Mo Ibrahim er den sudanske mobilgründeren som har blitt en av det afrikanske kontinentets mest markante forkjempere for godt styresett. I forrige uke deltok han på en konferanse i regi av Norwegian-African Business Association i Oslo.
72-åringen er tydelig i sin kritikk av at afrikanske land i alt for liten grad har bidratt til økte økonomiske muligheter for sine innbyggere. En lang periode med høye råvarepriser har gitt kraftig økonomisk vekst, men få jobber.
– Man snakker om trickle-down-teorien, men jeg tror ikke den virker. Jeg ser ikke noe tegn på det, sier Ibrahim til Bistandsaktuelt.
Teorien han snakker om sier at om samfunnets rikeste blir rikere, så vil en del av velstanden finne veien ned til de som står lenger ned på rangstigen. Dette har ifølge Ibrahim ikke skjedd under den lange perioden med stigende råvarepriser som mange afrikanske land nøt godt av.
– Mye av inntektene av boomen vi hadde i råvarer har antagelig gått til noen få personer. Det dryppet ikke nedover, sier Ibrahim.
I tillegg til den skjeve fordelingen av inntektene, sier Ibrahim at afrikanske politikere antagelig kunne brukt de høye inntektene fra råvareeksport bedre. I tillegg peker han også på befolkningsveksten i mange afrikanske land, som spiser opp den økonomiske veksten. Økende kull av unge voksne gjør at nye jobber ikke skapes raskt nok.
Milliardær med egen stiftelse
Mo Ibrahim hører til den eksklusive gruppa av afrikanske dollarmilliardærer. Han har det siste tiåret brukte sine penger og innflytelse for å framme godt styresett gjennom stiftelsen Mo Ibrahim Foundation.
Hvert år kommer stiftelsen med Ibrahim-indeksen som følger 54 afrikanske land og deres utvikling på ulike områder. Et av områdene er utvikling av bærekraftige økonomiske muligheter. Årets rapport sier at mange afrikanske land på dette området har stått på stedet hvil i ti år.
- Les også: Økonomisk vekst treffer ikke folk flest i Tanzania
- Les også: Råvarepriser faller og fattige land blir tapere
Det er imidlertid også lyspunkt i regnskapet. Årets Ibrahim-indeks setter Mauritius, Rwanda og Marokko på de tre øverste plassene når det gjelder å skape økonomiske muligheter for innbyggerne. Mauritius har lenge skåret godt, men de to siste landene har klatret de siste årene. Egypt og Kenya er andre land med raske framskritt på det økonomiske området.
På pluss-sida kommer også at mange land har gjort store framskritt innen utbygging av digital infrastruktur og annen kommunikasjon, som veier.
Langsomt i positiv retning
Ibrahim-indeksen måler også utvikling på andre samfunnsområder enn det økonomiske. Samlet sett går utviklingen i positiv retning, selv om det går langsomt. Tre av fire afrikanere lever ifølge indeksen i land der styresettet har blitt bedre det siste tiåret. I resten av landene har det blitt dårligere.
Mo Ibrahim selv understreker at en fungerende rettsstat er en av de viktigste faktorene for at resten av samfunnet skal fungere. Institusjoner som et godt offentlig byråkrati eller uavhengige domstoler kan bidra til å opprettholde en velfungerende stat, selv om man får en dårlig leder på toppen.
– Et eksempel er om du ser på det juridiske systemet i Sør-Afrika, og hvordan det greide å holde rett kurs under et voldsomt press fra president Zuma og hans venner i næringslivet. Media, pressen, i Sør-Afrika spilte en fantastisk rolle. Og at det juridiske systemet evnet å beskytte media var svært viktig. Sterke institusjoner kan være gode å ha i vanskelige tider.
Afrikanske ledere studerer indeksen grundig
Indeksen ble lansert i 2007. Ibrahim hadde sikret seg støtte fra viktige oponionsdannere på øverste hylle, som nå avdøde Nelson Mandela og Kofi Annan. Likevel kom det også negative reaksjoner. Ibrahim sier at det er naturlig at mange presidenter ikke ville bli tildelt noen «karakterbok» og ikke likte at landet deres skulle rangeres og sammenlignes med andre. Etter skepsisen kom en periode da afrikanske ledere neglisjerte indeksen.
– Så ble de etter hvert nysgjerrige. Og de forsto at vi ikke var ute etter å fordømme dem. Og da begynte de å forstå verdien av å ha data, sier Ibrahim.
Under utarbeidelsen av indeksen samler stiftelsen inn tusenvis av datapunkter fra ulike forskningsinstitusjoner og andre kilder. Ibrahim sier at ingen så langt har kunnet påpeke noe feil i dataene som er brukt.
I dag er situasjonen at afrikanske ledere ikke lenger verken er uinteressert eller skeptiske, men går i dialog med Ibrahim-stiftelsen. Kontakten er ofte på regjeringsnivå, og kan involvere finansministre og noen ganger statsministre eller presidenter. De setter seg ned og ser på tallene, sammenligner med nabolandene, og prøver å forstå hvorfor eget land kommer dårligere ut på noen områder. Dataene blir et grunnlag for å diskuterte hvordan ting kan bli bedre, akkurat slik Ibrahim ønsker det.
Vil være fri til å kritisere
Stiftelsens troverdighet er bygd opp over tid. Ibrahim understreker at det ikke er noen politisk eller økonomisk motivasjon bak arbeidet. Det er viktig at stiftelsen oppfattes som uavhengig.
– Som stiftelse kan vi ikke ta imot penger fra noen. Underlig nok vil alle gjerne gi oss økonomisk støtte. Men vi kan ikke ta imot penger fra myndigheter eller næringsliv, fordi det ville påvirket vår uavhengighet. Jeg er ikke ute etter å få en lisens på en oljeblokk i Nigeria eller et stykke land i Sudan. Jeg trenger ikke noe av dette. Nå forstår alle at vi ikke har noen agenda ut over å gjøre livet bedre for folk i Afrika. Vi blir respektert, sier han.
I fjor refset Ibrahim myndighetene i Kamerun for å stenge ned internett i forbindelse med protester hos deler av befolkningen.
– Vi er fri til å snakke. Det skal vi utnytte fullt ut. Vi vil alltid si hva vi tenker, og det trengs, sier han.
I tillegg til den årlige Ibrahim-indeksen utdeler stiftelsen Mo Ibrahim-prisen til avgåtte afrikanske statsledere som har gjort seg fortjent til en pris for sin innsats for godt lederskap. Mo Ibrahim ville hedre afrikanske ledere, og vise at kontinentet er mer enn fortidas diktatorer som Idi Amin og Mobuto.
- Les også: – Statoil bør droppe anonyme selskaper
- Les også: Namibias avtroppende president får millionpris
Prisvinnerne får en engangsutbetaling på fem millioner dollar over ti år og deretter 200 000 dollar årlig så lenge de lever. Liberias Ellen Johnson-Sirleaf er den siste som har fått prisen. Prisen har bare blitt delt ut seks ganger, og det er ikke hvert år man finner verdige kandidater.