Den humanitære krisen rundt Tsjad-sjøen har vokst dramatisk. Over 10,7 millioner mennesker har nå et akutt behov for humanitær hjelp i Nigeria, Kamerun, Niger og Tsjad. I hele Sahel er antallet mer enn dobbelt så høyt, og hele 4,9 millioner er nå på flukt i de åtte landene som utgør den karrige Sahel-regionen.

– Væpnede konflikter, ekstrem fattigdom, organisert kriminalitet. Alt i et område med svak myndighetskontroll, millioner på flukt og – klimaendringer. Sahel er nå verdens største sammenhengende kriseområde.

Det sier Richard Skretteberg til Bistandsaktuelt. Seniorrådgiveren i Flyktninghjelpen peker på at befolkningen i Sahel vil dobles til anslagsvis 300 millioner mennesker de neste 25 årene. At dette vil legge ytterligere press på en hardt prøvet region.

Norske myndigheter intensiverer nå engasjementet i området. I slutten av februar arrangeres en giverkonferanse i Oslo. Målet er å øke oppmerksomheten om «en oversett humanitær krise».

– Truer Vestens egne interesser

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær bistand (OCHA) trenger 24 millioner mennesker humanitær hjelp og minst 4,7 millioner barn lider av akutt underernæring i Sahel, som i tillegg til de fire landene rundt Tsjad-sjøen også inkluderer Mali, Mauritania, Senegal og Burkina Faso. FNs «Sahel-appell» for 2017 er på hele 2,66 milliarder amerikanske dollar.

– Situasjonen i Sahel-beltet er ekstremt utfordrende, og det hjelper heller ikke at mange av nabolandene nå også er konfliktfylte, sier Skretteberg:

– Historisk har området vært et møtepunkt mellom det kristne og muslimske Afrika, og motsetningene mellom disse har ofte vært brukt som en forklaring på konflikter. Men det dette egentlig handler om er en hard kamp om knappe ressurser: Når nomadefolk ikke finner nok gress til dyra sine, trekker de inn i områder der det bor fastboende. Dette bidrar til konflikt, samtidig som nomadebefolkningen mange steder har vært marginalisert. Ekstremistgrupper mobiliserer gjennom dette og forsterker de religiøse motsetningene.

Skretteberg peker blant annet på at Boko Haram og al-Qaida i Maghreb (AQIM) har fått fotfeste de siste årene. 

– Etniske bindinger betyr mye mer enn hvilket land du er fra, og statene er ikke en viktig bestanddel i folks liv. Tuaregene har for eksempel følt seg neglisjert av myndighetene gjennom flere år. AQIM fikk eksempelvis fotfeste gjennom Tuareg-opprøret, og ekstrem fattigdom og klimaendringer har forsterket og polarisert situasjonen flere steder.

Han mener Sahel generelt og området rundt Tsjad-sjøen spesielt, har vært en neglisjert region av det internajonale samfunnet gjennom mange år. Rundt 17 millioner mennesker bor i de berørte områdene i de fire landene rundt Tsjad-sjøen. Der har antallet internt fordrevne tredoblet seg i løpet av de siste to årene.

– At det rettes fokus mot Sahel og Tsjad-sjøen nå skyldes at utviklingen i regionen nå truer Vestens egne interesser gjennom framveksten av ulike terrororganisasjoner og på grunn av de store migrasjonstrømmene på vei til Middelhavet, sier Skretteberg.

– Libya-bombingen har påvirket Sahel

Flyktninghjelpens seniorrådgiver peker imidlertid på at de færreste av de fordrevne i området reiser nordover, mot Europa. Både Niger og Tsjad har tatt i mot et stort antall flyktninger fra nabolandene. I Tsjad, som selv har et stort antall internt fordrevne, bor det for eksempel nå mer enn 350 000 flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk.

