– Jeg ser at Aung San Suu Kyi nå fordømmer rettighetsbruddene mot mitt folk. Hun skulle gjort dette tidligere, for nå er det for sent. Det er ferdig «renset», sier Khairul Amin til Bistandsaktuelt.
Han leder nettverket Rohingya Community Norway, og henviser til at FN nå omtaler overgrepene mot Rohingya-minoriteten i Myanmar som «etnisk rensing».
– Fremmer fred og stabilitet
I en tv-sendt tale (se Myanmar President Office Facebook-side) sa landets politiske leder Aung San Suu Kyi i dag at hun føler med alle som er rammet av konflikten. Hun fordømte volden og menneskerettighetsbruddene.
– Vi er også bekymret, og ønsker å finne ut hva de virkelige problemene er. Det har vært anklager og motanklager. Vi må lytte til alle, sa hun og insisterte på at regjeringen gjør alt den kan for å fremme fred og stabilitet.
Hun sa også at de fleste rohingya-landsbyene er intakt, og hevdet at militæret ikke har gjennomført noen «oppryddingsoperasjoner» siden 5. september. Dét står i sterk kontrast til det menneskerettighetsgrupper hevder å kunne dokumentere.
I dag la for eksempel Human Rights Watch frem satelittbilder som viser at 214 landsbyer i de rohingya-bebodde områdene er svidd av.
– Dette er den verste krisen i rohingyaenes historie. Sikkerhetsstyrker har brent landsbyer, én for én, svært systematisk. Og det pågår fortsatt, sier Chris Lewa i Arakan-prosjektet, som jobber for å bedre levekårene for rohingyaene.
Ifølge Lewa er hus brent ned i er nær alle landsbyer i Maungdaw-township, helt nord i Rakhine. NTB melder at nesten alle rohingyaer nå har forlatt området.
Ifølge FN har over 400 000 rohingyaer flyktet fra Myanmar til Bangladesh siden en omfattende militæroperasjon ble iverksatt i rohingya-bebodde områder i delstaten for snart fire uker siden. Offensiven ble intensivert etter at militante rohingyaer hadde angrepet en rekke politiposter.
Rohingyaene er en muslimsk folkegruppe i et buddhist-dominert Myanmar. De holder til i de vestlige delene av landet, spesielt i delstaten Rakhine, og FN har anslått at de teller 800 000 personer. Rohinguaene nedstammer fra muslimske handelsfolk som slo seg ned i regionen for over 1000 år siden, mens burmesiske myndigheter mener rohingyaene er ulovlige innvandrere fra Bangladesh.
– Kan være brobygger
Prio-forsker Marte Nilsen sier til Bistandsaktuelt at Aung San Suu Kyi ikke svarte på spørsmålene som er stilt landets myndigheter om overgrep mot Rohingya-minoriteten. Hun omtaler talen mer som «en beskjed til det internasjonale samfunnet» enn en forsonende tale til folket i Myanmar.
– Hun forsøker å balansere mellom kritikken fra utlandet og den veldig anspente stemningen i Myanmar. Jeg vet ikke egentlig om hun lykkes helt med denne fremgangsmåten, men hun sier i hvert fall at at menneskerettighetene gjelder for alle i Myanmar – og at hun vil følge Annan-kommisjonens anbefalinger. Dét er bra.
– Dét hun ikke kommenterer er hvem som står bak overgrepene. Det kunne vi kanskje ikke forvente, all den tid hun sitter på militærets nåde. Hærsjefen styrer og hun har egentlig ingenting hun skulle sagt i sikkerhetspolitikken.
Nilsen mener Aung San Suu Kyi burde benyttet tv-talen til å snakke om menneskeverd for alle folkeslag i Myanmar.
– For løsningen på problemene i Rakhine handler ikke om hva det internasjonale samfunnet mener at hun skal gjøre. En løsning handler om en kollektiv forståelse om at alle mennesker har rettigheter. Rollen som brobygger i et multikulturelt samfunn er det nesten bare Aung San Suu Kyi og noen få munker som kan ta. Hun gjorde ikke det i dag, men vi kan håpe det kommer snart.
– Syv landsbyer igjen
Lederen av Rohingya Community Norway Khairul Amin sier til Bistandsaktuelt at både han og kona snakket med slektninger på telefon fra Bangladesh senest i går.
– De sa at de kunne se landsbyer i brann på motsatt side av grensen.
Han forteller at han selv vokste opp i distriktet Maungdaw i Rakhine. At han flyktet via Bangladesh til Malaysia etter ungdomsskolen. Senere fikk han politisk asyl i Norge. Her har han bodd i tolv år.
– På morsmålet rohinga heter landsbyen jeg kommer fra Framfru. På burmesisk heter den Minglagyi. Alle mine slektninger har nå flyktet til Bangladesh. De forteller at de har forlatt alt de hadde hjemme i Framfru.
Amin sier at han kjenner til at noen rohingyaer gjemmer seg i Maungdaw-distriktet, men ifølge hans egne kilder er «mange tusen menn sannsynligvis drept».
– Av 130 rohingya-landsbyer i Maungdaw, er det bare syv som ikke er brent ned eller ødelagt. Fra de landsbyene som ennå ikke er brent ned, har likevel rundt 70 prosent av befolkningen flyktet. De som fortsatt er igjen forteller at de ikke har mat, og at de ikke tør å forlate husene sine i frykt for å bli drept.
– Det vi ser nå, er slutten
Rohingya Community Norway var opprinnelig en interessegruppe for de vel 100 rohingyaene som bor i Norge, ifølge Amin. Gruppen har i underkant av femti medlemmer og hadde som målsetning å hjelpe rohingyaer å integrere seg i Norge. Nå har nettverket tatt fatt på en større og vanskeligere oppgave.
– Vi hadde som mål å hjelpe rohingyaer i Norge. Nå har vi et annet fokus, og vil bidra med nødhjelp. Siden 1962 har mitt folk blitt behandlet som annenrangs borgere i Burma. Fra 1982 har vi vært statsløse. Som FN nå har påpekt en rekke ganger, er rohingyaene verdens mest forfulgte folkegruppe. Det vi ser nå er siste fasen av etnisk rensing. Dette ble varslet for flere år siden. Dette er slutten, og det er ufattelig trist.
Amin forteller at han helt siden han forlot Myanmar, har drømt om å vende hjem.
– Jeg har hatt det veldig godt her i Norge, men har alltid lengtet hjem og håpet at jeg en dag skulle kunne returnere. Det håpet er borte nå.
– Aung San Suu Kyi er «bondefanget»
Han påpeker at Aung San Suu Kyi i den tv-sendte talen sa at rohingyaer som kan dokumentere at de er født og oppvokst i Maynmar, skal få returnere, men at dette i praksis vil være en umulighet.
– For hvordan skal mennesker som ikke har noenting, som har mistet alt, skulle klare å dokumentere at de er fra Burma? Det er en umulighet og talen hennes er bare tomme ord, for å blidgjøre det internasjonale samfunnet og stilne kritikken. Det hun burde vært ærlig nok til å si, er at hun ikke har makt over de militære.
– Talen hennes vil ikke føre til noenting, så lenge Min Aung Hlaing er hærsjef.
Om Aung San Suu Kyi går hardt ut mot militæret og deres overgrep mot rohingyaene, mister hun støtte hos landets buddhister, mener Amin.
- Les også: Hva nå, Myanmar? og Ett år etter valget
– Og da vinner hun ikke valget neste gang. Militæret vil ødelegge for henne, og de vil rense landet for rohingyaer. Hun er taperen i det politiske maktspillet, og er rett og slett «bondefanget». For de militære hater henne, slik de hater oss. Militæret er den eneste vinneren i denne konflikten, sier Amin.
– En leder med berøringsangst
Den vurderingen er Audun Aagre i Burmakomitéen enig i. Han sier Aung San Suu Kyis tale var som forventet:
– Hun står fast ved at hun vil følge opp Rakhine-kommisjonens anbefalinger, men adresserer fortsatt ikke de militære overgrepene. I dette bildet ser vi nå en politiske leder som har berøringsangst og en hærsjef (Min Aung Hlaing; journ.anm) som spiller et høyt politisk spill; både mot rohingaene og mot Aung San Suu Kyi.
I tillegg en burmesisk befolkning som mobiliseres av nasjonalistiske årsaker og et internasjonalt samfunn som ikke tar innover seg at det er en maktdeling i burmesisk politikk, der hæren kontrollere sikkerhetspolitikken, påpeker Aagre.
– Den store vinneren i dette politiske spillet er Min Aung Hlaing og hæren – som har klart å slå to fluer i et smekk. Man skal ikke underkjenne at hærsjefen har startet valgkampen for 2020 på bestialsk vis. Jeg tror burmesere flest fremdeles hater militæret, men at denne saken nok er den eneste militæret kan mobilisere på.
Aagre mener dette bakteppet betyr at Aung San Suu Kyi presses fra alle kanter, samtidig som hun ikke har klart å tegne et politisk kart for fremtidens Myanmar.
– Talen i dag kunne vært en god anledning til å tegne opp et slikt kart, med en visjon for et multietnisk land. Det mislyktes hun i å gjøre.
Men handlinger er viktigere enn ord, mener Aagre.
– Det hun til slutt må måles på, er om hun følger opp rakhine-kommisjonens rapport. Det betyr å sikre statsborgerskap til de som har bodd i landet i generasjoner. Hun må sørge for at statsborgerskap-spørsmålet blir avklart, og dét har hun mandat til i parlamentet.
– Klarer hun ikke dét – er det en politisk fallitt-erklæring.
