Kharas er visedirektør ved Brookings Institution og medforfatter av boka «The Last Mile in Ending Extreme Poverty».
– Også i det sørlige Afrika er utfordringene ekstremt store. Og det fins land som er rike, men som likevel har problemer med å nå det siste barnet, blant annet fordi det befinner seg i en utkant, legger Brookings-direktøren til.
– Men som regel handler det ikke så mye om geografi. Det handler mer om politisk klima. Og det kan påvirke et helt land. Det er viktig at vi også snakker om å ikke utelate noen land – leaving no countries behind.
Hvis selve landet ikke går i riktig retning, blir det også umulig å nå alle individene og «det siste barnet» i dette landet, understreker Kharas. Og bærekraftsmålene byr på enda større utfordringer enn tusenårsmålene, mener han.
– Vi lyktes med å halvere den ekstreme fattigdommen i Kina, India, Vietnam, Bangladesh og Etiopia. Nå må vi fokusere på landene som sliter med mye tøffere og vanskeligere problemer, sier han.
«Severly off track countries» (SOFT) er betegnelsen Brookings-direktøren liker å bruke om slike land. Tilsammen utgjør de 31 av verdens land. I tillegg til DR Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Burundi i Sentral-Afrika, trekker han fram land som Jemen, Somalia og Afghanistan.
Den siste mila
– Voldelige konflikter, arbeidsledighet og miljøkatastrofer er de tre områdene vi har mest problemer med å finne ut av. Vi har ingen virkelig gode ideer om hvordan vi skal få slutt på konfliktene, vi vet ikke hvordan vi skal skaffe jobber til alle, og vi er heller ikke sikre på hvordan vi skal styrke samfunns motstandsdyktighet overfor naturkatastrofer. Hvis vi skal klare «å gå den siste mila» må vi tenke nytt og gjøre mye mer på disse tre frontene.
– Hvilken rolle spiller bistand og utviklingssamarbeid her?
– Utviklingssamarbeid og eksterne krefter spiller en kritisk rolle. Vi ser at disse landene ikke makter å komme seg løs fra fellen de er fanget i uten hjelp utenfra.
– Hva slags hjelp?
– Landene må selv være i førersetet, mens giverland og bistandsmidler kan være en katalysator. Det vil kreve en enorm dybdekunnskap, partnerskap og koalisjoner. Helt konkret hvordan vil variere enormt fra sted til sted. Det vil ta lang tid. Og det er veldig risky. Du ender kanskje med å oppnå lite – men det er like risikofylt ikke å gjøre noe.
Ikke «severely», men...
Det finnes enda en kategori land som også fortjener oppmerksomhet, ifølge Brookings-forskeren: Ikke fullt så dramatisk som «severely off track countries», men likevel «off track».
– Her havner hele 50-60 land i verden, der man har «seriøse politiske problemer». Store grupper av befolkningen blir utelatt og diskriminert av politiske årsaker, og vi ser ofte at myndighetene ikke har full kontroll over alle sine territorier. De har heller ikke et administrativt apparat som er effektivt nok til å nå alle deler av landet.
- Hvilken rolle spiller bistand og utviklingssamarbeid her?
– Utviklingssamarbeid og eksterne krefter spiller en kritisk rolle. Vi ser jo at når disse landene har blitt overlatt til seg selv, så har de ikke vært i stand til å komme seg løs fra de fellene de er fanget i. Så det må hjelp til fra utsiden for å hjelpe dem løs.
– Hva slags hjelp?
– Landene må selv være i førersetet, mens giverland og bistandsmidler kan være en katalysator. Det vil kreve en enorm dybdekunnskap, partnerskap og koalisjoner. Helt konkret hvordan vil variere enormt fra sted til sted. Det vil ta lang tid. Og det er veldig risky. Du ender kanskje med å oppnå lite – men det er like risikofylt å ikke prøve å gjøre noe i det hele tatt.
Med hjelp av Coca Cola
Det er nok en kategori land som også fortjener oppmerksomhet, ifølge Kharas: Ikke fullt så dramatisk som SOFT, men likevel ”off track countries”. Her havner hele 50-60 land, der man har ”seriøse politiske problemer”. Store grupper av befolkningen blir utelatt og diskriminert av politiske årsaker.
– I disse landene ser vi at myndighetene ikke har full kontroll over alle sine territorier. De har ikke administrative strukturer som er effektive nok til å nå alle områdene av landet. I mange tilfeller er private selskaper faktisk er mer effektive når det gjelder å nå ut til de mest avsidesliggende strøkene.
– Som for eksempel Coca Cola...?
– Ja, nettopp. De er overalt. Og et av våre interessante funn er at myndighetene faktisk kan dra nytte av noen av logistikk-kjedene til privat sektor. Og selskapene samarbeider mer enn gjerne, der det er mulig å bidra. For eksempel bidrar Coca Cola nå i flere steder til å levere vaksiner og sørge for at de holder seg nedkjølte hele veien.
– Det gjelder å tenke nytt, og se hvilke muligheter som ligger der, understreker Brookings-direktør Homi Kharas.