Skretteberg peker mot Sudan, Mali og Den sentralafrikanske republikk som spesielt utfordrende naboer å ha for de fire landene rundt Tsjad-sjøen. Også Libya da: 

– Bombingen og regimeskiftet i Libya har hatt en direkte påvirkning på landene i Sahel. Èn konsekvens var at det muliggjorde opprøret i Nord-Mali. Dette har sendt tusener på flukt inn i naboland som Niger. Så denne situasjonen er veldig sammensatt. Gaddafi var jo nærmest en garantist mot islamistisk fremmarsj. Med Nato-bombingen forsvant den garantien. Han var en brutal diktator, jeg sier ikke hva man burde gjort eller ikke gjort. Det jeg sier er at det var vel ikke egentlig noen som hadde oversikt over konsekvensene av Libya-bombingen. Noe av resultatet ser vi i Sahel nå.

Skretteberg sier det har vært et økt vestlig militært nærvær i Sahel de siste årene. Hovedsakelig grunnet ekstremistiske gupperingers terror, men også fordi Sahel er blitt et yndet gjemmested for kriminelle syndikater.

– Vi har sett økt militært nærvær, men det finnes ingen militær løsning på krisen i Sahel og i områdene rundt Tsjad-sjøen. Med de store humanitære problemene og den sterke befolkningsveksten er det mange som frykter at man bare har sett begynnelsen på flyktning- og migrasjonsstrømmene fra dette området. Vi er egentlig litt seint ute allerede, men for å hindre en ytterligere forverring av situasjonen må det internasjonale samfunnet i hvert fall reagere nå. Man må gripe fatt i de underliggende årsakene til migrasjon framfor å gå inn med hjelp når krisen er et faktum, sier Skretteberg.

– Alle har hørt om Chibok-jentene, men...

8. januar var det 1000 dager siden 276 jenter ble bortført av Boko Haram fra en skole nord i Nigeria. Mer enn 200 av jentene er fortsatt i islamistgruppas varetekt. Massebortføringen opprørte en hel verden og har jevnlig skapt nyhetsoverskrifter i snart tre år, men svært få har omhandlet de dypereliggende årsakene til volden rundt Tsjad-sjøen.

– Det er trist at de menneskelige lidelsene må bli så store som de nå er blitt i denne regionen før verdenssamfunnet reagerer. Ikke før bildene av barn som kun er skinn og bein ble publisert våknet det internasjonale samfunnet. Det er tragisk at det må gå så langt før man blir hørt, sier Unicefs Helene Sandbu Ryeng.

I fjor arbeidet hun ved organisasjonens regionkontor for Vest-Afrika, med hovedfokus på krisen rundt Tsjad-sjøen. Sandbu Ryeng mener Boko Harams herjinger har ført regionen høyere på den internasjonale agendaen, men at bildet har vært unyansert.

– Alle har hørt om Chibok-jentene, men de er bare noen hundre. Mange tusen barn har vært og er utsatt for terrorgruppas grusomheter de siste årene. De er blitt tvangsgiftet, holdt fanget i såkalte «voldtekts-hus» eller utsatt for grov vold og lemlestelser. Vi ser også en økende bruk av barn som bombebærere – en veldig effektiv måte å ramme sivilbefolkningen på, for ingen forventer at et barn på et marked bærer på en bombe, sier Sandbu Ryeng:

– Boko Haram er ekstremt brutale og har sendt minst 2,5 millioner mennesker på flukt. Markeder, skoler og helsestasjoner er ødelagt. Mange som før kunne brødfø seg og sin familie er frarøvet sitt livsgrunnlag. Åkerlappen er kanskje brent og de tre geitene familien hadde er borte. Dette er noen av de fattigste menneskene i verden og de har ingenting å gå på.

– Skriker om oppmerksomhet

Hun peker på at Sahel i utgangspunktet er et tørt og krevende området å leve i, at klimaendringer har bidratt til ekstreme utfordringer for millioner av mennesker.

– Alt dette er forsterket av væpnet konflikt og terror på tvers av landegrensene. Rundt 11 millioner mennesker er nå avhengig av humanitær hjelp rundt Tsjad-sjøen, men denne siden av krisen er i all hovedsak glemt av verdenssamfunnet.

