Anne Marie Helland er generalsekretær for Kirkens Nødhjelp. Hun skal følge med på prosjekter i 31 land – og følge opp samarbeidet med paraplyorganisasjonen ACT International.
– Hvor mange reisedager har du i året?
– Det har variert mellom 50 og 120 dager, med TV-aksjonsåret som toppår på grunn av alle innenlandsreisene.
– Hvorfor reiser du så mye i jobben din?
– Jobben som generalsekretær innebærer mye representasjon som ikke kan gjøres via skype. Dessuten må jeg som sjef være oppdatert på programmene våre og hverdagen på bakken, ellers blir jeg lite troverdig.
– Hva er det beste med å reise?
– Å treffe mennesker, se arbeidet vårt og få se at det nytter. Det er et ufattelig privilegium. Dessuten er reisene fine på den måten at jeg kan konsentrere meg om én ting, én situasjon, én virkelighet. På kontoret i Oslo lever jeg stort sett livet i 45-minutters bolker – fra det ene møtet til det andre. Sikkerhet i Afghanistan det ene øyeblikket, pensjonsreform i det neste. Det er deilig å være i felt og kunne ta opp i seg en større helhet!
– Hva har du alltid med deg i håndbagasjen - bortsett fra PC/iPad?
– På utreise: Et fullt sett jobbklær inkludert sko. Lærte leksa etter at bagasjen min forsvant på vei fra Juba til Beirut. Jeg kom svett og utkjasa i feltklær fra Sør-Sudan og skulle rett på møte i ambassaden. Jeg reddet dagen i løpet av 10 minutter på H&M i Beirut. Men aldri mer. Forøvrig: Jeg er dronningen av reise-gadgets, og har sekken full av bittesmå, smarte greier, særlig innenfor kosmetikk, hygiene og førstehjelp. Finnes det, så har jeg det. Stort sett.
– Hva liker du best med jobben din?
– Folka jeg treffer, og forandringen vi bidrar til. Det er meningsfullt, rett og slett. Dessuten jobber jeg i verdens beste kollegium – Kirkens Nødhjelp har 600 fabelaktige ansatte rundt om i verden. De gjør at jeg faktisk gleder meg til å gå på jobb hver dag.
– Har du en favorittdestinasjon du vil anbefale folk å reise til - og hvorfor akkurat her?
– Hm...mange, på ulike vis. Juba i Sør-Sudan er hjemme. Men jeg kan jo ikke akkurat anbefale folk å reise dit. Men Botswana kan jeg trygt anbefale! Rolig, vakkert, laid-back og fantastisk. Og de folka! Jeg smiler bare jeg tenker på det.
– Hva har gjort mest inntrykk på deg når du har vært i felt?
– Det å reise til områder med utbredt sult og underernæring er skjellsettende; stillheten, apatien, håpløsheten. Og det å vite at mange av barna, selv om de overlever, vil være skadet for livet med hjerneskader, lærevansker og feilutvikling. Det er hele områder og land som settes tiår tilbake på grunn av noe som kan forebygges, nemlig matmangel. På den positive siden: De folka som aldri gir opp. De som, seks timer etter syklonen ødela alt, har begynt å rydde. Lete frem huset. Rigge til en salgsbod. Sånne folk forandrer verden. Og det finnes så mange av den!
– Ditt beste reisetips?
– Ha alltid nøtter i veska når du skal i felt. Jeg har altså ikke tall på de gangene hvor klokka plutselig har blitt tre og vi ikke har spist siden frokost - og de fluebefengte kyllingspydene langs veien ikke frister. Dessuten, og viktigst: aldri, aldri stå i nærheten av meg hvis du ikke evner å holde avstand til bagasjebåndet. Jeg kommer nemlig til å slå noen av dem som gjør det i hodet en vakker dag. Banna bein.
