– Klima- og skogprosjektet er et ambisiøst prosjekt som har som mål å bidra til reduksjon i avskogingen på måter som i stor grad ikke er utprøvd tidligere. Det er vanskelig, ikke enkelt, og derfor er det også høy risiko knyttet til arbeidet. Dette har vi kommunisert til stortinget og offentligheten fra starten, og det har ikke endret seg, sier Per Fredrik Pharo, leder for klima- og skoginitiativet.
Det norske skogsinitiativet fyller snart ti år, men det er langt fra en energisk tiåring som løper omkring. Det er fortsatt et barn på vaklende bein, bærende på en spare gris med mye penger. De norske foreldre er stolte, men barnets rike faddere er ikke spesielt rause. Og lekekameratene fra alle deler av verden er både treige og ikke bestandig helt med.
En fersk gjennomgang av femten evalueringer av det norske Klima- og skoginitiativet viser en blanding av resultater:
- Initiativet har bidratt til et stort klimapolitisk seier internasjonalt
- Framgang er oppnådd i Brasil og Indonesia og til dels i Guyana
- Selv om 29 utviklingsland har sluttet seg til REDD+-samarbeidet er det begrenset med nasjonalt eierskap i samarbeidslandene, og resultatene er dårlig dokumentert
- Mye penger går gjennom FN og internasjonale fond, men de har også lite å vise til av resultater på landnivå, og det er uklart om pengene brukes effektivt
- Utenom Norge er det få andre storgivere og det er fortsatt uklart om initiativet er bærekraftig.
Fra bar bakke
I september 2007 skrev Lars Løvold i Regnskogsfondet og Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet et tosiders brev til flere statsråder i regjeringen. To måneder senere ble forslagene lansert av statsminister Jens Stoltenberg som et norsk skogsinitiativ på et klimatoppmøtet i Bali. Året etter kom det norske klima- og skoginitiativet i gang. Etter kort tid lovet Norge tre milliarder kroner i året til dette arbeidet. Prosjektet er tenkt å vare helt fram til 2030.
Ideen var – rike land betaler lavinntektsland for å bevare regnskogen, og at lavinntektsland vil bevare skog eller drive bærekraftig ut fra dette.
– Skogsinitiativet startet på bar bakke. I løpet av ti år har Norge spilt en betydelig rolle for å få satt dette på den internasjonale agendaen, sier seniorrådgiver Balbir Singh i Norad evalueringsavdeling.
Paris-erklæringen
Norge har gjennom Klima- og skoginitiativet satt reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland, det som kalles REDD+, på den internasjonale klima-agendaen, viser synteserapporten. Den store seieren var at skogbevaring ble en del av Paris-erklæringen i 2015.
I tillegg er det nå 29 utviklingsland som samarbeider om REDD+. Denne suksessen, mener synteesrapporten, skyldes press fra norske topp-politikere kombinert med løfter om skogmilliarder ofte framsatt på store internasjonale møter. Men rapporten påpeker at den norske støtten ikke var «det avgjørende» (game changer) i de store skoglandene Brasil og Indonesia der Norge har utbetalt mest penger som belønning. Der var det norsk initiativet et støtte til eksisterende politiske forpliktelser til å redusere avskoging og avskogingstakten.
Evalueringer viser at mens Norge har et godt dialog med miljøvernmyndigheter og sivilsamfunnet i deltagende land forblir nasjonal eierskap av REDD+ «ganske svak». Det betyr at skogsaken hverken engasjerer store deler av maktapparatet eller flertallet i befolkningen.
Sivilsamfunnsgrupper rundt om i skoglandene er blitt aktivt engasjert i det norske skogsinitiativet. Mange av disse har tilknytning urfolkbevegelser. Det har likevel ikke ført til de store reformene og har ennå ikke resultert i at sivilsamfunnet er blitt viktige deltagere i utformingen av lover og regler nasjonalt.
Hvor er resultatene?
Norge har satt store penger inn i forskjellig multilaterale organisasjoner som UN-REDD og Karbonfondet. Men rapporten påpeker at det norske initiativet til en stor grad ikke klart å rapportere om håndfaste utslippsreduksjoner eller bevaring av primærskog, og heller ikke beregne hvor kostnadseffektiv denne støtte er. Heller ikke så mange av Norges partnerland kan rapportere håndfaste resultater, og det går tregt meg gjennomføringen av avtaler.
– Det kan godt tenkes at det skjer mye på landnivå, men at det er svakheter i systemet for å hente ut informasjon som kan evalueres, påpeker Singh.
Rapporten mener at det er ikke nok ressurser og ansatte for å sikre at fondene og programmene fører til håndfaste resultater på en effektiv og kostnadseffektiv måte.
Selv om Norge har klart å få andre land med på å støtte REDD+ politisk, er Norge fortsatt hoved bidragsyteren til REDD+. Til tross for Paris-erklæringen er det ingen langsiktige finansieringsmekanismer på plass. Den private sektoren har ikke engasjert seg i initiativet i noen stor grad.
Dermed slår synteserapporten fast at det norske klima- og skoginitiativet «forblir et høyrisiko tiltak for den norske regjeringen.»
– Her er det fortsatt en del arbeid som må gjøres. Tyskland, Storbritannia og Frankrike er nå litt mer med. Så det skjer en bevegelse, mener Singh.
Evalueringsgjennomgangen viser at informasjonsarbeid til Klima- og miljødepartementet om Skoginitiativet i stor grad «taler til de frelste». Mangelen på håndfaste resultater gjør det vanskelig for REDD+-informasjon å nå ut til politikere og næringsliv rundt om i verden som stiller seg tvilende til initiativet.