Sandbu Ryeng mener det er flere årsaker til at denne regionen er «glemt krise».

– Dette er sammensatt, men også bistandsbudsjetter styres av hva media fokuserer på, og denne regionen har fått svært lite oppmerksomhet. Samtidig har ernæringssituasjonen vært der i så mange år. Det har blitt en kronisk tilstand, og flere sitter trolig med følelsen av at menneskene som bor i Sahelbeltet bare er fattige. At det er lite som kan gjøres. Både Tsjad og Niger er blant de aller fattigste landene i verden. De har svak myndighetsstruktur, høy grad av korrupsjon og giverland driver lite handel med dem, sier Sandbu Ryeng:

– Samtidig er det nå flere andre store kriser som også skriker om oppmerksomhet. At norske myndigheter nå tar initiativ til å løfte dette høyere på den internasjonale agendaen er ekstremt viktig.

– Afrikas hurtigst voksende krise

Trude Bang er leder for Internasjonale Programmer i SOS-barnebyer Norge. Hun mener klimaendringer er en viktig del av forklaringen på at området rundt Tsjad-sjøen er blitt en humanitær utfordring.

– I noen perioder er det flom, i andre er det tørke. Dette bidrar til underernæring og sykdomsutbrudd som kolera og malaria. I tillegg til dette har Boko Harams inntreden og påfølgende militære operasjoner bidratt til at dette nå er Afrikas hurtigst voksende flyktningkrise.

SOS-barnebyer jobber i Diffa-regionen i Niger, et område som har sett enorm «befolkningsvekst» som følge av krisen. Landet lå i fjor helt nederst på FNs levekårsindeks – som land nummer 188 av 188. Ifølge FN-organisasjonen OCHA er tre av fire familier i Diffa ikke sikre på å få mat hver dag.

– Av vel 684 000 innbyggere i Diffa-regionen er 250 450 flyktninger eller internt fordrevne. På grunn av Boko Haram-konflikten er infrastruktur, skoler, helsestasjoner, veier og jordbruksområder ødelagt. Når det kommer fordrevne – til et slikt allerede hardt presset område – som trenger mat, husly, helsetjenester og skole, sier det seg selv at situasjonen blir prekær.

– 1 av 10 barn vil ikke fylle fem år

Bang og SOS-barnebyer fokuserer på at det forventes at 51 av 1000 barn i 2017 vil dø før de fyller ett år, som følge av krisen i Niger. Dette på grunn av blant annet underernæring og manglende helsetilbud. 127 barn av 1000 vil ikke fylle fem år.

Alle tall som presenteres fra denne krisen er høyst usikre, da det fortsatt er områder hjelpeorganisasjoner ikke kan reise til av sikkerhetsgrunner. Men det som er helt sikkert er at det nå er én lege per 100 000 innbyggere i de hardest rammede områdene.

Ifølge FN må 400 000 mennesker dele én jordmor. Dét er en håpløs sitausjon. Bang fremhever at barn er spesielt sårbare i krisesituasjoner.

– Og krisen rundt Tsjad-sjøen er intet unntak. Der vi jobber ser vi at barn utsettes for misbruk, kidnapping og ikke minst at de frarøves retten til en utdanning. Derfor jobber vi spesielt med å skaffe disse utsatte barna trygge soner, med et mål om at de skal få et «frikvarter», undervisning, muligheter til fritidsaktiviteter, mat og noen å snakke med. Også er barna i disse «trygge sonene» hele dagen, slik at foreldrene deres kan konsentrere seg om å få endene til å møtes. Mange av disse flyktningene har måttet forlate alt de hadde der de bodde.

– Bor fortsatt blant sine egne

Catharina Bu, seniorrådgiver i Redd Barna, ønsker ikke å omtale situasjonen rundt Tsjad-sjøen som en flyktningkrise. Hun vil heller kalle den «en matkrise med rot i klimaendringer, konflikt og dårlig styresett».

– For å kunne gjøre noe med den prekære situasjonen i denne regionen må vi forstå den lokale konteksten. Vi må forstå at de aller fleste flyktningene som befinner seg rundt Tsjad-sjøen fortsatt bor blant sine egne. Og vi kan ikke gi humanitær hjelp og bistand fordi vi er redd for at de skal forsøke å ta seg til Europa. Vi må hjelpe fordi millioner av mennesker lever i en uholdbar situasjon, sier Bu til Bistandsaktuelt.

Hun mener det er en god start å beskytte befolkningen mot overgrep og gi dem nødhjelp, men sier løsningen på sikt må gå gjennom langsiktige utviklingstiltak.

– Disse må sikre folk et levebrød, at de får dyrket jorda si og at barna får tilgang til helse og utdanning. Her har lokale og nasjonale myndigheter en viktig rolle og spille, og ikke minst befolkningen selv. Men, det er svake myndigheter i noen av disse landene, og de trenger økonomisk støtte til å hjelpe sin egen befolkning. Samtidig er det viktig å koordinere og sikre god samhandling mellom FN, nasjonale og regionale myndigheter og de humanitære organisasjonene. Organisasjoner som Redd Barna har en viktig rolle å spille fordi vi kjenner utfordringene på bakken, vi jobber med lokale partnere og vi har fokus på å nå de barna som trenger det aller mest.

– Ingen løsning uten utdanning

Og Redd Barnas seniorrådgiver sier hun er bekymret over situasjonen som akkurat nå utspiller seg rundt Tsjad-sjøen. At situasjonen er prekær. At «verdenssamfunnet må våkne opp».

– I Nord-Nigeria frykter vi at 75 000 barn kan dø – over 200 daglig dette året, om ikke krisen tas på alvor. Alle humanitære kriser rammer barn hardest. Rundt Tsjad-sjøen gjelder det tilgang på mat, men også mangel på beskyttelse, skole- og helsetjenester. Boko Haram har gjort en allerede prekær situasjon enda verre. De har kidnappet, torturert og brent ned skoler.

Catharina Bu var selv i Nord-Nigeria mot slutten av 2016. Hun forteller at hun der møtte barn som fortalte hvordan de ble tvunget på flukt når Boko Haram angrep landsbyene deres.

– De har sett og opplevd ting ingen barn skal måtte se og oppleve. Noen fortalte meg hvordan de så familiemedlemmer ble halshugget foran øynene sine, andre at de måtte gå i flere dager uten mat og vann. Nå lever de som flyktninger i leirer eller blant lokalbefolkningen hvor det er lite tilgang på mat, rent vann eller utdanning. Mange av de jeg snakket med, både barn og foreldrene deres, sa at det de savnet aller mest var mulighet til utdanning. Skolegang gir håp i en slik situasjon.. En far jeg snakket med i Borno sa til meg:

«Det var mangel på utdanning som førte til at denne syklusen av lovløshet og fattigdom fikk slå rot, og det er utdanning som skal bringe oss ut av krisen»

– For meg viser et slikt utsagn at det ikke finnes en løsning på situasjonen i Lake Chad-regionen som ikke innebærer at barn får gå på skolen.

Gitt omfanget og at krisen rundt Tsjad-sjøen har vart så lenge mener Bu regionen har fått alt for lite oppmerksomhet. Hun ønsker ikke å spekulere hvorfor, men sier det er positivt at norske myndigheter nå retter fokuset mot noen av de fattigste områdene i verden gjennom den planlagte giverkonferansen.

– Men det er samtidig viktig at innsatsen som kreves i etterkant av konferansen ikke handler om at vi er redd for at flyktninger skal prøve å ta seg til Europa. Og det er viktig å påpeke at det ikke finnes et quick-fix på denne krisen. Vi kan ikke gå inn i disse landene å håpe på raske resultater. Vi må være forberedt på at dette arbeidet kan ta lang tid.

• Her kan du lese mer om situasjonen i de åtte Sahel-landene