalen
Aquila Ismail husker godt sin siste samtale med søsteren. Det var mandag 11. mars 2013, to dager før hun døde
– Jeg sa til henne at hun måtte være forsiktig, det var så mye uro på den tiden – og mange drap der også politiet var involvert. Men hun insisterte på at hun var en ukjent og ubetydelig person som ikke ville noen noe vondt.
Selv om Aquila hadde vært den som advarte Perveen, var hun i sjokk og vantro da hun skjønte hva som hadde skjedd. Og hun ble enda mer sjokkert over politiets oppfølging av drapet.
Krevde ny etterforskning
Politiets etterforskning skjedde uvanlig raskt. Hovedmistenkte, Ahmed Khan, ble arrestert samme kveld. Dagen etter drepte politiet Taliban-lederen Qari Bilal og hevdet han var morderen. Etterforskningen kunne dermed stanses med en gang.
Men angrepene på OPP stanset ikke. En ansatt i OPPs mikrokreditt-prosjekt ble myrdet, og ansatte ble utsatt for bombeangrep og drapstrusler. Landrettighetsarbeidet fikk alvorlige tilbakeslag.
– Fra 2013 til 2014 var kontoret vårt et total «no go»-område, sier Aquila Ismail.
– Er du redd for ditt eget liv?
– Ja, selvfølgelig. Jeg var spesielt redd den første tiden etter drapet. Det kom stadig væpnede folk hjem til oss og truet oss. Vi var likevel ikke redde for å kreve ny etterforskning av drapet. Vi lot oss ikke bestikke eller true til taushet.
– Og nå kommer studenter igjen til oss og vil delta i vår kampanje for rettferdighet. Og de kommer for å studere våre utviklingsprogrammer.
I løpet av 2015 ble arbeidet til OPP sakte men sikkert trappet opp igjen. Med unntak av det prosjektet som Perween Rahman brente aller mest for.
– Perween kalte det «the secure housing program». Vi frøs programmet etter at hun døde. Vi ville ikke at flere skulle bli drept. Vi starter igjen når vi føler at det er trygt, forsikrer Ismail.
Håp
I 2016 kom det en direkte ordre fra Høyesterett om å beskytte familien til Perveen Rahman og OPP. Og i 2017 – fire år etter drapet– instruerte Pakistans Høyesterett politiet i Karachi om å foreta nye undersøkelser av mordet.
Ny gransking slo fast at politiet hadde manipulert etter-forskningen. Fire navngitte politimenn skal ha innrømmet at de var involvert. Og nye, uredde etterforskere la i mars i år fram bevis som entydig peker mot mektige landinvestorer og politikere i byen.
Og det ser nå ut til at det blir tatt rettslige grep mot de som er identifisert som ansvarlige.
– Vi vil at de fire politimennene skal bli etterforsket på føderalt nivå, og at saken endelig blir løst – at de riktige bakmennene blir straffet, sier Ismail.
– Ser dere at det har kommet noe som helst godt ut av hele denne historien?
– Ja. Vi har gitt håp til mange om at den skyldige faktisk kan bli straffet. Samfunnet er så korrupt og voldelig, og derfor er det oppmuntrende for mange å se utviklingen i denne saken – å se at det er mulig å gjøre motstand, svarer Aquila Ismail.
– Og filmen om Perveen har blitt vist og skapt engasjement verden over. Den er faktisk også blitt vist på politiskolen i Karachi, bare et par kvartaler unna der hun døde i mine armer for fem år siden, avslutter OPP-direktøren Anvar Rashid.
– Politistudentene ga stående applaus etter at de så filmen.
Drapet på Perween Rahman var et stort tap for Pakistans slumboere og kampen for de fattiges rettigheter, mener hennes mange tilhengere.
Les mer:
