Stortingsmeldingen «Felles ansvar for felles framtid» redegjør for hvordan Norge kan bidra til at fattige land skal nå FNs bærekraftsmål innen 2030.
Regjeringens støttepartier, Venstre og Kristelig Folkeparti, slår følge med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i flere viktige saker. Dermed er det flertall for kritikk av regjeringen og krav om mer tydelighet eller endringer på en rekke enkeltpunkter. Det er likevel bred enighet om hovedlinjene for norsk utviklings- og bistandspolitikk i årene framover. Det sistnevnte gjelder eksempelvis i forhold til tematisk og geografisk konsentrasjon av bistanden.
Det er enighet i komiteen om at utviklingspolitikk ikke kan sees isolert fra andre politikkområder og henger nært sammen med utenriks- og sikkerhetspolitikk. Konstellasjonen av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, understreker likevel at det er viktig å skille utviklingspolitikken fra den bredere utenrikspolitikken.
"Mens utenrikspolitikkens hovedformål er å ivareta norske interesser og globale fellesinteresser, dreier utviklingspolitikken seg om å bidra til utvikling i fattige land, både gjennom bistand og øvrige norske politikkområder som påvirker utviklingslandenes situasjon. Flertallet savner en tydeligere fattigdomsorientering i meldingen med en tydelig rettighetsbasert bistand, noe som har vært grunnleggende i norsk bistandspolitikk", skriver partienes representanter i komiteen.
Skepsis til "global sikkerhet"
Det samme flertallet er også spesielt opptatt av regjeringens kriterier for valg av partnerland, og bidrar med egne innspill til politikk på dette området.
Regjeringen forklarer i stortingsmeldingen at man går bort fra tanken om 12 fokusland for norsk bistandssamarbeid og heller satser på 20 til 25 partnerland. Disse skal inndeles i tre kategorier:
- 1. Land for langsiktig samarbeid der Norge har spesielle forutsetninger for å spille en rolle – primært land der Norge tradisjonelt har vært en viktig bistandsaktør
- 2. Land direkte eller indirekte i konflikt – med store humanitære utfordringer og høy grad av sårbarhet, og der spredningsfaren er stor
- 3. Land der innsats for globale fellesutfordringer som klima, global helse og global sikkerhet har spesielt stor betydning.
Komiteens flertall, uten regjeringspartienes medlemmer, mener at ved en utvidelse av antall partnerland bør de to førstnevnte kategoriene ha forrang, slik at de fleste nye partnerland kommer blant fattige utviklingsland og/eller sårbare stater med spesielt stort behov for langsiktig bistand.
Flertallet kritiserer regjeringen for at det i meldingen «ikke gis presise kriterier for hvilke utviklingsland som bør foretrekkes innen denne tredje kategorien.» De mener det er behov for en ytterligere konkretisering av regjeringens tre foreslåtte hovedkategorier for partnerland for norsk bistand.
På ett punkt er språkbruken særlig tydelig og antyder en skepsis til regjeringens intensjoner i skjæringspunktet mellom bistand og sikkerhetspolitikk. Flertallet mener at regjeringen må presisere innsatsområdet «global sikkerhet», "for at det ikke skal innebære en utvanning av bistandsbegrepet. Det er fattigdomsorienteringen som skal være styrende, ikke egeninteressen", understreker partiene.
Flertallet skriver at de imøteser en nærmere drøfting av kriteriene for denne kategorien, blant annet for å klargjøre hva samarbeidsgrunnlaget skal være overfor utviklingsland, spesielt innenfor et komplekst saksfelt som global sikkerhet.
"...der behovene er størst"
Flertallet presiserer at følgende kriterier bør legges til grunn i valget av prioriterte partnerland:
- Land der behovene er størst.
- Land hvor Norge kan gi best mulig bidrag basert bl.a. på særlige fortrinn, tilstedeværelse eller kompetanse.
- Land hvor bistanden landet trenger vil støtte opp om FNs bærekraftsmål og hvor bistanden kan virke som katalysator for andre prosesser i landet.
- Land hvor det ligger til rette for koordinert bistandsinnsats sammen med likesinnede land eller multilaterale partnere hvor det er mulig å etablere et giversamarbeid eller få positive synergieffekter.
- Land med en politisk ledelse som har som målsetning å fremme menneskerettighetene og kampen mot korrupsjon, og som ikke selv motarbeider slike verdier.
Bilateral bistand
Komiteen trekker fram en formulering i stortingsmeldingen:
«I noen land kan det være i vår interesse å ha et betydelig bilateralt samarbeid med myndighetene. Dette gir som regel en tydeligere profil enn midler kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner. Et betydelig bilateralt samarbeid med nasjonale myndigheter gir en god plattform for dialog og et godt grunnlag for å utvikle andre bilaterale relasjoner med landet, engasjement fra norsk næringsliv og handel.»
Komiteen vil understreke at oppbygging av nasjonale myndigheters egen evne til selv å levere blant annet helse- og utdanningstjenester er en avgjørende faktor for vellykket økonomisk og sosial utvikling. Den påpeker derfor at norsk bistand må ha som mål å bidra til at myndighetene i utviklingsland kan bygge opp statlig kapasitet og gode tjenester som ivaretar befolkningens rettigheter.
Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener imidlertid det er behov for en gjennomgang av norsk bistand til statlig kapasitetsutvikling i utviklingsland, både gjennom norsk stat-til-stat-bistand og via andre kanaler som globale fond og multilaterale organisasjoner. Flertallet ber om at en slik redegjørelse gis i kommende budsjettproposisjon.
Flere krav
Også på en rekke andre punkter gjør medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti felles sak.
Dette flertallet:
- vil ha en plan for hvordan Norge vil gjennomføre FNs bærekraftsmål, nasjonalt og internasjonalt.
- savner en tydeligere fattigdomsorientering med en tydelig rettighetsbasert bistand.
- savner klare mål og virkemidler for å fremme en samstemt utviklingspolitikk.
- anser det meget problematisk dersom målet om å redusere antall bistandsavtaler «fører til at gode utviklingstiltak nektes fortsatt støtte».
- mener det fra norsk side må formuleres sterkere forventninger til at norske selskaper som er aktive i utviklingsland gjennomfører og rapporterer på aktsomhetsvurderinger for å identifisere, forebygge, redusere og kompensere for eventuelle menneskerettighetsbrudd som følge av virksomheten. Flertallet mener dette særskilt for selskaper der den norske stat er medeier: «Slike aktsomhetsvurderinger og rapporteringer må også eksplisitt omfatte kvinners menneskerettigheter,» skriver de i innstillngen.
- understreker viktigheten av å fremme en aktiv fordelingspolitikk for å bekjempe fattigdom.
Sårbare stater
Regjeringen har i meldingen varslet at den vil øke innsatsen i sårbare stater og lansere en sårbarhetsstrategi. Alle partiene er enig i denne grunntanken, men opposisjons- og støttepartiene merker seg at strategien lar vente på seg.
«Det er derfor uklart hvilke sårbare stater en har til hensikt å støtte, på hvilke områder og hvordan en har tenkt å bistå dem. Det er viktig at Stortinget kan gi nærmere føringer for denne viktige delen av utviklingssamarbeidet, et område som vil øke i omfang de neste årene. Disse medlemmer ber regjeringen komme tilbake med en nærmere gjennomgang av dette,» skriver de i sine merknader.
I komiteens merknader til en annen stortingsmelding «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» skriver det at «vellykket innsats i sårbare stater avhenger av god risikostyring og bistanden bør være langsiktig, fleksibel og koordinert. Tilstedeværelse er en annen forutsetning.»
Reproduktiv helse
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er glad for at regjeringen har varslet «en betydelig økning i støtten til seksuell og reproduktiv helse for blant annet å kompensere for kuttene som følger av den såkalte munnkurvregelen i USA, og ser frem til en videre opptrapping av støtten».
Men opposisjonspartiene og Venstre mener at dette er ikke nok. De påpeker at regjeringen tidligere har kuttet støtte til sentrale organisasjoner som jobber med seksuell og reproduktiv helse. De skriver at det er positivt at regjeringen varsler en økning i disse midlene med 85 millioner kroner for å kompensere for kuttene som følge av den såkalte munnkurvregelen i USA. Men skriver at disse midlene «kun bidrar til å kompensere for kutt gjort tidligere i perioden». De viser til at Sverige har varslet en økning på over det dobbelte av Norge, 200 mill. kroner. «Det vil være naturlig for regjeringen å følge det svenske eksempelet,» skriver de.
Mer til jordbruk
Komitemedlemmene viser til at Stortinget tidligere i år vedtok at «landbruk/matsikkerhet» skal være en av de langsiktige bistandssatsinger som skal gi større forutsigbarhet. Flertallet vil øke dette satsingsområdets andel av norsk bistand fra 3,5 prosent slik den var i 2015..
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at innsatsen rettet mot landbruk og matsikkerhet dekkes over flere budsjettposter. Dette flertallet mener at den store befolkningsøkningen i fattige land, særlig på det afrikanske kontinent, gjør det viktig å bidra til å få produktiviteten i landbruket opp slik at det vil være nok matproduksjon i årene som kommer.
Debatten om stortingsmeldingen «Felles ansvar for felles framtid» kommer senere i juni.
